Vårt heslige dødslaboratorium

Mens publikum finner plassene sine på Scene 2 på Det Norske Teatret blir det spilt suggererende, litt stressende slagverk til en boksende Heidi Gjermundsen Broch. Hun har på seg en gul-oransj parykk med rottehale som får meg til å tenke på forfatteren som har skrevet romanen forestillingen er basert på, Beate Grimsrud. Ikke bare hadde hun et stort repertoar av uvanlige hårfrisyrer, hun var også kjent som aktiv bokser. Teksten har mange biografiske trekk fra forfatteren, såt på et vis er det forståelig at de har valgt å gå i den retningen, men jeg undrer meg likevel litt over den selvbiografiske speilingen i valg av hår og klær.

Sykdommens sneglehus

Romanen Jeg foreslår at vi våkner kom ut i 2019 rett før Beate Grimsrud selv døde av kreft, og hun fikk Brageprisen for den posthumt. Selv møtte jeg forfatterskapet hennes i ungdommen, og jeg ble fascinert av det viltre språket og evnen til å fortelle ganske konvensjonelle historier på ukonvensjonelt vis. I romanen, som for øvrig er dramatisert av regissør og skuespiller Charlotte Frogner og dramatiker/dramaturg Toril Solvang, møter vi dramatiker Vilde Berg som en dag får en konvolutt fra Karolinska sjukhuset i Stockholm om at mammografien viste skygger i brystet og at hun må komme inn for flere tester. Det viser seg at hun har kreft, og herfra blir vi spunnet inn i sykdommens nett som er fylt av frykt, redsel, håp, glede, raseri og fantasi. Tiden er sentral i både romanen og forestillingen, tiden som går, tiden man må vente, tiden man får utdelt og hvor urettferdig tiden er, og noe sier meg at den livsbejaende romankarakteren Vilde Berg ville vært uenig i Kirkegaards sitat om at tiden strømmer uendelig bort i intetheten. Romanen, som er over 500 sider, er i sceneversjonen kuttet til å inneholde et lite persongalleri bestående av hovedpersonen Vilde Berg, hennes livspartner O og Rotta og Reven. De tar på seg mange ulike roller, blant annet lege, parykkmaker, kirurg og comic relief. Rotta, spilt av Karl Vidar Lende, er tykk, grådig og selvisk, mens reven spilt av Thea Lambrechts Vaulen er flott, skarp og litt sassy. Samspillet mellom Rotta, Reven og Vilde Berg flyter godt og er tidvis både morsomt og sårt, og det er åpenbart at særlig Rotta skal fungere som et komisk alibi i den ellers litt tunge materien. De to andre karakterne på scenen, livspartner O og mor, fremstår mer som sjablonger. Førstnevnte blir nærmest redusert til roen selv, en klippe, mens mor valser inn og ut med rullatoren og minner om tiden med krig eller holder en lang tale og stjeler showet under en scene hvor Vilde Berg har slippfest for sine samlede dramatiske verker. Gjermundsen Broch leverer et finstemt skuespillerarbeid i rollen som Vilde. Utover å spille en ganske kronglete og poetisk tekst full av finurligheter og smarte ordspill, klarer hun å bevege seg mellom de ulike lagene av skuffelse, redsel og fantasi.

Estetisk utilfredsstillende

Rom og kostyme er skapt av Christina Lovery og fyller mange funksjoner. Det representerer både et sykehus og et sommerhus. På scenen er det også noen stoler, en automat med drikke og chips som man ofte finner på sykehus, en luke som både fungerer som et kjøkken hvor O koker trøffelpasta og baker kake og sykehusresepsjonen der Berg sjekker inn. Musikken, som er komponert av Michaela Antalova og består av fløyte utover slagverket, brukes som underliggende stemningsskaper og understreker noe urovekkende. Den deler inn scener og forsterker momentum. Visuelt blir jeg litt usikker, kanskje leser jeg det feil, men forestillingen er rett og slett i mine øyne stygg. Kanskje er det meningen at rom og klær skal speile sykdommens sanne ansikt, og det er jo sjelden pent. Jeg forstår at man ikke skal sminke liket, og alle som har vandret opp og ned på et sykehus kan vel enes om at det stort sett ikke er estetisk tilfredsstillende, men teater er fiksjon, og jeg forstår ikke helt valget av kostymer og rom. Det er som om moodboardet for sykehusdrama ikke har endret seg siden starten av 90-tallet, og det kjennes noe utdatert. Grimsrud selv, som ser ut til å ha vært en viktig inspirasjonskilde for hvordan Vilde Berg ser ut på scenen, var kjent for å ha en eksentrisk stil, men ser man på bilder av henne, fantes det en form for finesse i valgene hennes, for eksempel en svart genser med cut outs og en rosa topp under, eller en kleinblå hettegenser med dinosaurfinner, som i forestillingen er byttet ut med en blå og grønn adidas bukse i kombinasjon med en brun zip-topp. Det er en gul skinnjakke, et par burgunderrøde bukser, en topp med sommerfugler, en rutete sixpence og et par stygge loafers. I en scene hvor de feirer Vildes bursdag kommer moren med en gul kjole. Poenget med scenen er å vise at Vilde aldri har passet inn i morens forestillinger, at hun er rar, men også muligens utilpass ved normative kjønnsforståelser, men det eneste jeg henger meg opp i er at jeg heller aldri hadde tatt på meg den kjolen om moren min hadde gitt meg den i presang. Det er gode ting i Eg føreslår at vi vaknar, særlig skuespillerarbeidet og deler av teksten er verdt å trekke frem, men forestillingen er litt for lang og sjablongaktig. Jeg forstår at det er meningen, replikken “så får vi bare vente” blir gjentatt flere ganger, og de venter, og vi venter, på dårlige svar, gode svar, for Vilde Berg blir frisk, før hun blir syk igjen. De dårlige nyhetene, møtene med sykehuset og operasjonene er morsomt løst og har noe “barn leker sykehus” over seg som gjør at materialet passer på en scene. Selv om jeg forstår at repetisjoner og gjentakelser skal forsterke den klaustrofobiske følelsen og hjelpesløsheten som finnes i det å bli alvorlig kreftsyk, blir jeg likevel lei. Forestillingen varer i to og en halv time, og det er begrenset hvor store skift som kan skje i en fortelling som denne. Kanskje kunne de brukt den merkelige miksen av alvor og eventyr som finnes i teksten i større grad, kanskje den kunne vært litt kortere. Jeg tror ikke essensen hadde blitt borte om fortellingen var mer effektivt løst, etter hvert snurrer jeg ut av sykdommen og mister interessen for Vilde Berg som for øvrig virker ganske intens og litt irriterende. Forestillingen berører noen eksistensielle spørsmål og viser hvor raskt man kan gå fra å være frisk til å bli sett på som pasient. Sontag skriver i Illness as a Metaphor at alle som er født har et dobbelt statsborgerskap i de friskes rike og i de sykes rike. Selv om vi alle fortrekker det gode passet, er hver av oss før eller siden forpliktet i det minste for en periode å identifisere oss som borgere av det andre stedet. På sitt beste viser forestillingen hvordan sykdom ikke bare stiller spørsmål ved liv eller død, men også identitet og hvem og hva man identifiserer seg som og med. Hva betyr det å være syk, hvilket blikk blir man sett på med og hvor fremmed blir en for seg selv?