Antiheltinnenes kveld

På Torshovteatret henger det en lampe i taket, og gulvet er grønt og hvitt. Ut av en sidedør kommer Helene Naustdal Bergsholm kledd i hvite tights, røde støvler, et ballongskjørt/shorts som fører tankene mine mot HODAKOVA sitt flowerskirt. Hakk i hæl kommer Erland Bakker som Makten kledd i helsvart kappe. De andre skuespillerne er kledd i alt fra en ballkjole i sølv med korsettliv, hvit nattkjole, rustning og tøy som fører tankene mot liksom-historiske kostymer. Samtalen Bergsholm har med Makten handler om hvorvidt hun skal gifte seg med barndomsvennen Love eller ikke. Bergsholm, som altså spiller Kongejenta, argumenterer hardt for at hun ikke er skapt for giftemål, mens Bakker mener hun må gifte seg. Herfra blir vi presentert for resten av rollebesetningen, som utover Kongejenta og Makten, består av Love som hun ikke skal gifte seg med, Belle som hun ligger med og er forelsket i, moren Maria Eleonora som stengte seg inne med hennes døde far i ett og et halvt år etter han døde, noe som får Kongejenta til å si replikken “vet dere hvordan døde organer lukter?”, filosofen og den døde faren som går frem og tilbake over scenen kledd i rustning. Det finnes en lekenhet i Camilla Kold Andersens regi som minner meg litt om Frankenstein som hun iscenesatte på Oslo Nye Teater i fjor høst. Men der Frankenstein tippet over i farse, er komikken her mer balansert og tidvis svært godt ivaretatt av hovedrolleinnehaver Bergsholm. Likevel klarer jeg ikke helt å koble meg på materialet, og jeg lurer på om det er fordi jeg har kvinner-som-er-gale-på-den-måten-fatigue.

Galskapens forfatter

Dramatiker Sara Stridsberg har basert dramaet Dissekering av et snøfall på dronning Christina av Sverige som ble født med seiersskjorte, noe som gjorde at de ikke umiddelbart klarte å regne seg frem til om hun var gutt eller jente. Kjønn ligger også og ulmer under hele oppsetningen. Kjønnets betydning er tema i kraft av hvorvidt man kan lede et rike, men det ligger også en ambivalens og sårbarhet i å ville, men ikke kunne forme sin egen identitet. Kongejenta stiller spørsmål og gjør opprør ved de binære lesningene og konvensjonene som hun hele tiden blir møtt med, og det er en barnlig obsternasighet i Bergsholms spill. Historiene om Dronning Christina er mange, og hun er et ganske opplagt “offer” for en tekst av Stridsberg. Selv hørte jeg om dronningen første gang da min bestefar fortalte meg at hun var ansvarlig for Descartes’ død. Filosofen dro til Stockholm for å undervise og samtale med henne, ble syk av kulden og døde kort tid etter. Dronningen hadde visstnok et vanvittig intellekt, snakket utallige språk som en innfødt og ville ikke regjere i riket som hun overtok i svært ung alder da hennes far falt i trettiårskrigen. Som 27 åring abdiserte hun,ga tronen over til sin fetter og flyttet til Roma. Her konverterte hun til katolisisme og fikk en egen fløy i Peterskirken, og til tross for drama og upopulære handlinger blant befolkningen der nede, er hun begravd i Vatikanet som en av to kvinner. Teksten er i Stridsbergs ånd full av poetisk klokskap, morsomme og snappy comebacks og selvmotsigelser. Som i mange av hennes andre tekster skrives det frem kvinneskjebner som har blitt ansett som gale, annerledes og stortenkende, og selv om jeg forstår nødvendigheten av det (denne teksten er forøvrig fra 2012), synes jeg hennes tekster også blir noe begrensende og repeterende i hvordan hun skriver frem galskap, sorg og lidelse. Stridsberg har tidligere skrevet scenetekster om Antigone, Valerie Solanas og Medea, og det er som om flere av Stridsbergs karakterer reagerer og orienterer seg helt likt i verden. Det kan hende at Valerie Solanas og Dronning Christina hadde vært bffs i en annen dimensjon, men det får vi aldri svar på. Det er som om formen til Stridsbergs scenetekster er ganske like og har samme dramaturgisk utvikling, og det gjør at jeg ikke synes alle er like interessante.

Knuste hjerter og sabotasje

Utover at Kongejenta ikke vil regjere er det et sentralt spor i dramaet at hun er ulykkelig forelsket i Belle (Maria Hildonen), eller de er forelsket i hverandre, men det er jo selvsagt umulig på den tiden selv for en dronning. De sniker seg inn til hverandre, kliner og fniser. Samspillet mellom Bergsholm og Hildonen er fint, men tidvis får jeg en følelse av at regien på Bergsholm ligger for tett opp mot tekstens mandat, og jeg lurer på om de noen ganger kunne ha skapt en større friksjonsflate. Den døde faren går frem og tilbake og rådgir henne. I en annen scene ser vi moren forlate barnedronningen og dra til Berlin. Den unge Love, som flere ganger påstår at han elsker henne, blir brukt som et slags komisk skjold, eller kanskje er han en karakter som skal vise oss den unge, nesten hodeløse ideen om kjærlighet og forelskelse og sulten på innflytelse og makt? Utover i forestillingen blir kongejenta vanskeligere, og hun saboterer både for seg selv og andre. Hun har et voldsomt ego og er skjødesløs i møte med andres følelser og skjebner. Siden det er et fravær av kvinner som oppfører seg slik i vår historie, mens menn omtrent ikke har gjort annet, er det som om de noen ganger i litteratur og film blir løftet opp som anti-heltinner vi kollektivt skal hylle. Hun gifter bort Belle til en gammel mann mot hennes vilje og angrer seg, Belle føder døde barn som Kongejenta ikke bryr seg om, og i flere replikker sier Belle at kroppen hennes er en kiste og at et barn det eneste hun har ønsket seg i livet. Når Belle dør i barsel, beordrer Kongejenta at mannen hennes skal bøte med livet og møter motstand fra blant annet Love til ingen nytte. I alle disse handlingene virker det umulig for henne å ta inn andres følelser, hun er blind for egne privilegier og viser sin makt gjennom å skade og eliminere andre. Hun bedriver det Foucault kalte “suveren makt” og samtidig føles det som et skyggespill hvor de som egentlig både har kunnskap og reell innflytelse står rett bak henne og presser henne ut i mer lidelse og galskap så hun til slutt vil gi kronen fra seg. I sluttscenen kommer alle karakterene ut i et nummer som bruker rommet på teatret fint og som godt kunne vart lenger. Bergsholm er fanget i en slags loop hvor hun ramser opp kvinnelige dronningskjebner og forsøker å gi kronen fra seg. Ingen vil ta den av henne, men hun gjør det selvsagt selv når alle andre har forlatt henne og hun er alene igjen på scenen. Beviset er lysende, Kongejenta er alene i verden. Denne scenen kunne fort blitt parodisk. Siden Bergsholm hele tiden spiller på en knivsegg hvor hun balanserer mellom det såre, komiske, paranoide og ja, patetiske kunne den lett havnet der, noe den ikke gjør. Når jeg trasker hjem, tenker jeg på Olivia Colman i The Favorite. I filmen viser hun hvordan makt, rikdom og ego kan kulminere i en ulykke på komisk og briljant vis, men med en massevis av smerte. Jeg vet ikke hva Stridsberg ønsket å si med sitt drama eller hva Andersen har villet si med sin iscenesettelse av det. Har barnedronningens ego og voldsomme behov for ødeleggelse noe til felles med våre samtidige ledere i dag, eller er det som Taylor Swift synger i Anti-hero: “I have this thing where I get older but just never wiser?” Skal jeg tre en lesning over materialet som handler om hvordan konvensjoner, marginalisering og makt kan føre en ut på stupet? Handler det bare om identitet og retten til å forme og skrive sin egen historie? Som i de fleste konge- og dronningdramaer fremstår karakteren hermetisk forseglet i en virkelighet koblet fra den ytre verden, og dette kunne kanskje ha vært forsterket i enda større grad i regien gjennom å bygge et tydeligere univers. Likevel blir min fremste kritikk av forestillingen mangel på friksjon mellom de ulike elementene. Jeg savner et større clash hvor regi og skuespill utfordrer tekstens karakter og vilje, kanskje er det en urettferdig lesning, men det føles som om alle elementer jobber på samme frekvens.