Kunsten å feile

Jeg kommer tidlig til Dansens Hus når jeg skal Mette Ingvartsens nye forestilling Skatepark, og jeg blir sittende å se på familiene som strømmer inn. Mennene ligner gamle skatere som har scoret en toppjobb i reklame og som endelig har muligheten til å ta med barna på en forestilling som forener dans og skating. Skatepark tar utgangspunkt i en dag i skateparken, og castet er satt sammen av 12 skatere og dansere. Sammen har de turnert over hele Europa siden april. Denne teksten kunne begynt med at jeg stilte spørsmål ved at Mette Ingvartsen har valgt å bruke skating og den tilhørende kulturen og plassert den på store scener og moderne kulturhus, men den gjør ikke det. For selv om jeg er et barn av 90-tallet, vokst opp i et Oslo med subkulturer der klær, brett og musikk var viktige markører som sa noe om hvem du var, har skatekulturen for lengst blitt kommersialisert. Så når Ingvartsen bruker skating i sin koreografiske praksis, er det sikkert en av de mindre kapitaltunge arenaene denne kulturen har inntatt de siste årene.  Hovedscenen på Dansens Hus er bygd opp som en skatepark av arkitektfirmaet Antidote som har spesialisert seg i å bygge parker, og en halv time før forestillingen begynner kan man, om man er en entusiast, se på unge lokale skatere gjøre triks til sukk og rop fra stolte familier. Overgangen fra delokale skaterne til det faktiske castet er fint løst. Det er noe med tiden og hvordan de sømløst glir inn og over i hverandre. Samtidig er det noe uklart for meg hva de lokale skaterne har bidratt med inn i prosessen. Herfra går vi inn i et show som får meg til å tenke på High School Musical på skateboard, men uten det romantiske bakteppet. Utøverne skater over rails, gjør ollies, nollies, backsides og kickturns, og ved siden av meg sitter det en skater som gjennom hele showet spiser smågodt og utbryter «Fett!». Det gir meg flashbacks til da jeg var i tyveårene og datet skatere med alvorlige Peter Pan-komplekser, men som også lærte meg et og annet. Blant annet endret skating min oppfatning av byrom. Gatene er lekeplasser for vennskap, og skaterne er en slags ulveflokk som streifer sammen og jakter på nye utfordringer og muligheter. Kulturen er global, og når man reiser med en skater, reiser man for eksempel til Brooklyn Banks. Barcelona er et arkitektonisk skatemekka, og i Berlin har jeg hengt utallige timer rundt Warschauer Strasse.  På Dansens Hus er skaterne kledd i denim snekkerbukse, dickies, singlet, store t-skjorter, Vans old skool-sko og Adidas Tyshawn pro. Utøverne er unge, men det finnes også en påstått og nesten påtatt ungdommelighet i verket som jeg ikke liker. I tillegg til de som står på brett er det to jenter på rulleskøyter som skrikesynger på rampen og står på hendene og to gutter som jeg gjetter er dansere. De blander inn elementer av parkour, turn og breakdance. Det kommer en basketball rullende inn, og de kaster den til hverandre. På dette tidspunktet forstår jeg ikke helt hva Ingvartsens koreografiske prosjekt er. For ja, det er kanskje realistisk at det i løpet av en dag i skateparken ruller inn en ball som noen plukker opp, og jeg forstår også at det er en forestilling og ikke realisme, men som koreograf shopper og blander Ingvartsen gatekulturer med svært ulik historisk og kulturell betydning og markører for lett.  Jeg forstår godt interessen for skating som koreografi: Den monotone rullingen frem og tilbake, forsøk etter forsøk og samholdet på tvers av aldre og kjønn minner meg på et kort Youtube-klipp med Werner Herzog hvor han snakker om at det interessante med skating er at skaterne aksepterer å feile og lærer seg at det er ok. Om forestillingen hadde slått seg til ro med de monotone forsøkene, hadde jeg muligens likt den bedre, for det er så mye koreografisk potensial i hvordan skaterne rir på vegger, benker, rekkverk og brannhydranter og iscenesetter byens performative potensial. Kapitalismen har for lengst slukt byers særegenheter, men skatere aksepterer ikke det. De benytter seg av arkitekturens egenskaper og ser på overflater, teksturer og glatthet. Det får meg til å tenke på hvor absurd det er at jeg sitter i et amfi og ser ned på noe som forsterker følelsen av at jeg er på et slags elitært Disney on ice hvor skating er underordnet show og subkultur er overhalt av miks og match-shopping. Jeg kommer til å tenke på Gisele Viennes forestillinger og hvordan hun har arbeidet med en stilisert og ungdommelig kultur. Hun har en kroppslig og koreografisk praksis som er dypt forankret i hennes samarbeid med kultforfatter Dennis Cooper og vold, intimitet og erotikk. Selv om det er ting å kritisere i hennes praksis også, synes jeg måtene hun og Cooper skaper og bygger helhetlige universer på som er fundert i sub- og ungdomsskulturer ofte er både mer komplekse og interessante kunstnerisk sett enn det Ingvartsen gjør med Skatepark. Lydbildet er en brokete blanding av techno, hardcore og rap, som kanskje er et vink til band som JFA og Mcrad, og jeg liker lyden når det ikke er livenumre, som forsterker showfølelsen, men som også muligens er en avspeiling av en dag i skateparken. Lyset skal imitere dag, og det blir mørkere utover i forestillingen til det er natt og et par av skaterne kjører med hodelykter. I avslutningsnummeret har alle på seg masker og slår med brettene sine mens de hopper rundt med et flagg. Skating er ikke lenger en subkultur, og kanskje er det trist for meg som vokste opp i en tid hvor det fantes ubevisst koordinerte og internaliserte verdener satt sammen av klær, musikk, og språk. Ingvartsens shopping minner meg om hvordan sosiale medier gir en umiddelbar inngang til ulike samfunnsgrupper som også homogeniserer det. Ettersom vi prøver å skille oss fra hverandre blir elementer av subkultur stadig mer ettertraktet på grunn av dens tilknytning til utkanten. Den nye mix and match-tilnærmingen til mote, musikk og interesser som utspiller seg i Ingvartsens skatepark er ikke nødvendigvis dårlig og kanskje er det bare et utrykk for tiden vi lever i.  Så tilbake til spørsmålet jeg ikke stilte i starten, om å plassere skatekulturen på store hovedscener over hele Europa, kanskje plager det meg mer enn jeg vil innrømme, og kanskje synes jeg ikke at det koreografiske arbeidet er sterkt nok til at det for meg gir mening å undersøke det på en scene, kanskje er jeg også sentimental.

Som et koreografisk arbeid er Skatepark svakt, men som et familieshow kan jeg ikke si noe annet enn at det virker til å ha lyktes 100%. Rundt meg jubles det, og responsen er umiddelbar. Jeg vet ikke hva Ingvartsen ønsket med Skatepark, men når jeg går ut av Dansens Hus og forbi de velkledde daddys med skatesneakers kaster de terningkast seks.