Begjærets forgreininger

Scenen på Torshovteatret er dekket i et lyseblått plysjsstoff som fører tankene mine mot skoledagbøker jeg hadde da jeg var 12-13 år og mot overflater, det de dekker, og det de viser. Stoffet bølger seg over en liten forhøyning i rommet som ellers er tomt. Henrik Ibsens drama Lille Eyolf ble første gang spilt i 1895 og blir satt opp med jevne mellomrom. Den forrige oppsetningen jeg så var en melodramatisk versjon med regi av Sofia Jupither og Pia Tjelta og Kåre Conradi i de bærede hovedrollene som hadde premiere i 2014 og ble spilt på Nationaltheatret i mange år. I Trine Wiggens regi har Mads Ousdal rollen som Alfred og Mariann Saastad Ottesen spiller Rita, og regien er både kaldere og mer komisk. For de som ikke kjenner til handlingen er den kort fortalt slik: Alfred kommer hjem fra en tur i fjellet hvor han har forsøkt å skrive ferdig den store filosofiske avhandlingen “Det menneskelige ansvar”. Rita føler seg avvist av sin mann og er sjalu både på sin sønn Eyolf, som har funksjonsnedsetninger etter at han falt ned fra et stellebord som baby mens de knullet, og Alfreds søster Asta, som han virker rimelig besatt av. Hendelsen med Eyolf gjorde Alfred emosjonelt kald overfor sin kone, og etter flere uker i fjelluft har han kommet frem til at han ikke skal fullføre avhandlingen, men bruke all sin tid på Eyolfs lykke og utvikling.

Begjæret er politisk

Fra en dør oppe på galleriet stiger Saastad Ottesen ned kledd i en mørkebrun, lett glitrende kjole med dyp rygg. Hun går på innsiden av der publikum sitter og lener seg inntil rekkverket og ser utover salen før hun går ned spiraltrappen. Asta kommer inn i huset kledd i et par mørkeblå jeans, støvletter med dyreprint, grønn skinntrenchcoat og svart skjorte. De to kvinnene samtaler om at Alfred kom hjem sent i går kveld og om han var svært slit​​en eller ikke. Det er noe konstruert, nesten litt kunstig over måten skuespillerne spiller på som jeg antar må komme fra regi. Jeg vet ikke helt hvordan grepet er tenkt, for det fungerer ikke for meg, men det får meg til å tenke på andre forestillinger jeg har sett hvor de overdriver eller snakker opphøyd og teatralt for å forsterke poengene i fortellingen og skape komikk, eller kanskje kan det også peke på det anstrengte forholdet Rita har til Asta? Flere ganger i forestillingen tuller de med originalteksten som også gir forestillingen et meta-perspektiv. Gradvis blir hele persongalleriet introdusert: Lille Eyolf (Vanja Kern Vestenfor), som blir spilt som en trass tenåring med umulige drømmer, Alfred (Mads Ousdal) som er kledd i høstens trendfarge helbrunt, og til slutt kommer også den svært sympatiske ingeniøren Borgheim (Christoffer L. Masters) som også er forelsket i Asta (Selome Emnetu). Ganske raskt får man innblikk i de ulike dynamikkene. Forholdet mellom Asta og Alfred er varmt og hjertelig, men det ulmer noe usunt under overflaten. Saastad Ottesen spiller ut sin sjalusi og sitt begjær på et nesten barnlig vis hvor hennes behov sikkert er blitt så neglisjert at Sissel Gran ville diagnostisert henne med et “alvorlig hekt”. Forholdet Rita og Alfred har til Eyolf virker klønete og trist fordi de ikke klarer å løsrive seg fra fortiden som hjemsøker dem og gjør dem inkompetente som foreldre. I andre oppsetninger jeg har sett er Lille Eyolf ofte sauset ned av følelser, men i Wiggens regi er det noe kjølig og komisk som skaper en annen form for desperathet. Jeg vet ikke hvorvidt jeg liker det, men det får meg til å tenke på hvor langt vekk fra en selv både sjalusi og begjær kan ta en og hvordan begjær ofte blir representert som politisk. Gjennom å bringe mennesker inn i et kollektivt liv skaper begjær scener der sosiale konvensjoner om makt og verdi spilles ut i handlinger og hindringer for muligheter for oppmerksomhet og erotisk oppfyllelse. I Ritas tilfelle virker det som om hun er villig til å ofre alt for å få hele Alfred, samtidig som hun virker klar over at han mest sannsynlig kommer til å forlate henne, og til tross for store ord virker hun ganske ok med det også.

Inkompetansens fengsel

Opp trappa kommer den både litt skrullete og skumle rottejomfruen spilt av Nationaltheaterets faste comic relief Olav Waastad. Rottejomfruen lurer på om huset har noen gnagere, noe Rita blir stresset over og fornekter. Eyolf virker fascinert av skikkelsen, og den litt breiale in-your-face tonen han har hatt overfor sine foreldre tones ned. Rottejomfruen forsvinner etter en hvil, og Eyolf følger etter henne ned til vannet, mens Rita og Alfred blir igjen i huset, og Asta og ingeniøren går ut i hagen. Rita og Alfred faller inn i en samtale om hvem som har brydd seg mest eller minst om Eyolf, men regien viser at ingen egentlig bryr seg om barnet. Han er uinteressant for de aller fleste, og den eneste som virker til å ha noe form for omsorg for gutten er Borgestad. De hører skrål fra brygga, og Rita sier at hun hører at en gutt har falt i vannet og druknet. I god melodramatisk stil sier de, “det kan ikke være Eyolf”, men det er selvsagt Eyolf. Rommet forandrer seg. Noe mørkt, litt tangaktig som et landskap under vann dekker nå scenen. Vi møter Alfred som veksler mellom stor sorg og glede, men det er igjen litt vanskelig å forstå hvorvidt han sørger over sin egen inkompetanse, sin døde sønn eller begge deler. Asta trøster ham, og det kommer frem i samtalen mellom dem at han pleide å kalle Asta “sin lille Eyolf”. Asta avslører også at de mest sannsynlig ikke er søsken, men det virker heller ikke som detberører Alfred. Rita, som nå har skiftet fra aftenkjole til røde strømper og matchende genser, virker bedøvet, og hun spiller rollen sin med en rettfremhet som minner meg om en mann jeg møtte for noen år siden som praktiserte radikal ærlighet og fortalte meg alt i en ekstrem nøktern tone. Detaljene og dialogene virker kalde og uberørte av den egentlige tragedien samtidig som det er et lag av noe dramatisk og nesten kleint over spillet. Jeg begynner å lure på hva Trine Wiggen egentlig vil med stykket, er det dette hun vil sette opp? Og i så fall, hva er det i stykket hun ønsker at vi skal få ut av å se på det? For meg blir motivasjonen litt uklar, og jeg tror det først og fremst ligger i regien. Forestillingen faller litt mellom to stoler, den lodder verken dypt nok i de egosentriske, sjalu og begjærfylte kroppene eller i sorgen og det transformerende potensialet i Lille Eyolfs ulykke og senere død. Det som vanligvis blir spilt som et litt intrikat kammerspill får noe usentimentalt og litt rått over seg som jeg først setter pris på, men som også gjør at jeg etter hvert mister interessen for både karakterene og stykket. De ulike karakterene ender opp med å bli litt enkle, det er kanskje intendentert, men det gjør at jeg ikke engasjerer meg i de ulike karakterenes skjebner og valg. Snarere blir det et halvslapt, tidvis komisk trekantsdrama hvor tre ganske usympatiske karakterer kaver rundt i sin egopøl mens spøkelsene fra fortiden hjemsøker dem på ulikt vis .