Farsenstein

For noen uker siden befant jeg meg på arbeid i Reykjavik og hadde mange ledige kvelder hvor jeg vandret rundt i den forblåste byen. En av kveldene hadde jeg av ren og skjær flaks klart å hustle til meg en billett til den nordiske premieren av Giorgios Lanthimos’ hypede film Poor Things. Filmen kan best beskrives som en viktoriansk og makaber fest basert på en roman av Alasdair Gray, som igjen er inspirert av Mary Shelleys Frankenstein. Jeg tenker på den filmen mens jeg går hjem fra Centralteatret hvor jeg har sett premieren på teaterversjonen av Frankenstein. Filmen skaper et univers hvor det er rom for alvor, nytelse og glede, og den viser hvor rik historien og myten om Frankenstein er. Men teaterforestillingen reduserer den samme historien ned til en kjedelig og forutsigbar lesning av romanen. Jeg forstår ikke hvem Frankenstein er for dem.

Den beste skrekkhistorien

Frankenstein er en litterær klassiker, en kolossal bok som ble skrevet av den purunge Mary Shelley og utgitt anonymt i 1818. Shelley vokste opp i en fornem krets, og på en ferie konkurrerte hun med Lord Byron om hvem som kunne skrive den beste skrekkhistorien, og ja, det var selvsagt henne. Da den først kom ut, satt hun ikke navnet sitt på boken i frykt for å miste omsorgen for barna sine (senere døde de alle sammen på tragisk vis.) Frankenstein er fire historier i én: en allegori, en fabel, en epistolær roman og en selvbiografi. Boken er et kaos av litterær fruktbarhet, og politikken er like intrikat som romanens struktur. I Camilla Kolds regi på Oslo Nye Teater fokuseres det først og fremst på historien om vitenskapsmannen Victor Frankenstein. Han ønsker seg berømmelse og akademiske trampeklapp og skaper derfor et vesen satt sammen av døde deler som han vekker til live.

Fantasiløs gotikk

Scenen er for anledningen gjort om til en stor, gotisk kirkegårdstrapp med en gigantisk lysrigg hengende over, både lys og scenografi er signert Norunn Standahl. Vi møter først Victor Frankenstein spilt i en nesten parodisk tone av Stine Fevik og deretter djevelen, som er overdrevent og energisk spilt av Karoline Schau. Hun fungerer som forestillingens informasjonssenter og drar historien fremover gjennom å forvandle seg til andre karakterer og være en two faced bitch. Spillet får meg til å tenke på komedie og farse, og det som skjer på scenen fremstår som en speed versjon av romanen da forestillingen varer knappe én time og 25 minutter og kun består av tre karakterer. Monsteret, spilt av Maria Agwumaro på en tidvis fin og sympatisk måte, er ikke det Frankenstein hadde forestilt seg, og han forlater det raskt så djevelen blir igjen alene på scenen. Djevelen oppfordrer monsteret til oppsøke andre mennesker, blant annet en gammel blind mann han har spionert på, og monsteret forsvinner håpefullt ut, men han kommer banket opp tilbake da sønnen til mannen kom og så hvem faren hadde besøk av. Under den korte visitten har monsteret, som åpenbart er begavet, lært seg å lese, snakke og skrive. Monsteret blir utstøtt og fryktet, og vi får høre flere episoder som gjør monsteret enda mer rasende på sin skaper. Frankenstein, som verken vil se eller høre fra monsteret han har skapt, må først se sin lillebror dø før han går med på å skape en make til monsteret. I forestillingen er dette iscenesatt som et teselskap hvor den gotiske trappen snurrer rundt og en liten salong kommer til syne. Frankenstein går i gang med arbeidet med å skape en make, men er plaget av tanker og frykt, og avslutter arbeidet. Monsteret svarer med å ta livet av Frankensteins elskede.  Fra start til slutt er det ingen reell utvikling i forestillingen. Den mangler dramaturgisk kurve. Skuespillerne spiller i samme farse/komedie-stil fra første til siste minutt, og det er vanskelig å avlese smerte og sorg i karakterene. Jeg opplever ikke at det er noen utvikling i rollefigurene, og kanskje er poenget at det er sirkulært, men det gjør det også ganske kjedelig. Det skjer heller ikke så mye med rommet, om vi ser bort fra det lille teselskapet blir trappen overraskende lite og konservativt brukt. Det er noen fine bilder i møte med lyset, men også dette blir brukt så tidlig i forestillingen at det raskt blir litt fantasiløst. Kostymene er designet av Synne Reichelt Føreland, og de er som man kan forvente: svart kjole med korsett, høye dressbukser og en beige bluse med overdimensjonerte skuldre. Det gotiske har vært en inspirasjon for utallige designere, blant annet Galliano og åpenbare Alexander McQueen. Senest var det en referanse hos Gucci, hvor modellene gikk over catwalken med dramatiske vinrøde fløyelsskjørt og kjoler med hetter mens de holdt hodet til sjefdesigneren under armen til lyden av en stemme som mikset den vitenskapelige dårskapen til Frankenstein med Donna Haraways Cyborg Manifesto. Eller hos Marni der det ble vist et slags kjærlighetsbarn mellom Frankenstein og Venus i kjøttfargede kjoler som hvisket ut linjene mellom hud og stoff så de synlige sømmene så ut som kirurgiske arr. På Centralteatret savner jeg denne lekenheten og fortolkningen på scenen i møte med det gotiske materiale.

Mangel på dramaturgisk kurve

Hovedinnvendingen er likevel at forestillingen ikke tar seg selv alvorlig, så hvorfor skal jeg? Jeg forstår at det er en fortolkning og at regissør Kold har tatt et svært bevisst og informert valg om å iscenesette romanen i en komedietradisjon hvor de ulike fortolkningslagene ikke kommer til syne. Joda, forestillingen vinker til flere av de moralske og politiske tvetydighetene i romanen, men spørsmålet om Frankenstein kan klandres for å ha skapt et monster, at han har tilranet seg guds makt uten å utdanne eller elske ham er, etter min mening, den mest forutsigbare og kjedelige lesningen av romanen. Kanskje er det vanskelig å skape en effektiv forestilling om så store spørsmål som sosial urettferdighet og revolusjon. Flere informerte lesninger av romanen peker på at Shelley både var inspirert av den franske så vel som den haitiske revolusjonen, som ikke bare inneholdt spørsmål om klasse og sosial urettferdighet, men også farge. Shelley nektet selv å spise sukker på grunn av produksjonsstedet, og hun var en uttalt motstander av slaveri. Jeg skriver det her for å understreke romanens rikhet i møte med Kolds knappe og festlige regi. Mangel på utvikling i materialet og karakterene, og den nesten parodiske spillestilen får meg til å undre meg over hva motivasjonen for denne iscenesettelsen har vært.