CODA, en internasjonal festival?

De siste to ukene har det vært mye dans å se i Oslo. Biennalen CODA, Oslo International Dance Festival, ble arrangert for niende gang fra 23.september til 6.oktober, med over 20 forestillinger på programmet.

I forbindelse med CODA festivalens 10 årsjubileum i fjor skrev Sidsel Pape her på scenekunst.no (i kronikken Samtid med fremtid?): ”Det mest konsistente prosjektet til CODA er å hente internasjonale dansestjerner til Norge som ledd i en kulturutveksling. Denne tilgjengeliggjøring av dansekunst er et glamorøst og sjenerøst prosjekt som festivalen bør feires for.” I år har CODA derimot satt fokus på den norske dansen. Hva gjør dette med festivalens profil og rolle?

CODAs norske fokus fremstår som ganske lite gjennomført ved første gjennomlesning av programmet. Festivalen både åpnes og lukkes med internasjonale gjestespill – henholdsvis den tyske koreografen Sasha Waltz og den amerikanske improvisasjonsguruen Julyen Hamilton. Videre er programmet preget av Norges mest etablerte koreografer; Ina Christel Johannessen, Jo Strømgren og Ingun Bjørnsgaard, og våre to statlige kompanier Carte Blanche og Nasjonalballetten – som alle må sies å representere den delen av norsk dans som publikum over hele landet har mest tilgang på også utenom Coda festivalen.

Ingun Bjørnsgaard/CCN Ballet de Lorraine: Hedda. Coda Oslo International Dance Festival 2013. Foto: M. Rousseau

Verkene festivalen presenterer, viser også koreografenes stadig større internasjonale heller enn unike norske tilknytning; blant annet er både Bjørnsgaard og Strømgrens verker samarbeider med utenlandske kompanier, og Carte Blanche viser et stykke av en kinesisk koreograf. Hovedprogrammet er også interessant med tanke på at de yngre koreografene; Tale Dolven, Anne-Linn Akselsen og Ludvig Daae, bor og jobber i utlandet. Det norske synes heller ikke å være en rød tråd i hva forestillingene tar for seg tematisk – her er Bjørnsgaard unntaket med sin tolkning av Herik Ibsens ”Hedda”.

Slik reiser programmet i seg selv mange spørsmål: Hva er det som gjør noe ”norsk” i en samtidsdanskontekst – er det koreografens navn, kompaniet eller utøvernes stedtilhørighet, hvor den økonomiske støtten kommer fra, form og estetikk, eller hva som tematisk behandles? Kan man defineres som norsk dansekunstner når man har sin utdannelse og størsteparten av sin yrkespraksis utenfor Norge?

Dette er spørsmål som også festivalsjef Lise Nordal problematiserer i festivalprogrambladets innledning. Hvis CODAs mål er å reise en debatt rundt dette, blir programmeringen mer interessant og konsistent med en gang. For om CODA nettopp ikke greier å fange inn noe unikt norsk gjennom sitt program, så er dette et poeng i seg selv. Programmet kan slik leses som et svar på festivalens fokus – CODAs svarer på hva den norske samtidsdansen er gjennom å vise dens uadskillelighet fra det internasjonale feltet.

Det er vanskelig å ikke se at det er en link mellom Waltz og for eksempel Bjørsgaard – både i måten soloer, duetter og gruppesekvenser er bygget opp på og hvordan bevegelsesmaterialet med utgangspunkt i klassisk ballett får en personlig twist hos hver enkelt danser.

Dolven og Akselsens oppgavebaserte bevegelsesmateriale, hvor bevegelse improviseres frem innenfor veldig tydelige rammer i forestillingssituasjonen, er etter min erfaring en arbeidsmetode Norge har fått kjennskap til gjennom studenter fra skoler som PARTS i Brussel, der begge er utdannet.

Daaes trashy og moteriktige estetikk ville ikke skilt seg ut på hverken en svensk eller tysk dansekunstfestival.

Ludvig Daae: FUN, LAUGHS, GOOD TIME. Coda Oslo International Dance Festival 2013. Foto: Crisander Brun

Våre nasjonale kompanier er en del av et større internasjonalt miljø gjennom utenlandske dansere og koreografer. Norske koreografer jobber like godt med utenlandske kompanier som med norske dansere. Unge norske dansekunstnere kan få stipender til utdanning og kunstnerisk utvikling og slik ha en tett utveksling med det som skjer utenfor Norges grenser. Norge er ikke lengre en avgrenset utmark i periferien, men en del av en dansekunstens utvikling som ikke kjenner nasjonsgrenser. Norsk dans kan ikke sies å være norsk lenger (hvis den noen gang har vært det?).

Finnes den norske samtidsdansen? Dette spørsmålet kommer også kritiker Fredrik Rütter inn på, både gjennom sin tekst i festivalprogrammet og under Kritikerlagets Dansesalong midt i andre festivaluke. Begge steder trekker Rütter frem dansekunstens internasjonalisering; hvordan påvikning fra utlandet både har preget og preger det norske feltet i stor grad. Kanskje er det ikke lengre mulig å snakke om det norske som en kategori.

Men er denne tolkningen av hva som er CODA-festivalens intensjon – en bevisstgjøring av feltets internasjonale karakter – intendert fra festivalens side? Nordal skriver også på festivalens hjemmesider at årets CODA festival er en hyllest til norsk koreografi. Motivasjonen bak valget av tema for årets festival er i følge hennes innledning i festivalprogrammet knyttet til at det er 20 år siden prosjektet Dansens år ble arrangert i Norge i 1993, som ”…den største markeringen av dans som kunstnerisk uttrykksform for Norge har sett.”

I lys av dette blir det også viktig å spørre hvordan festivalprogrammet bidrar til å definere det norske i dagens norske scenekunst- og kunstkontekst – og hvor den eventuelle debatten (både mellom kritikerne og mellom dansekunstnere) rundt dette er.

Live Strugstad: De nære ting. Coda Oslo International Dance Festival 2013. Foto: Therese B. Kirkesæter

Hvor er det mangfoldet av dansekunstneriske stemmer som har vært med å forme dansefeltet slik det er i Norge i dag? Hvis festivalens fokus er å få tak på hva som definerer det unikt norske i samtidsdansen, har programmet etter min mening bare så vidt skapt krusninger i overflaten. Hvor er de som i mange år har kjempet for å utfordre og utvide det norske miljøets oppfatning av hva dans kan være, som Hooman Sharifi, Mia Habib, Amanda Steggell, Camilla Myhre og Caroline Nesse, Siri og Snelle, Toyboys og Henriette Pedersen for å nevne noen ytterst få? Hvor er det norske improvisasjonsmiljøet (foruten Katrine Kirsebom – som er plassert utenfor både hovedprogrammet og scenerommet)? Hvor er dansekunstnerne som representerer andre deler av Norges land, og hvor er de som la grunnmuren for dagens norske dansekunst?

Og hvor er den unge nye norske dansen – hvor er den virkelige samtidsdansen, eller framtidsdansen som den også velger å kalle seg? Som Sidsel Pape skriver i den tidligere nevnte kommentaren, er det jo i seg selv litt problematisk at CODA bruker ordet samtidsdans for å beskrive sitt program, når hovedvekten av koreografene som er presentert kanskje heller etter min mening må sies å arbeide innenfor et neoklassisk eller moderne danserisk uttrykk.

At samtidsdansen som begrep skal romme CODAs hovedprogram, er kanskje grunnen til at festivalen må etablere et sideprogram og et nytt begrep for å favne de unge, nye: CODA fringe er blitt en festival i festivalen og arrangeres for første gang i år, og fremtidsdans er blitt lansert begrep av kunstnerne bak prosjektet Vrangforestilling.

Kan det være at CODAs fokus på det norske ikke handler så mye om nasjonalitet, men om hva som har status i norsk dansekunst?

Det kan se ut som at å være utdannet på den internasjonalt anerkjente skolen PARTS i Brussel og jobbe i ”ute på kontinentet” har større status enn å være utdannet og arbeide her hjemme i Norge. Tale Dolven viser work in progress i hovedprogrammet mens Live Strugstad viser en ferdig forestiling i fringe-programmet.

Det kan se ut som at dans skal finne sted innenfor scenerommets fire vegger, hvor skillet mellom scene og sal ikke går i oppløsning. Improdanser Katrine Kirsebom som viser sin installasjon i Operaens foaje, er ikke presentert på hovedprogrammet.

Katrine Kirsebom. Coda Oslo International Dance Festival 2013. Foto: Katrine Kirsebom

Det kan se ut som det å være kvinnelig danser, fremdeles er ensbetydende med høye bein, lette kjoler (som sklir opp) og å bli løftet rundt av sterke mannlige meddansere, heller enn å uttrykke noe sterkt og selvstendig? Sterke kvinnelige dansere, som vi finner dem hos både Sharifi og Pedersen, og som Habib også representerer, er ikke engang invitert med på programmet.

Det finnes mer av det kontemporære og det norske i festivalens sideprogram, Fringe, enn i hovedprogrammet. Videre har de institusjonene som formidler dans til et større publikum enn dansemiljøet selv (som Bærum kulturhus, Operaen, Dansens hus) etter hvert fått et publikum som ikke er avhengig av CODA for å se Bjørnsgaard, Strømgren, Carte Blanche og Nasjonalballetten.

CODA fyller en viktig rolle gjennom å bringe historisk viktige størrelser innen dansefeltet til Oslo – og gjennom gjestespill og workshops tilgjengeliggjøre samtidsdansens historie og referanser for både miljøet selv og det norske dansepublikummet.

Men hvis CODA skulle ta sin rolle slik Sidsel Pape beskriver den, som kulturutveksler, og også som en dannelsesinstitusjon for det norske kunstinteresserte publikummet på alvor, så burde festivalen kanskje i tillegg fokusert på å bringe frem et representativt utvalg av norsk dans, fra det lokale til det internasjonale, for å skape en reell diskusjon og utveksling rundt begrepet norsk samtidsdans.

Når dette i liten eller mindre grad skjer, må man spørre seg om CODA gjennom dette årets festival har spilt seg selv enda mer ut på sidelinjen av det norske dansekunstfeltet.

Venke Marie Sortland er skapende og utøvende dansekunster utdannet ved Skolen for Samtidsdans, basert i Oslo. I tillegg til å jobbe som utøver for både norske og utenlandske koreografer, har hun vært med å etablere og utvikle forumet Rethink Dance, og Landing – en produksjonsenhet for situasjons- og målgruppespesifikk dansekunst. Sortland skriver jevnlig om dans for Scenekunst.no.