Festival søker profil

Årets utgave av Coda er den første Birgit Berndt kuraterer etter at hun kom fra Norrlandsoperan - Dans, og jeg har vært spent på å se hva det betyr og om festivalens profil ville bli endret med henne som kunstnerisk leder. Coda har alltid vært litt vanskelig å forstå. Jeg vet ikke om det kommer av det infrastrukturelle, at festivalen er spredd over så mange spillesteder at man mister “festivalfølelsen” eller om det er fordi festivalen forsøker å være så bred at det som blir vist og kuratert har virket tilfeldig. I år er det en miks av internasjonale og nasjonale koreografer som Dana Michel, Clara Furey, Ingri Fiksdal, Mia Habib og Alma Söderberg. For meg, som har slått meg opp som «kritikeren som reiser rundt i verden” og “elsker Berlin og Brussel”, er det selvfølgelig gledelig at det endelig finnes internasjonale gjestespill i min svært tørste og incestuøst lokale by.

Blockbustere og vanndelere

La oss begynne på Dansens Hus hvor den franske koreografen Saido Lehlou viser forestillingen Temoin som åpner årets festival. Lehlou har bakgrunn fra hiphop og street dance og er blant annet interessert i hva som kjennetegner fellesskap. Produksjonene hans har ofte et stort antall utøvere. I Oslo var det 20 stykker på scenen, men da han viste arbeid under Kampnagels sommerfestival i år, var det så mange som 100. Et svart sceneteppe blir dratt sakte til siden, og vi ser de mange danserne i et ellers strippet rom. Utøverne veksler mellom å gjøre soloer og sekvenser sammen og viser på den måten at det er mange ulike praksiser og erfaringer i kompaniet. Uten å ha den fulle oversikten ser det ut som de er trent i spennet hiphop/street, urban, og samtidsdans. Det er selvsagt ikke uvanlig, men blir kanskje ekstra tydelig i en så stor utøvergruppe som denne. Selv om utøvernes ulikheter blir kommunisert godt, får jeg en følelse av at de ulike kroppenes agens ikke får så mye plass, og jeg opplever verket litt fargeløst til tross for dens storslagenhet. Det er som om verket nesten blir litt personlighetsløst i all sin glatthet. Jeg ser at de kan danse, men det gir meg ingen ting. Det forteller meg ingenting og vekker ingen følelser, snarere er det en oppvisning i ferdigheter, og mangfoldet av stiler blir mer en påstand enn en opplevelse. Jeg lurer på om det henger sammen med det koreografiske prosjektet til Lehlou eller om min irritasjon henger sammen med Codas innramming av forestillingen som et vendepunkt i samtidsdansens møte med urban kultur. Jeg begynner å tenke på en annen koreograf som arbeider i litt samme landskap og som jeg opplever som mer radikal. I motsetning til Lehlou er Jeremy Nedds koreografi bygd opp over hver utøveres unike praksis. Ofte har Nedd hatt privilegiet av å arbeide med dem over lang tid, gjerne flere år. Når man ser hans verk, får en virkelig en følelse av at ingen av utøverne kunne ha vært en annen. Det er sikkert ikke tilfelle, men opplevelsen av det skaper en utrolig synergi mellom det koreografiske og danseren som jeg savner hos Lehlou. Jeg løper opp til Black Box teater for å se Clara Fureys Unarmoured. Da jeg så den under premieren i Brussel for noen år siden, likte jeg den godt. Men jeg satt igjen med et inntrykk av at den delte publikum i to. Forestillingens fire dansere kommer ut på scenen, de er kledd i Berlinbaserte og svært hippe ottolinger og Glenn Martens baby y/project(RIP). Én har på seg beige, cowboyaktige jeans med cut outs i lysken, og én en stram mesh-topp med horisont-trykk. (Jeg kjøpte akkurat den samme cardiganen på salg på ssense, samtidsdans gjør meg fattig, ikke rik). Forestillingen har en langsom oppbygning hvor de fire danserne veksler mellom å observere og avbryte hverandre. De glir og bryter som bølger, det er som et glupsk begjær hvor de nesten oppløses i hverandre. Noen av bevegelsene gir assosiasjoner til å ri på en usynlig hest, bli satt i håndjern, trekke i et tau eller en line dance. Det er flere tilbakevendende handlinger som å veilede eller dytte en annen kropp i posisjon sånn at den ligger til rette for andres nytelse, men også som om de deler skitne fantasier. Kanskje det er fordi jeg i det siste har befunnet meg i en liten krise og lest masse psykoanalyse, men jeg begynner å tenke på Luce Irigarays lesning av begjær som flytende og mangfoldig, som overflod og forskjell. Lys og lyd blir forestillingens scenografi. Musikken er komponert av Twin Rising og føles nesten kroppslig, som om den skyver og dytter utøverne. Det nesten tåkete blå-grønne lyset gir assosiasjoner til en nattlig park hvor overnaturlige vesener kan møtes og gjøre sexy ting med hverandre. Bevegelsene er flytende og myke, skarpe, mekaniske eller dunkende. Danserne slår overkroppene mot hverandre eller trekker hverandres ansikter ned til ønskede områder. Det uttrykker både underkastelse og dominans.

Politikk og praksis

Dagen etter trasker jeg inn på KHiO for å se den litauiske-belarussiske forestillingen Clap and slap. På scenen står danser og koreograf Agniete Lisickinaite og Igor Shugaleev. Mellom seg har de et gjerde, ikke ulikt det man bruker for å holde demonstranter ute. Det vises en video der vi får se de to utøverne spise og snakke om sin nasjonale favorittmat. Bakteppet for stykket er den pågående invasjonen av Ukraina, og dansernes personlige erfaringer med den. Selv om det i programmet står at danserne skal støte sammen, tittelen antyder også det samme, er det noe nesten naivt og mildt over hvordan utøverne forholder seg til hverandre og problemstillingene de snakker om på. Når videoen slås av, blir det projisert tekst på baksiden samtidig som de to danserne slår på hverandres rygger, eller ansikt, men Shugaleev sliter med å gjøre deler av det koreografiske materialet og klarer ikke holde takten når han klapper som forsterker den litt miserable følelsen jeg sitter med under forestillingen. De får oss til å klappe mens de danser til “Gasolina” av Daddy Yankee, et pussig valg tenker jeg da det handler om en kvinne som elsker å feste. Selv om jeg har stor respekt for folk som forsøker å problematisere og arbeide eksplisitt med politikk i kunsten og tror at kunst kan være et verktøy for endring på et personlig, sosialt og politisk plan, blir Clap and slap litt banal og overtydelig. Det er selvsagt litt hardt å skrive det når jeg vet at konsekvensene av invasjonen er mye mer alvorlig for dem enn for meg, men skal man først dykke inn i materien, burde de ha loddet dypere og skapt en mer ubehagelig og kompleks klangbunn og et materiale utøverne klarer å gjøre. På bydelsscenen Voldsløkka noen dager senere vises AIR BODY SAD av den britisk-amerikanske koreografen Malik Nashad Sharpe i samarbeid med Norrdans. Ifølge Codas nettsider har Sharpe vært interessert i oppvekstfilmer og den tiden i livet da alt er usikkert, for mye og nært, en tid da kroppen famler etter tilhørighet og bærer på et indre opprør som ikke kan temmes. På scenen står det to biler med nummerskiltet ratking, og en tynn, ung gutt som ser ut som han bruker både fritid og skoletid på å røyke hasj går rundt før flere dansere kommer til. De kryper gjennom hull eller kommer inn fra en åpning på baksiden av scenen. De kliner, tisser, knuffer, knuller hverandre på et panser og er aggressive og dramatiske. Ganske ofte går de sammen i mindre grupper og danser koreograferte numre. Jeg har sett Sharpes soloer før, og jeg kjenner godt til bevegelsematerialet og praksisen hans som nesten alltid blander popkultur og afrofuturisme med hans personlige bakteppe. Sharpes koreografiske arbeid lar seg ikke oversette like enkelt til utøverne i Norrdans, og jeg får en følelse av at han ikke har tenkt veldig mye over hvilket kompani han faktisk arbeider med og hva slags ferdigheter de besitter. Det gjør at materialet virker overfladisk og det lander ikke i kroppene til utøverne. Møtet mellom en så spesifikk koreograf som Sharpe og utøverne i Norrdans kunne ha vært et kontrastfylt og subversivt møte, men får meg til å tenke på filmer som Honey eller Save the Last Dance, verk som er relativt fulle av klisjeer, men tjener sitt formål. Dramaturgisk syns jeg også arbeidet er svakt da det er ganske få nyanser og følelser som faktisk får piple ut og frem, noe som er rart om man ønsker seg det hudløse-tenårings-ubehaget. Jeg tusler den korte veien fra Voldsløkka ned til Dansens Hus hvor jeg ser Psychedelic Cave, et verk som koreografen Mia Habib har arbeidet med i mange år. Jeg tror første gang jeg så noe av det, må ha vært på Agder teaterlaboratorium for flere år og mange huler siden. Før jeg får gå inn, må jeg legge fra meg ting, og jeg får utdelt en liten lommelykt og beskjed om å lyse ned i gulvet hvis jeg vil ut, en stein jeg kan klemme på og en mintpastill. Når alle har satt seg, blir det mørkt og en uro sniker seg inn i mine tanker: Er det for mye for et overstimulert individ som meg å sitte en time og 20 minutter i mørket? Etter hvert hører jeg lyder, det er smatting, rennende vann, ville dyr som hyler og små steg som tasser over gulvet, og så kjenner jeg at en hånd rører håret mitt og glir over armen. Jeg blir sittende å tenke på hvordan mørket forsterker andre sanser og gjør meg oppmerksom. Under CODA har jeg sett forestillinger som påberoper seg en tidsånd som føles helt utdatert ut, og det å sitte alene i mørket virker på mange måter mye mer samtidig enn Sharpes karikerte ungdomsunivers. Likevel føles Habibs grottetur litt forsiktig og uforløst. Joda, det er noen ritualistiske anslag, og verket skaper en refleksjonsflate for sorgen over en tapt verden og hvordan vi kollektivt kan møtes og sørge over den. Likevel opplever jeg det koreografisk litt svakt og lurer på hva som har skjedd med alt materialet, alle huler de har besøkt, man flytter det inn på scenen som den på Dansens hus. For det føles som om noe av alt det rike og fantastiske hulene rommer av historie, hemmeligheter og mystikk har forsvunnet på veien inn i scenerommet. .

Kristen gladmusikal

Den siste forestillingen jeg ser på årets Coda er Alma Söderbergs Infinétude. Söderberg er en svensk koreograf bosatt i Malmø, hun har arbeidet mye med stemme og kropp, og det virker som om kunstnerskapet hennes handler om forholdet mellom øret og øyet. I Infinétude er det for anledningen fem utøvere på scenen, men ettersom hva jeg forstår, er de vanligvis seks. De starter forestillingen med å sitte på svarte krakker i et ellers tomt scenerom. Vi får servert variasjoner over lagdelte, rytmiske mønstre hvor stemmene og bevegelsene veves inn, under og over hverandre. Det er noe nesten uhyggelig med Söderbergs fremtoning som er på scenen selv, og til tross for at jeg forstår at det teknisk er briljant og utøverne er gode, føler jeg at jeg er fanget i en slags kristen gladmusikal som skal rekruttere meg inn i en sekt. Jeg tenker på den underfundige og morsomme duetten mellom Freitas og Galvan, som jeg så i fjor, det var også et forsøk på å flette flamenco og hennes humoristiske og absurde verden sammen som var rikt, vellykket og mer interessant i mine øyne. Utøverne i Söderbergs koreografi står på en rekke og flørter med publikum, de tapper føttene i en rytme, faller ut av den og glir inn igjen, de synger tonen D og forklarer verkets tittel. Det er en tydelig rød tråd i Söderbergs kunstnerskap, men det blir også en fetisjering av det samme materialet igjen og igjen. Forestillingen gir heller ikke rom til så mye annet enn å tenke at, joda, de er flinke, og de kan klappe, men jeg tror det finnes et potensial til abstraksjon, fantasi og inderlighet der. Årets Coda er vanskelig å sammenfatte. På papiret er det flere sterke kunstnerskap med tydelig agens og vilje som jeg er glad for at kommer til Oslo. Likevel er det som om det mangler noe, og jeg mistenker at det er kuratorisk. Festivalens bredde spenner litt bein på seg selv, og jeg savner en sterkere kontekstualisering av festivalens ønsker og visjon. Det finnes mange festivaler som klarer balansestykket bredde og som dessuten bruker sin samtid til å løfte og diskutere ting som skjer der ute i verden. Det er ganske fraværende på Coda, som muligens behøver en sterkere ramme rundt seg enn hva de kan tilby nå. Coda blir litt som en sukkerhungrig snørrunges smågodtpose, litt av alt og litt for lite.