Innelukket og uendelig stor

Når Det Vestnorske Teateret gir seg i kast med en iscenesettelse av Tarjei Vesaas’ roman Fuglane fra 1957, er det et skikkelig sjansespill for både regissør og skuespillere. Romanen er en modernistisk klassiker av et helt eget kaliber. Da jeg leste den på nytt noen dager før jeg skulle se den som teater, ble jeg liggende i en dirrende, elektrisk utmattelse på sofaen etter at jeg hadde lukket boken, slått ut av hvor intens fortellingen er til siste slutt. Til tross for en sterk leseopplevelse, forblir det et mysterium for meg hva i all verden denne romanen har å gjøre på en teaterscene og hvorfor flere regissører stadig forsøker å gjøre Vesaas’ fortelling om til teater. Dersom man kun forholder seg til den ytre handlingen i Fuglane, virker et slikt teaterprosjekt overkommelig nok: Vi møter søskenparet Hege og Mattis som bor alene på en gård i en bygd et sted i Norge. Hege er 40 år og Mattis er tre år yngre. Mattis, som har fått tilnavnet Tusten blant bygdefolket, behersker verken sosialt samspill eller vanlig dagarbeid. Sannsynligvis er han psykisk utviklingshemmet, og Hege er tvunget til å forsørge dem begge gjennom å strikke kofter. Etter flere mislykkede forsøk på å ta seg arbeid, bestemmer Mattis seg for å ro over vannet og være ferjemann. Det er aldri noen som skal over vannet, før tømmerhoggeren Jørgen en dag plutselig dukker opp. Jørgen får leie et rom hos dem, og alt forandrer seg når Hege og Jørgen blir kjærester. En gryende frykt for å bli forlatt vokser hos Mattis. Til slutt drukner han seg i en skjebnetest på vannet.

Effektivt fortalt i små og store rom

Det som skaper utfordringer og motstand for den som vil ta Fuglane til scenen er alt som skrives fram mellom linjene i Vesaas’ ofte poetiske prosa. Mattis’ indre monolog løper som en rød tråd gjennom teksten, og den nære forbindelsen han har til alt det sanselige i naturen –til fuglene og til alt det tause utenfor ham selv - gjør historien både kompleks og mangetydig. Det er ikke lett å virkeliggjøre på scenen. Regissør Ida Høy står for dramatiseringen av Vesaas’ roman i denne iscenesettelsen. Det første som slår meg er hvor usedvanlig effektivt hun lykkes med å introdusere karakterene og etablere scenene hele veien. Handlingen ligger tett opp mot boken, men Høy har gjort mange kutt i teksten, og Mattis’ monologdeler får langt mindre plass enn i romanen. Dramatiseringen og regien er godt hjulpet av Regitze Dyrløv Høeghs scenografi, Randiane Sandboes lysdesign og Mari Kvien Brunvolls musikk. Alle virkemidlene er som skreddersydd for det vesaaske universet, og samspillet mellom dem gjør verdenen Hege og Mattis lever i både liten og innelukket og uendelig stor og grenseløs på samme tid. Vekslingen mellom store og små rom skjer dessuten sømløst hele tiden: På scenegulvet står et stort, grått, sirkelformet element som flyttes på, roteres og justeres underveis slik at det skrår mot publikum og forvandles til blant annet et kjøkkenbord, en skogbunn og en båt der Mattis (Henrik Bjelland) ror sittende mot oss med lange årer. Til høyre på scenen står det en enkel huskonstruksjon av svarte stenger med en benk. Et tynt, gjennomskinnelig lerret der en måne tidvis projiseres, er spent utover scenens bakvegg og skaper dybde i scenebildet. Oppsetningen er full av nydelige, fargesterke tablåer i rødt, blått og grønt. Det oppstår en magisk stemning når Mattis for eksempel ror alene omsluttet av et mørke som kun er opplyst av månen bak ham mens røyk fra en røykmaskin langsomt siver inn ytterst på scenen og svake toner fra en kvinnestemme lyder som et fjernt ekko. I øyeblikk som dette er det som han er den eneste gjenlevende på jorda.

Kraften i det visuelle og sanselige

Hvem er egentlig Mattis og hva er det som foregår inne i ham? Romanteksten er full av scener der grensene mellom drøm og virkelighet forblir uklare når vi ser verden gjennom Mattis’ øyne. Den fremste kvaliteten ved Høys regi er hvordan hun utnytter kraften i det visuelle til å gi et levende og sanselig portrett av Mattis’ lengsler, drømmer og redsler på scenen slik at jeg som betrakter inviteres inn i hans verden flere ganger. Når Mattis har en erotisk drøm tidlig i forestillingen, hører vi ekko av stemmer, og to hender blir synlig langs kanten av båten hans, før en kvinne kommer til syne (Vilde Biserød Vengnes). Langsomt gjør de begge to flere og flere fugleliknende bevegelser før alt ender i et paringsritual der de er som fugler. På denne måten viser Høy oss den store fantasien Mattis har. En annen scene som er godt utført, er episoden der Mattis tar seg dagjobb i turnipsåkeren: Til rytmisk, trommende musikk beveger den gamle bonden (Endre Hellestveit) og det unge kjæresteparet (Sigmund Njøs Hovind og Vilde Biserød Vengnes) seg stramt og kontrollert bortover bak og foran lerretet på en koreografert måte. De setter fra seg små bunter med korn med finstemt presisjon. Når Mattis starter arbeidet, oppstår det umiddelbart en påtagelig og ufrivillig komisk kontrast mellom ham og de tre andre bare i den klønete hjelpeløsheten som oppstår så fort han rører seg. «Elendige små krek! Dere er ikkje verd å setta seg her og ha det trasig for!», gråter han irritert mot kornet, og det skjærer liksom litt ekstra hardt i meg etter all ydmykelsen som har blitt vist og spilt gjennom hans stakkato inntreden i trioens samordnede bevegelser.

Går seg vill

Skuespiller Henrik Bjelland i rollen som Mattis bærer forestillingen troverdig og stødig på sine skuldre enda så mørkt og vanskelig store deler av materialet er. Bjellands Mattis er en type med en energisk barnlighet og tilstedeværelse – han har en direkte, spontan og usensurert tilgang til både sterk glede og sterk fortvilelse og skifter fort mellom disse ytterpunktene. Det er engasjerende og solid spilt. Mange gode enkeltscener og Bjellands innsats er likevel ikke nok til å redde en forestilling som etter hvert roter seg bort. Særlig etter pausen – i forestillingens andre del som tar for seg tømmerhuggeren Jørgens inntreden i søsknenes verden, det gryende kjærlighetsforholdet mellom Jørgen og Hege og den stadig mer fortvilede situasjonen til Mattis, er det noe som skurrer veldig. På bare 40 minutter etableres og spilles trekantdramaet mellom de tre ut, og tempoet er så raskt og med så hyppige sceneskift at regien ikke evner å etablere eller bygge opp konflikten med nok tyngde fram til handlingen når sitt klimaks. Jeg opplever forestillingen som veldig tom her, som om noe viktig i fortellingen mangler. Jeg undrer meg over om det er fordi Hege (Irene Waage) gjennomgående er en litt anonym og utydelig skikkelse i denne oppsetningen og om dramatiseringen gjennom å kutte så mye i Mattis’ indre monologer hele veien og fokusere så sterkt på ytre handling rett og slett mister av syne nerven i det eksistensielle dramaet som foregår i Mattis og som på mange måter utgjør kjernen og drivkraften i originalteksten. I en avgjørende scene mot slutten der Jørgen skal lære Mattis å hogge ved i skogen, men Mattis isteden spiser fluesopp og truer Jørgen, virker det som skuespillerne ikke aner hvorfor de sier det de sier, hvor de er på vei og hva som er motivasjonen for scenen. De skynder seg stakkato gjennom replikkene, og scenen får et snev av ufrivillig komikk over seg. Regissør Ida Høy har tydelig teft for visuelle detaljer og er ikke redd for å gjøre Vesaas-klassikeren mange elsker til sin egen, men klarer ikke helt formidle den særegne vesaaske fremstillingen av naturen og Mattis’ sterke kontakt med alt som rører seg der på scenen. I romanen er det som om Mattis kommuniserer med en stemme – med et noe – som er mye større enn ham selv, men i denne iscenesettelsen er det eksistensielle rommet som omgir hovedpersonen mye mindre. Dermed går noe viktig tapt i scenefortellingen.