Et stort vingespenn

CODA internasjonale dansefestival har siden begynnelsen i 2002 gått av stabelen annet hvert år i oktober, men etter at Stine Nilsen tok over for noen år siden har det vært program hvert år, og det har variert mellom stort og litt mindre. Nilsen, som nå er påtroppende leder på Dansens Hus, har også kuratert årets festival. Den nye lederen Birgitte Berndt tar over for fullt neste år. Festivalen ble initiert av koreografene Lise Nordal og Odd Johan Fritzøe, og siden har den vokst seg til å bli en relativt stor festival som går over ti dager. Blandingen av internasjonale gjestespill og norske premierer har gjennom årene tidvis gjort festivalen interessant.

Italiensk stand-up dans

I år startet jeg CODA på Dansens Hus hvor jeg så den italienske koreografen Silvia Gribaudis Grand Jete. Gribaudi har ifølge CODAs nettsider trollbundet publikum over hele verden med sin humoristiske inngang til samtidsdans. Forestillingen begynner med at koreografen selv kommer ut kledd i et sort knelangt skjørt og topp. Gjennom hele forestillingen fungerer hun som et comic relief. Bak henne kommer det 10 dansere, også kledd i sort, og fra første stund involverer de publikum ved å få dem til å telle 4, 5, 6, 7, 8. Publikum, som er noe nølende, blir hauset opp av den italienske komikeren, ops, jeg mener koreografen som står foran dem, og etter hvert stemmer danserne i og gjør balletttrinn mens de pouter leppene og sier passion, fashion, passion, fashion. Allerede her begynner jeg desperat å se etter exit-skiltene, men det stopper ikke, leken fortsetter en time til. Gribaudi dekonstrurer de etablerte bevegelsene fra klassisk ballett og bruker dem som kilde til interaksjon og gester. Etter hver sekvens kommer hun frem til oss i publikum og vil at vi skal knipse, plystre, synge, hoppe fra setene våre, og etter en liten periode hvor det nølende publikummet nynner, plystrer, hopper, stemmer selvsagt danserne i. Hvordan Grand Jete, som ser umåtelig dyr ut, uten noe substans havnet på Hovedscenen under CODA er for meg et mysterium. Jeg har tidligere undret meg over kurateringen av hovedsceneproduksjonene til både Dansens hus og CODA, da det ofte virker som forestillingene faller mellom to stoler. De tilfredsstiller verken feltets interesser eller kan spille inn så mye penger at det trumfer kunstnerisk kvalitet. Da jeg var på Kunstenfestivaldesarts i Brussel i mai så jeg i alle fall to verk som kunne ha oppfylt kravene til hovedscene med høy kunstnerisk kvalitet, substans og underholdningsverdi. Gribaudi vil lage en hyllest til ballett, og hyllesten er så sauset inn i ironi og humor at det tidvis gjør vondt å se på. Det er litt underlig å lage en pastiche over ballett når balletten som sjanger har sterke forbindelser til kolonialisme og undertrykkelse og favoriserer bestemte måter å bevege kroppen sin på. Når resten av festivalen har arbeidet med å utvide og vise arbeid hvor diversitet er representert, får jeg en bismak i munnen av at de samtidig programmerer denne.

Bruk av byen og interdisplinære mulighetsrom

Det neste verket jeg ser under årets festival er Jules Fischers Lesions på UKS. Forestillingen er både en del av det faste utstillingsprogrammet til UKS og CODA. Festivalen er i år god til å spre seg utover byrommet, og jeg setter pris på at samarbeidene spenner seg fra Operaen og Munch til UKS i tillegg til at det vises arbeid i det gamle fellesverkstedet på Grønland og utendørs. Samme dag som jeg ser Fischer viser også Mia Habib sitt prosjekt Samkome utenfor Kulturkirken Jakob. Grunnet litt dårlig tid og vær ble jeg kun stående i 10-15 minutter, men arbeidet var et sørgearbeid som gjennom ulike sangtradisjoner skulle åpne opp et rom for å sørge sammen. Måten CODA bruker byen på gjør at Oslo kjennes litt større, og det åpner også opp for interdisplinære samarbeid som for eksempel Lesions, som jeg ellers ikke tror ville blitt vist under festivalen. Jules Fischer er en dansk billedkunstner som har laget flere arbeider i krysningen mellom koreografi og billedkunst. Blant annet så jeg for noen år siden en Sappho-opera i Glypoteket i København som hen gjorde i samarbeid med komponist Matilde Bocher. Inne på UKS sitter publikum frontalt i et litt tomt rom og ser på et avlangt platå. De fem utøverne beveger seg stillferdig rundt i rommet. En ligger på gulvet og spiser båtis, en annen lipsyncer teksten og beveger armene, mens den tredje sitter på en benk. Jeg undrer meg over at rommet ikke er mer aktivert og brukt i arbeidet. Fischer har tidligere utforsket transformasjon, overgang og det maskuline som noe både attraktivt og destruktivt. I Lesions dykker hen ned i smerten i å elske, men også systemene som produserer kjønn. Det fremstår som om det har vært lagt mye omsorg i både prosess og materiale, likevel synes jeg arbeidet blir noe uferdig. Teksten som hele tiden spilles over høyttaleren virker både sår og personlig, men blir også litt monoton. Utøverne virker tidvis usikre og litt porøse i sine handlinger, og det kan jo være et valg. I et intervju med Kunstkritikk snakker Fischer om koreograf Yvonne Rainers No-Manifesto (1965) som avviste de dominerende danseformene og skisserte prinsippene for hennes radikale nye tilnærming. Mange år senere besvarte den danske koreografen Mette Ingvartsen med et “yes-manifest” som tok til orde for igjen å diskutere dansetradisjoner og interesser. Performancen Lesions er relativt blottet for dramatikk, virtuositet og forførelse av publikum og ligger dermed tett opp mot Rainers prinsipper. Det finnes flere fine sekvenser som består av bilder og tablåer, men jeg lurer på om man kunne gått litt lengre i utforskningen av de ulike utøvernes bevegelsesmateriale og gester, for det blir litt flatt. Jeg har de siste årene sett flere verk som beveger seg mellom billedkunst og koreografi, blant annet kan det se ut som Fischer har sett noen av Anne Imhof sine tidligere arbeider. Den litt slentrende intetheten som utøverne tidvis benytter seg av som en scenisk strategi kan lett ende opp med å bare bli poserende. Jeg synes Fischer unngår dette, men savner at materialet som finnes i rommet som ulike strategier foldes ut og ikke bare ulmer uhyggelig.

Tydelig diversitetsinteresser

Torsdag ser jeg Dancer av den finske koreografen Janina Rajakangas og Songs of Chaos av Roza Mosthagi og Lykourgos Porfyris. Før jeg går inn på Black Box teaters Store scene for å se Dancer forteller koreografen litt om hvilke tiltak de har gjort for å gjøre forestillingen mer tilgjengelig. Stine Nilsen har i hele sin periode som sjef for CODA vært opptatt av at koreografer og dansere som identifiserer seg som nevrodivergente eller har funksjonsnedsettelser skal være representert, noe som er prisverdig og på høy tid. Jeg kan noen ganger likevel sitte igjen med følelsen av at disse forestillingene ikke er kuratert på grunn av kunstnerisk kvalitet, men som en nødvendighet for å synliggjøre noe som er viktig. I Dancer er det en stor gruppe nevrodivergente dansere, de klapper, knipser, synger, beveger seg i felles koreografier, og har på seg ballettbodys og små skjørt. Noen ganger bryter en gruppe ut og kommer tilbake som drillpiker, eller de gir plass til en solo eller duett, men mesteparten av tiden opptrer de som et kollektiv som glir inn og ut av ulike koreografier og stemmelandskap. Arbeidet virker mest interessant i kraft av prosessen og hvordan de har jobbet med å gjøre det tilgjengelig, og rent koreografisk er det variasjoner over ting man har sett før. I etterkant leser jeg at forestillingen er en del av en trilogi som utforsker og gjør opprør mot patriarkatet. De tre ulike arbeidene skal synliggjøre på hvilke måter fedrenes makt sees og føles i hverdagen og hvordan en danser bevisst eller ubevisst blir begrenset av det restriktive samfunnet som også speiles i hvem som regnes som dansere og ikke. Jeg har jo kun sett én del, men man kan kanskje si at den store utøvergruppen peker på og bryter med ideen om den “normative” danseren, og det finnes en form for lek med bruken av ballettøy og drillpikeuniformer, som en karikatur over en femininitet og normativitet som kjennes utdatert.

Lydfadese

Mosthagi/Porfyris var festivalens høydepunkt for meg. Den teatrale koreografiske speedversjonen av Brecht gjorde godt og ga meg håp, du kan lese mer om den i Marte Reithaug Steruds gode anmeldelse her. Jeg hopper derfor frem til lørdag hvor jeg ser If This Then av Lisa Bysheim i det gamle fellesverkstedet på Grønland. På CODAs sider leser jeg at “forestillingen er en oppslukende lydopplevelse som stråler gjennom et todimensjonalt høyttalerlandskap. Gjennom sammensmeltning av dekonstruerte stemmer og bevegelser stiller tre utøvere spørsmål og utfordrer hierarkier forankret i språk”. Bak meg, i det store, litt industrielle verkstedslokalet, renner det vann, eller i alle fall hører vi lyden av vann. En spot blir skrudd på bak meg, og halvveis i lyset og skyggen ser jeg to utøvere som bryter med hverandre. Etter hvert begynner de å fremføre en tekst som intendert skal være banal, og den fremstår aldri for meg som noe annet enn nettopp det. Selv synes jeg det er noe vanskelig å forstå hva som er formålet med teksten, og om det handler om å utvikle eller vise frem en metode, virker den heller ikke særlig interessant. Utøverne bryter seg fremover, går foran hverandre, setter seg ned og drar i hverandres armer samtidig som de fremfører teksten. Den siste utøveren har meldt sin ankomst, og de er alle sammen kledd i lange svarte kjoler. Kostymene får meg til å tenke på begravelser, hekser, og de tre søstrene i 90-talls-bangeren Charmed som jeg så på tv hver dag etter skolen mens jeg drakk gigantiske glass med sjokomelk og spiste toast, men de hadde faktisk frekkere stil. I tillegg til teksten som hakker seg ut i rommet blir det lagt lyd som høres ut som det allerede nevnte dryppende vannet, men det er også noe skarpt og litt droneaktig som summer over og under teksten. Når jeg ikke klarer å finne en inngang i verken tekst eller fysisk materiale, opplever jeg denne lyden som masete. Tablåene fremstår som litt klønete utført, og det er kanskje to ganger jeg synes det blir skapt et fint bilde. Bysheim virker interessert i et annet rom, men det kommer heller ikke frem i verket, for mulighetene og potensialet som ligger i det brukes veldig lite. Danserne Emilie Maka og Antonia Harke som først kom inn i lokalet sammen er under nesten hele forestillingen limt sammen, mens Magdalene Solli, den tredje danseren, går både inn i duetten og har solo-lignende sekvenser. Lisa Bysheim er en relativt ung koreograf, og dette er hennes andre fullskala produksjon. Jeg har sans for folk som tør å teste ting, men det føles som om materialet, metoden og teksten hadde trengt håndverk og et faktisk dypdykk i interessene og metodene som ligger til grunn for forestillingen. CODA har mulighet til å være et sted hvor den vakre duetten mellom lokale krefter og internasjonale koreografer kan oppstå, men oppnår ikke å være det. Mangelen på internasjonale festivaler og gjestespill i Norge er noe jeg har skrevet om før, men det som er mest krevende med CODA er at festivalen ikke klarer å binde verk sammen og gi det en kontekst. Festivalen mangler en helhetlig kuratorisk tanke. Kanskje trenger den ikke det, men da må de strømninger, interesser og tematikker som finnes i forestillingene bli opplyst og få en ramme, for da kan man også akseptere og sette pris på verk som ikke nødvendigvis er helt ferdige eller famler litt rundt. Om ikke det arbeidet blir gjort, vil festivalen ende opp i en spagat mellom Gribaudi og Fischer som gjør det å forstå CODA som en helhet vanskelig. Kanskje har de ikke ønsket seg en kuratorisk helhet, men jeg som publikummer og kritiker savner i alle fall en følelse av at verk, interesser, politikker og fantasier trer frem og inn i meg med en faktisk entusiasme.