Alt er ikke gratis

Når jeg snakker om teater, scenekunst, institusjoner og teaterkrise med diverse kolleger, kommer vi ofte tilbake til en samtale, og det er den om billettpriser. Der de fleste har tilgang på litteratur fra alle verdens hjørner på sitt lokale bibliotek, film fra utallige strømmetjenester i sin egen komfortable sofa eller musikk rett inn i øregangen fra Spotify, er scenekunsten øyeblikkets kunst. Du må være der, og mest sannsynlig er forestillingen annerledes dagen etter. Derfor tok jeg i mot Erik Ulfsbys pressemelding om Alt er gratis på Scene 3 med en avdempet entusiasme. De siste årene har både teatrene og resepsjonen av forestillinger vært hissige på markedsretorikk for eksempel med utsagn om at noe er «helt nytt» eller at «alt er gratis», men det å lage teater på et nedlagt kjøpesenter, som Nationaltheatret gjorde med Døden på Oslo S, er ikke nytt, slikt teater har eksistert i tiår, og gratisteater har vært utbredt i mange land og i det frie feltet i lang tid. I Tyskland og Frankrike står teatret som en utdannende institusjon fortsatt ved lag, og man kan kapre billetter til hovedsceneproduksjoner for 180 kr på de store scenene. I Storbritannia har de hatt tradisjon for lave priser en gang i uken eller måneden for arbeidere og de uten arbeid. Selv om alle disse landene er like og kanskje mer nyliberale helveter enn det vi selv bor i, har de ivaretatt samfunnskontrakten mellom teatret og folket. Hans Henriksen skriver om lignende tendenser i et innlegg på Shakespearetidsskriftet sine hjemmesider hvor han konkluderer med at norske teatre har gått i fellen. Ifølge Henriksen har vi fått en situasjon der fellesskapet betaler for teater som tilbys en økonomisk elite som også er med på å gjøre teater utilgjengelig for majoriteten. Noe som igjen muligens påvirker teatersjefenes repertoar. Ok, tilbake til Scene 3 og Alt er gratis: I løpet av høsten har de spilt Dario Fos klassiker Vi betaler ikkje og Hans og Grete i tillegg til at de har hatt en rekke arrangementer som bare har vært spilt én kveld. Dette programmet har bestått av alt fra nyskrevne tekster som Hol og Hold Me til klassikere som Et Kjellermenneske av Fjodor Dostojevskij og Ifigenia i Aulis av Euripides. Nedslagsfeltet har vært bredt, og det har virket som et overskuddsprosjekt hvor små, rare og vage ideer kan få et lite prøverom, noe som er både fint og generøst. Utover det har det vært fire refleksjonsrom hvor det har vært en god dose basic bitch kapitalismekritikk, litt Walter Benjamin og litt om økonomisk ulikhet. Spørsmål som har streifet meg, og som jeg ikke har svar på mens jeg har skrevet denne teksten og sett forestillingene er hvorvidt det kommer nye publikumsgrupper inn, og hvordan Det Norske Teatret i så fall har arbeidet med å få dem inn. Tigerstadsteateret og Feil Teater har jobbet aktivt i mange år med å nå ut til økonomisk utsatte familier for at alle barn skal ha mulighet til å se teater, og det er i alle fall uklart for meg hva Det Norske Teatret har gjort når de har lansert Alt er gratis for å nå ut til de som vanligvis ikke trasker opp og ned gangene på huset. Jeg har undret meg og lurt på om det hadde vært mulig å senke prisene på alle produksjoner fremfor å gjøre relativt enkle og billige produksjoner gratis, eller i det minste operert med ulike prisgrupper på hovedsceneproduksjoner som mange store teatre i Europa gjør. Og det tredje, hvem har programmert Alt er gratis, og har det vært en overordnet kuratorisk tanke eller er det heller det overskuddsprosjektet som det virker som? 

Dyrtid og bokstavelige fortolkninger

Vi betaler ikkje åpner Alt er gratis. Forestillingen ble skrevet i 1974 av Nobelprisvinner Dario Fo og tar for seg dyrtid i Italia hvor prisene blir skutt opp over natta. En gruppe kvinner ser at prisene på dagligvarer er fordoblet, og når de er med på et tyveriraid, førsøker de å skjule tyvegodset ved å forkle seg som gravide. Spørsmålet Fo stiller i teksten er hvorfor borgerne skal være lovlydige når systemet de er lydige mot, raner dem. I en tid hvor vi selv har vært utsatt for både høyere mat- og strømpriser og renteøkninger, kan stykket potensielt gi gjenklang hos publikum. I Norge har vi fortsatt stor tillitt til politikerne og makta, men vi har også vært vitne til et maskefall med aksjekjøp og inhabilitet som muligens har preget vår tillit til systemet, noe, som da Fo skrev stykket, helt klart var ødelagt i Italia.  På Scene 3 har de i denne oppsetningen tatt vekk amfiet, og det står små bord og stoler rundt omkring i salen på en måte som kanskje skal herme et torg. Det er verken scenograf, kostyme eller lys/lyd oppført i programmet. Det er ganske klassisk, og det er en av grunnene til at jeg ofte skyr Scene 3-produksjoner. Men noen har designet kostymer, for i denne forestillingen finnes det stygge kostymer som ikke henger sammen, som henviser til ulike tiår og består av alt fra tømmerhoggerskjorter, buffalosko og leopardmønster. Det skal sikkert peke på at det kan leses utenom tid og til en mangel på penger, men det gjør meg sur, og jeg føler at jeg er invitert på et av bad taste-partyene som foreldrene mine holdt på 90-tallet. Det er også en smart scenografi, som består av handlevogner og kurver og et soundtrack med fløteslagere og skuespillere som lager lyder når de tapper vann, åpner en dør og lignende.  De fire skuespillerne (Marie Blokhus, Ellen Birgitte Winther, Kyrre Hellum og Bartek Kaminski) spiller med presisjon og komikk, og særlig Kaminski som veksler mellom flere roller er imponerende. Likevel blir jeg ikke helt overbevist. Kanskje henger det sammen med det både Ragnhild Tronstad og Julie Rongved Amundsen er inne på i sine kritikker i henholdsvis Shakespearetidsskriftet og Klassekampen. At de italienske forholdene på den tiden da skuespillet ble skrevet, var satt sammen av et politisk og religiøst lappeteppe, og konsekvensene for mange av borgerne var langt mer alvorlige enn at det var dyrt å leve. Dette bakteppet er tatt vekk på Scene 3 og er erstattet med nordnorsk kvikkhet og en Kaminski som hopper inn og ut av ulike sosiolekter. Forestillingen kan potensielt være en samtaleåpner om sosiale og økonomiske ulikheter og politiske bevegelser, men siden det for meg er uklart om publikummet som er her er et annet enn det som vanligvis går i teateret, er jeg usikker på ringvirkningene. Kanskje har Vi betaler ikkje en politisk sprengkraft, men det er også mulig at det aller mest er en tidlig julegave til de teaterglade

Noen uker senere så jeg Hans og Grete. I både den og Vi betaler ikkje er regissøren skuespillere som er ansatt på Det Norske Teateret. Kaminski, som også spiller i Vi betaler ikkje, har regi på den, og Charlotte Frogner har regissert Hans og Grete. På hver side av rommet er det satt opp små amfier med stoler, og når jeg går inn, hører jeg at det blir sagt at barna gjerne må sitte lengst foran. I midten er det en grønn kunstgress-stripe, som i mitt hode ligner en catwalk, men mest sannsynlig er det tenkt som en skogssti. Barna i eventyret er i denne versjonen blitt til Frans og Margrethe og er spilt av henholdsvis Kenneth Homstad og Kirsti Refseth som leverer troverdige prestasjoner i rollene som barn. I forestillingen er det selvsagt snart jul, og ønskelisten deres er lang. Moren har lite penger, men prøver å holde masken og få det å spise cornflakes uten melk til kvelds til å virke morsomt. En kveld, etter at de har lest eventyret om Hans og Grete, får ikke Margrethe sove, og hun overhører en fortvilt samtale mellom moren og en venninne om hvor blakke de er og at hun er redd for at julen ryker. Margrethe vekker Frans, og sammen legger de ut på en tur i skogen for å finne skatten til heksa de har lest om i eventyret. Her møter de en Alice i Eventyrland-syret kanin og en heks, spilt av Karl Vidar Lende kledd i et budget-lady gaga-outfit, som selvsagt lurer dem. Det spøkes med gluten- og laktosefrie vafler, og kaninen er selvsagt så dum at den bytter nøkler mot vafler. Ungene lurer heksa og tar med seg noen magiske briller som forvandler selv kongler til gull. Forestillingen lager kanskje et litt vel polert og romantisk bilde av fattigdom, som ofte både er sårt og desperat, kanskje til og med stygt, og jeg tror at barna hadde tålt å se det også. Samtidig er Hans og Grete blitt til en svært effektiv forestilling hvor ting blir mer skissert opp og satt i spill enn dykket ned i, og det ser jeg også på som en kvalitet. Den kapitalismen vi alle er slaver av, og som er bygget på den uholdbare fantasien om uendelig vekst, ligger og ulmer under begge forestillingene. Kanskje er det noe med valg av dramatikk og iscenesettelsene som i begge disse forestillingene blir litt for bokstavelige for meg. Å iscenesette kapitalismen kan også handle om iscenesette noe vilt og umulig, som for eksempel Elfriede Jelineks Sportsstykke med 142 karakterer, unge og vitale dramatikere som på sitt vis undersøker kapitalismens konsekvenser i vår tid som Sonia Gregorio og Nathan Queeley-Dennis, eller man kunne gitt rom til ett prosjekt i et halvt år hvor et kompani fra det frie feltet kunne fordypet seg fremfor å bli presset inn i en institusjonsform. Å vise frem kapitalismens avgrunn trenger ikke nødvendigvis å ligge i den bokstavelige fortolkningen av teksten, men hvordan, hvem og hva vi produserer, hvilken estetikk man benytter seg av og hva vi velger å vise frem. 

Paradokser

Av One Nights Only, prosjekter av ymse slag som kun har blitt vist en kveld, har jeg fått med meg Holav Pinar Cifti og Shokat Harjo og Teateret sin død og Lova sin fødsel av Blaue/Poppy. Det har vært mange ulike initiativer, primært fra skuespillere tilknyttet huset, og scenen har fasilitert for og vist arbeid som mest sannsynlig ellers ikke ville blitt vist og kanskje også lagt til rette for husets ansatte å arbeide frem egne autonome ideer, som er bra. Samtidig hadde det vært gøy å se et mer kuratorisk gjennomtenkt program for et så kort prosjekt som Alt er gratis, da det helt åpenbart ligger en del ønsker og tanker bak hva prosjektet potensielt kan og skal være, som kunne blitt tydeligere for publikum med en kuratorisk bærebjelke utover at det er gratis. Hol er et kammerspill, skrevet av Shokat Harjo og Pinar Ciftci og spilt av Shokat, Pinar og Kyrre Hellum, og det er et intrikat og tidvis morsomt nett som gradvis rakner, og avsløringer og sannheter kommer frem. Stykket tar utgangspunkt i et uplanlagt møte når Shokat og Pinar som er et par skal på date, og eksen til Pinar spilt av alltid gode Kyrre Hellum dukker opp. Det viser seg at det kanskje ikke var et så tilfeldig møte som det virket som i utgangspunktet og herfra blir alt snudd opp ned på hodet. Virkemidlene er enkle, det er lite kostyme og scenografi, og lyden er komponert av Simen Valentin. Jeg synes det finnes en fin energi i samspillet mellom de tre skuespillerne som jeg setter pris på og som virker litt porøs. Blaue og Poppy har noen uker senere fløyet inn det de selv skriver er en filosofisk superstjerne, Wolfgang M. Schmitt. Han holder et veldig grunnleggende foredrag om kapitalismen med utgangspunktet i filmer som Triangle of Sadness og Family Buisness. Schmitt skal også være dommer i rettssaken om loven mot strukturell vold, som Blaue og Poppy har skapt som et kunstprosjekt etter at de ble ranet i Rio de Janeiro. I performancen er scenen satt opp som en tullerettssak hvor dommeren og juryen sitter bak små bord og får to til tre minutter på sitt argument. Blaue og Poppy legger frem argumenter, som for eksempel at Blaue fikk en stipendiatstilling på prosjektet og har fått utbetalt lønn i over tre år. Dette sammenligner de med ranerne som sitter i fengsel eller fortsatt er på flukt. Denne delen viser skjevfordelingene som finnes i verden på ekstremt bokstavelig vis, men for min del blir det et privilegert og forutsigbart arbeid som savner nyanser, og de klarer ikke å reflektere noe interessant rundt egne privilegier eller systemene som har fått dem til å skape loven om strukturell vold i iscenesettelsen. Det føles litt som en veldig lang vits, og jeg blir faktisk provosert over hvordan de tenker og handler på scenen, noe som sikkert også er poenget. Det mest interessante er de to minuttene en researcher og dramaturg fra IIPM konkluderer med at loven aldri kan la seg gjennomføre fordi Europa er grunnlagt på og fortsatt er (neo)kolonialistisk. Performancen avsluttes med at Schmitt feller dommen, og Poppy/Blaue knuser teateret og går til Stortinget med loven.

Langvarige konsekvenser

Mens jeg skriver dette flakker hukommelsen min fra det ene til det andre, snart jul, vulkanutbrudd på Island, pågående folkemord i Palestina, hvordan kapitalismens strukturer favoriserer noen få og gratis teater. Etter jul trer en ny modell i kraft på Det Norske Teatret: Betal det du kan. Men det gjelder bare på Scene 3. Kanskje høres jeg sur ut, og ja, det er jeg vel også, men man kan ikke bygge bærekraftige strukturer eller se dens virkning på tre måneder, og et stønt er sjelden noe mer enn et stønt. Så hva vil egentlig teatret med Alt er gratis? Vil de iscenesette og peke på problemer, vise oss at ja, teatrene har sviktet og brutt sin samfunnskontrakt? Vil de sette opp stykker som peker på det åpenbare i at vi er slaver av nyliberalismen, eller vil de åpne opp for samtaler om økonomiske forskjeller? Jeg vet ikke, men jeg vet at det finnes hus og kunstnere som daglig forsøker å tematisere disse tingene gjennom praksiser og langvarige prosjekter som kanskje gir ringvirkninger og åpner opp muligheter for at flere kan både se, tenke og drømme med og om scenekunst. Jeg er ikke motstander av stønts, og Det Norske Teatret må gjerne kjøre på med flere stønts, men Alt er gratis viser at institusjonene står i en eksistensiell krise når det kommer til formål og hensikter. Før sto de for ideen om kritisk tenkning, nå griper de i luften etter prosjekter som både inngår i en markedslogikk om at noe er nytt eller gratis eller noe annet, og skal de tilfredsstille både politisk eller kunstnerisk. Det kan virke som om det er en umulig oppgave selv for en så god teatersjef som Ulfsby.