Miljøgifter og andre giftigheter

Doktor Katrine Stockmann (Ingvild Holthe Bygdnes) entrer først scenen helt alene, travende hvileløst frem og tilbake i en knallrosa silkedrakt. Scenografien består av en femkantet utskjæring i lyst tre, som minner om en sjablong av et hus. Størrelsen og enkelheten gir assosiasjoner til gigantiske og dyre, men sjel- og fargeløse hus. Etter en kort stund slutter en festglad gjeng seg til doktoren. De er alle kledd i ulike variasjoner av beige, noe som forsterker inntrykket av at Katrine Stockmann skiller seg ut fra massen. Hun er festens midtpunkt og drikker champagne, med bare noen små avbrekk for å amme sønnen Eilif. I Therese Willstedts regi er nemlig den i utgangspunktet folkekjære doktor Stockmann en kvinne, og Tomas Stockmann (Modou Bah/Numa Edema Norderhaug) – en jordnær og sympatisk psykolog i pappapermisjon – er doktorens ektefelle.

Dette er ikke det eneste kjønnsbyttet; i denne versjonen er Kiil, Billing og Aslaksen omgjort til kvinnelige karakterer. Sistnevnte har blitt oppdatert fra boktrykker til en #girlboss: Anna Aslaksen (Henriette Faye-Schjøll) eier lokalavisen og er i tillegg CEO for Aslaksens Invest og Media Group, leder av byens Rotaryklubb og mangeårig representant i FAU – for å nevne noe. Dette lar hun aldri noen glemme.

Katrines bror, ordfører Peter Stockmann (Eivin Nilsen Salthe), er i denne versjonen en tedrikkende kommunepolitiker, som dukker opp i søsterens bursdag med en strandbag fylt med rykende ferske kommunale profilartikler. Han foretrekker elsykkel fremfor bil, men selv om han på denne måten ser ut til å være en representant for det man kan kalle en økomoderne maskulinitet, blir det etter hvert klart at miljøengasjementet først og fremst er overfladisk og en del av det politiske imaget hans. Jeg opplever at disse moderniseringsgrepene likevel er tro mot hvordan karakterene fremstår i Ibsens drama. Det setter jeg pris på.

Giftighet i vannet og mellom søsknene Doktorens oppmerksomhet er ikke bare rettet mot egen bursdagsfest og de tilhørende gjestene; hun venter samtidig spent på resultatene av en vannundersøkelse. Katrine Stockmann har nemlig nylig fått fast stilling som lege ved byens kurbad, en viktig økonomisk hjørnestein i kommunen. Hun har imidlertid nylig fattet mistanke om at det helbredende vannet kanskje ikke er så sunt som først antatt. Om det viser seg at hun har rett, vil det kunne være katastrofalt. Likevel er det som om Stockmann fylles av skrekkblandet fryd over å kunne være den som avslører faren. «Jeg visste det», gjentar hun når hun omsider får brevet. Katastrofen er «større» og «mer alvorlig» enn hun først tenkte, og Bygdnes formidler den stockmannske selvtilfredsheten på nyansert, ikke overdrevet vis.

Miljøgifter siver ut i kurbadvannet og akkumuleres i gjestenes kropper. Forurensningen skyldes utslipp fra et industriområde, som Katrine og Peters mor – Kiil – eier. Ordførerbroren tar Katrines avsløring som en krigserklæring: Det er tross alt valgår, og han kan ikke risikere verken økonomisk eller politisk kapital. Dynamikken mellom de to rivaliserende søsknene er svært overbevisende – jeg tror på at de har kranglet mye i oppveksten, og at denne konflikten fôres av en akkumulering av giftighet. Peter kaller Katrine selvopptatt og selvtilfreds. Og det har han jo for så vidt helt rett i. Men det samme kan sies om så godt som alle karakterene i En folkefiende, inkludert ham selv. I dramaet møter vi karakterer som bryr seg mest om egen vinning og stolthet, og noe denne forestillingen lykkes i å fange og formidle.

Ikke fullt så sterke sammen At Katrine har store tanker om seg selv, endrer ikke det faktum at hun har rett i at vannet er forurenset. Peters hersketeknikker er frustrerende, til tross for at han retter dem mot en person som mildt sagt er ganske høy på seg selv. Det topper seg etter pausen, når hele rommet er omgjort til åstedet for et folkemøte. Lyset i salen er på, og talerstolen er plassert midt på scenekanten, vendt direkte mot oss. Katrine Stockmann forsøker å legge frem funnene sine, mens Peter – utstyrt med et sleskt politikertryne og to tomler i været, og Aslaksen – med sitt skremmende, konstant påklistrede smil om munnen – gjør sitt beste for å sabotere. Mens hersketeknikkene flyr som kniver gjennom luften, får kommuneslagordet «Sterke sammen» – som sammen med kommunevåpenet til fiktive Eidestrand kommune pryder det gigantiske banneret i bakgrunnen – en ironisk betydning.

Kjønnsbyttene tilfører bruken av hersketeknikker en vellykket kjønnet dimensjon, uten at det ender opp som en banal konflikt mellom menn og kvinner: Anna Aslaksen er minst like giftig i sine angrep på Katrine Stockmanns som ordførerbroren er, og det sentrale angrepspunktet hos dem begge er doktorens tilstand som relativt nybakt mor. Videre spiller grepet med å gjøre hovedkarakteren til en ammende mor også på forurensningstematikken: At miljøgiftene samles i kroppene til de som utsettes for det kontaminerte vannet, vekker i hvert fall mine tanker om hvilke konsekvenser det kan få for fremtidige generasjoner.

Katrine Stockmann når etter hvert et bristepunkt, og legger ut mot «den tause majoriteten» i en tordentale der hun går langt i sitt angrep på deres hykleri og feighet. Etter hvert går hun altfor, altfor langt, og det blir såpass drøyt at man med sikkerhet kan si at hun gjør verken seg selv eller saken noen tjeneste. Samtidig er det totalt oppslukende, og talen biter fra seg og treffer likevel ganske hardt.

Sterkest alene? Siste akt utspiller seg i et mørkt, tomt og røyklagt rom. Skuespillerne befinner seg på scenen, men med ryggen vendt mot publikum, og mot Katrine Stockmann, som befinner seg fremst på scenen. Katrine er på sitt laveste punkt, men nedsunket på gulvet kravler hun fortsatt sta rundt, mens hun klamrer seg til sine prinsipper og nekter å gå tilbake på det hun mener er rett – til tross for at hun «av hensyn til den offentlige mening» er erklært som «folkefiende».

Der doktor Stockmanns kone ifølge Ibsens sceneanvisninger «smiler og rister på hodet», er ikke Katrines ektemann Tomas like medgjørlig mot slutten. Dessuten får Petra siste ordet, idet hun motsier doktorens kjente replikk om at den som står alene er den sterkeste.

Jeg synes Willstedts avslutning fungerer godt, og opplever hennes moderniserte versjon av En folkefiende som genuint aktuelt teater. Ikke bare når det gjelder miljøtematikken, og spesifikt hvordan offensiv økologisk politikk ofte nedprioriteres i møte med økonomiske hensyn, men også med tanke på boligpolitikk og kjønnede strukturer. Jeg skjønner godt hvorfor Oslo Nye Teater har tenkt at det er en god idé å sette opp En folkefiende i 2023.

Om jeg skal pirke på noe, må det være at forestillingen enkelte steder kunne hatt godt av mer fart. Bearbeidelsen av manuset fungerer stort sett godt, men iblant er det lagt til for mye, og resultatet er at forestillingen tidvis oppleves som litt treg og pratsom. Særlig handlingen før pause kunne vært strammet opp. Når det er sagt: Willstedts regi lykkes langt på vei i å balansere det alvorlige med det komiske, og resultatet er en forestilling det er verdt å få med seg.