Årets høydepunkter 2024: Runa Borch Skolseg

Kunsten Festival Des Arts 2024 - Brussel

Det varierer hvor gøy det er å være på kunstenfestivaldesarts i Brussel, noen år er det en lang hitparade, andre år er det seigt. I år var det en salig blanding, men det står allikevel som et av årets høydepunkter. Soa Ratsifandrihanas dekoloniale punch av et verk Fampitaha, Fampita, Fampitana, den amerikanske koreografen Faye Driscolls queer-blockbuster Weathering som Dansens hus burde invitere til Oslo, til brasilianske Mexa sitt siste måltid som både var et gameshow, en middag og en potensiell avskjed. Den canadiske koreografen Clara Furey sin Unarmoured pulserte litt i kroppen etterpå og min all time favoriteMarlene Freitas flørtet vilt med flamenco. Festivalen gjorde meg glad i lang tid, og som alltid blir jeg så imponert over Brussel, hvordan de bruker byen og hvor stort publikum og nedslagsfelt de har.

Bruta & Teatro Rosa , Les Urbaines, Halle, Lausanne

Les Urbaines er en slags markedsplass for kuratorer som vil shoppe nye navn, derfor blir jeg alltid litt uggen av å være der, men det er også fint, for det er en festival som ofte formår å presentere kunstnerskap som setter preg på scenekunstfeltet. Kanskje jeg var uheldig med mine valg av forestillinger i år, for det er bare ett verk jeg vil fremheve, og det var heller ikke fullkomment, men det brasilianske queer kollektivet Teater Rosas sitt arbeid Bixarda or a gang of wild bitches var en rasende, erotisk, politisk overflodsperformance hvor energien var så vill at jeg tror jeg må ti, femten år tilbake for å huske å ha sett noe lignende. Et overveldende virvar av ideer og karakterer med musikk to die for og en måte å okkupere et rom og behandle politikk på hvor du ikke forblir uberørt.

Martin Margiela Artisanal collection, John Galliano

Ingen kan skape drama som designeren Galliano, og endelig gjorde han det igjen. Etter å ha vært kansellert i mange år av gode grunner steg han som en føniks opp av asken og ga oss noe vi ikke visste vi trengte. Modellene svanket nedover motemoloen iført frosne, dukkelignende ansiktsuttrykk omgitt av mobilens glødende skjermer på alle kanter. Det var voluminøse hvite blazere med et svart ribbet nett viklet rundt, en annen hadde armer som flakset og lignet en marionett. De snodige, silhuettene, over-the-top.følelsen av å se på et skuespill minte meg om gullalderen for teatrale motevisninger signert Galliano og McQueen (som jeg egentlig er for ung til å huske, men som Youtube har gitt meg adgang til), og man fikk igjen følelsen av motens flamboyante muligheter og hvordan det alltid er en fusjon og en dissonans mellom fortid og nåtid, som om man er vitne til motehistorie gjennom øyeblikkets umiddelbarhet.

Markus Öhrn x 2

Jeg liker konsekvente kunstnerskap hvor det føles ut som om det arbeides med noe, og ofte når jeg ser norsk teater føler jeg det ikke, derfor vil jeg trekke frem vår svenske granne Markus Öhrn som startet Institutet, og som har vist arbeid stort sett over hele Europa. (Noen burde få han hit, så nå er den oppfordringen gitt). I år har jeg sett to verk av ham, begge i Stockholm. Det første var et Requiem for Eva-Brittär i samarbeid med gruppen Azdora på Bonnier Kunsthall. Utstillingen tok utgangspunkt i da hans mormor Eva-Britt lå for døden og han spurte henne om det var noe hun ville gjort annerledes om hun fikk leve igjen. Han ventet seg et svar på linje med at hun ville ha tatt utdannelse eller reist mer, men hun svarte at om hun fikk leve igjen skulle hun ønske var hun var mer destruktiv. Utstillingen besto av en seks meter høy klokkestøpul og dødsmesser hver søndag i installasjonen. En veldig fin opplevelse! På tampen slenger jeg også inn hans fem scener Norén som hadde premiere på Dramaten for mindre enn en uke siden når jeg skriver dette. To mørke fyrster (Noren og Öhrn) møtes på lille scene og skaper et univers som kan sende vink til Vinge/Müller, men som også viser mørket i Noréns univers ispedd en god dose humor, et velspilt og litt syret borgerlig drama!