Scener fra et fastlåst samarbeid

Jeg tror jeg har sett og anmeldt samtlige av samarbeidene mellom regissør Kjersti Horn og forfatter Édouard Louis. Jeg har hørt dem i samtale, og jeg har lest bøkene hans, og selv om jeg aldri har vært en realisme-kind-of-girl har jeg sett kvaliteter i hans litterære prosjekt, anerkjent at hans erfaringer er viktige og at de har en plass på en scene. Jeg har sett Louis’ tekster filtrert gjennom kroppene til Preben Hodneland, Emil Johnsen, han selv (i en forestilling på Schaubühne i Berlin som også gjestet Fossefestivalen i år) og nå Vetle Bergan.

Egotripp eller klassekritikk?

Når lyset går av i salen, går dusjen på, og vi ser ryggen til skuespiller Vetle Bergan på en stor skjerm plassert i midten av Scene 2. Kameraet beveger seg, og man kan se at det renner blod fra rumpehullet nedover lårene og at blodet blander seg med vannet og farger det filmisk rødt. Forestillingen, som varer i halvannen time, foregår på et lite baderom, og på skjermen ser vi Bergan i ulike posisjoner i dusjen: sittende på dolokket, stirrende på seg selv i speilet og liggende på baderomsgulvet mens han gjengir Louis’ romantekst. Han starter med å fortelle oss hva en mann gjorde mot ham, om et overgrep og om vold. Som i tidligere tekster møter vi en Louis som finner ut av sin seksualitet. Han forteller om at da han som barn så på fotballkamper, pleide han å fantasere om gni ansiktet sitt mot fotballspillerenes kjønn. Da han var 17, opprettet han en profil på en nettside hvor han møtte tilfeldige menn for sex. Da han studerte, begynte han å selge sex, noe han foretrakk fremfor å være servitør, men som potensielt har noen andre farer ved seg. I Voldens historie, som også ble iscenesatt av Horn for noen år siden, dykker han ned i en voldsom voldtekt, og i forfatterskapet hans finnes det flere episoder som omhandler seksuell vold. Som roman virker Forandre seg: metode nesten som en mosaikk av gamle tekster. Der Louis’ tidligere arbeider i stor grad har handlet om ham, men også om mor, far og bror, er Forandre seg: metode en slags brokete heltereise. I rollen som Louis forteller Bergan om hvordan han flytter fra landsbyen og møter helt andre mennesker enn han er vant til. Blant annet utvikler han et nært vennskap med Elena som har lest Céline og Proust og som lærer Louis hvordan man spiser korrekt med bestikk. Mens han går på gymnaset flytter Louis nesten inn hos henne, og han beskriver detaljert hvordan han aper hennes ganglag, hårfarge og måte å snakke på. Det er til og med hennes mor Nadja som gir ham navnet Édouard fordi hun synes døpenavnet hans Eddy er stygt. På en forelesning møter Louis filosofen Didier Eribon som også er homofil og fra arbeiderklassen, og de utvikler et nært vennskap. Eribon hjelper ham også inn på det prestisjefylte universitetet École Normale Supérieure. Både boken og forestillingen kan muligens leses som en takksigelse til de ulike menneskene han har møtt, om hvordan de har forandret og påvirket ham sosialt og kulturelt. I tillegg finnes det en erkjennelse i den av hvordan hans besatthet av å tilhøre en annen kulturell og økonomisk klasse har tatt ham langt vekk fra utgangspunktet og skapt avstand til hans familie og opprinnelse. Likevel klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at hans egen forvandling virker som en egotripp og at metoden er et mimetisk spill for suksess. Bergan beveger seg rundt på det lille baderommet. Vi ser hans hud og porer. Det er taktilt og kroppslig og umulig uten bruk av film. Med unntak av en litt sexy låt som han lipsyncer, er bevegelsene og flaten han beveger seg på er liten og gir en klaustrofobisk følelse. På mange måter passer det romanen, men det begrenser også hans spill og sceniske handlingsrom. I en scene ser vi en statist som forestiller venninnen Elena, sitte og holde ham i hånden. Hun blir som et slags spøkelse fra fortiden, men det blir for overtydelig, og det er rart at dette er en idé de vil forfølge da det mest ligner en scene fra en ungdomsfilm på Netflix.

Traumer og skam

Psykoanalytiker Cathy Caruth beskriver traumer som noe som ikke kan fortelles direkte og derfor kommer tilbake i forskyvninger og repetisjoner. Traumer fryses i hjernen og gjentas både i kroppslige og mentale mønstre. Dette gir mening når man ser på Louis’ forfatterskap der han gjentar en rekke selvbiografiske traumepunkter. I starten fant jeg et overskudd i prosjektet, men de siste utgivelsene og oppsetningene har irritert meg. Han fortsetter å beskrive sitt opprinnelige miljø og sin reise vekk derfra uten å opplyse oss om sin nye posisjon og sine nåværende privilegier. Han skriver fra et moralsk “jeg” som har forstått hva som er sant uten å reflektere over hvordan hans nåværende posisjon med kulturell og økonomisk kapital endrer materialet. Bergan/Louis siterer filosof Eve Sedgewick som skriver at et såret barn har stort potensial for transformasjon, men i teksten gås det ikke inn på at Sedgewick så på skam som en energisk affekt som fremmer oppmerksomhet. Jeg opplever at Louis er besatt av forandring, og at han bygger nye relasjoner, men alltid vender tilbake til sin opprinnelse og sine traumepunkter. Istedenfor å bruke skammen som en affektiv energi, fikserer han og får tilbakefall. Han bruker skammen som en sosial, ikke affektiv, transformasjon.

Lite vitalt samarbeid

Horns kunstnerskap fremstår etter hvert som gjentakende, og estetikken til hennes faste scenograf Sven Haraldsen virker som den har stagnert. Jeg tillater meg derfor å spørre hva det høye produksjonshyppigheten de begge arbeider under gjør med det vi ser. For en kunstnerisk praksis kan være konsekvent uten å stå stille; den kan som hos Haraldsen og Horn ha et tydelig språk som fornyes innenfra. Problemet oppstår når produksjonstakten blir så høy at språket ikke får utviklingsrom. Da blir konsekvensen ikke et raffinert uttrykk, men et formspråk på autopilot -monotont, forutsigbart og fattig. I det lyset fremstår referansene til tidlig 2000-talls Berlin mindre som en kunstnerisk dialog og mer som et fastlåst grep man vender tilbake til av nødvendighet snarere enn nysgjerrighet. Denne monotonien blir særlig tydelig i Horns iscenesettelser av Louis’ tekster som ofte følger samme struktur: én til tre skuespillere og bruk av film i et moderne, identitetspolitisk kammerdrama. Den identitetspolitiske tematikken ligger først og fremst i tekst, ikke i regi, men om regiformen bare skal fasilitere for teksten uten å åpne potensielle rom for fabulasjon og refleksjon, sliter jeg litt med å forstå hva prosjektet er. I Horns oppsetning av Kristin Lavransdotter oppsto det noe interessant i møte mellom regi og tekst hvor romanen fikk tydelige, sceniske og performative kvaliteter som beriket materialet. Da var bruken av kamera mindre, og ja, kall meg gammeldags, men jeg liker faktisk å se skuespillerne på scenen og ikke bare på en skjerm. Bruken av kamera kan også, som i dette tilfellet, bli en one-trick-pony. Forandre seg: metode blir en monoton forestilling. Klassereisen han beskriver blir monolittisk uten nyanser. Selv om Bergan gjør en hederlig innsats og leverer tekst fint, savner jeg en scenisk versjon og en tekst som tar større sjanser og løper en risiko. Det mest interessante med oppsetningen er følelsen Bergan evner å holde gjennom forestillingen, at han gjør at jeg ikke liker ham, men betviler hans intensjoner. Samtidig finnes det et påklistret emosjonelt lag der som tidvis forsterkes av valg av musikk som jeg blir irritert av og som først gir mening når han på slutten ramser opp alt han har mistet i sitt jag etter anerkjennelse. Langvarige kunstneriske samarbeid kan være viktige og fine, men det kan også komme til et punkt hvor det føles uttømt og lite vitalt som her. Louis har siden Horn begynte å iscenesette ham fått hele verden som sin lekegrind. Kanskje er det etter hvert noen andre stemmer og fortellinger det er “viktigere” å fasilitere for enn hans. Det er som om den eneste måten å diskutere klasse på på Det Norske Teatret er gjennom Édouard Louis, og det er institusjonens og teatersjefens ansvar å hente inn andre navn enn de alle andre makser kredittkortet sitt på.

.