Det nye norske teatret

Forventningene er høye: Klokken er 12 på dagen, jeg er på Det Norske Teatret og skal se storsatsningen Kristin Lavransdotter i regi av Kjersti Horn. På premieren vises alle tre delene sammenhengende. Det begynner med et antiklimaks: Ingen kropper på scenen. Men det viser seg å være betingelsen for den etterfølgende ekstasen (som varer frem til klokka ti på kvelden). Et stort filmlerret skiller skuespillerne fra publikum. Her vises det på direkten hva skuespillerne gjør. Holder de fremdeles på med prøvene? De snakker om å komme seg opp på scenen, der de jo i virkeligheten allerede er. Så forsvinner lerretet. Vi ser endelig Kristin (Sara Khorami) og de andre i levende live, men skuespiller og videoregissør Mads Sjøgård Pettersen fortsetter å filme. Overføringen vises nå bak ensemblet og på sidene. Det finnes bokstavelig talt en fjerde vegg mellom skuespillerne og publikum: En tynn gjennomsiktig plastvegg som går fra scenekanten og nesten helt opp under taket.

Mange lag og stor intensitet For den tyske teaterviteren Erika Fischer-Lichte er det som skjer mellom tilskuerne og skuespillerne i samme rom noe av det som gjør teater til teater. Hun beskriver forestillingen Idiotene av Frank Castorf, regissørikonet som Horn må være inspirert av. Skuespillerne kommer også her frem fra bak et lerret som publikum hadde sett dem på i en drøy time. For Fischer-Lichte oppstår det et ekstatisk forløsningsøyeblikk når hun opplever kroppen sin i samme rom som skuespillernes etter «abstinenssymptomer». I Kristin Lavransdotter finnes det enda et lag: Først er skuespillerne skjult bak et filmlerret, så fjernes lerretet, men den gjennomsiktige tynne plastveggen mellom sal og scene beholdes. I ekstra viktige scener kommer skuespillerne frem foran denne «fjerde plastveggen» og er i direkte kontakt med publikum. Med forhindringsforspillet blir nærværet ekstra intenst. Mange lag og stor intensitet: Ingenting beskriver mammutforestillingen bedre.

Spenningen i krasjet Utgangspunktet er Sigrid Undsets romantrilogi ved samme navn, skrevet i tredje person om Kristin Lavransdotter og hennes menn i middelalderen, brilliant oversatt til nynorsk av forfatteren Gunnhild Øyehaug. Men på scenen ser vi mennesker fra vår tid i heftig aksjon (knuller, føder, kliner, danser, drikker, spiser, krangler, overgriper). Det fremstår ikke akkurat som en historisk kjærlighetsfortelling fra en svunnen tid. Forestillingens tre deler følger romantrilogiens Kransen, Husfrue og Korset mer i form av motiver som reaktiveres på scenen enn som regelrett fortelling. Teksten er tatt direkte fra romanen: Figurene snakker ofte om seg selv i tredje person. Et backstage-toalett med levende lys, som vi ser på lerretet, omtales som Nidarosdomen. Det kaotiske scenegulvet er «heime på garden». Men ingen tvinger oss til å oppleve dette som en aktualisering. Tekst og scene insisterer begge på sin egen virkelighet. Og viktighet. I den manglende overensstemmelsen mellom det vi ser og det vi hører oppstår spenningen. Elsker man fremmedgjøringseffekter er denne episke romantrilogien, bevisst ikke altfor tilpasset til teatret av Horn og dramatiker Kristian Lykkeslet Strømskag, perfekt scenisk litteratur!

Komponert virkelighetskunst Undsets plot er en klassisk konflikt om et par: Kvinnens foreldre har lovet henne til en annen. Men den ekte kjærligheten vil ikke la seg temme. Ekstra tricky er det at foreldrene Ragnfrid (Ane Dahl Torp) og Lavrans (Jon Bleiklie Devik) selv sendte Kristin til et kloster i Oslo der hun møter den store kjærligheten Erlend (Preben Hodneland). For Undset er det også en bok om kvinnekroppen: den elskende kroppen, den begjærende kroppen, den fødende kroppen. Det passer Horn, scenografen Sven Haraldsson og skuespillerensemblet bra. Under gjennomsiktig plastfolie (enda et lag, bokstavelig talt) elsker Kristin og Erlend med hverandre. En rå sex-scene som er så stilisert at den oppleves som komponert kunst. Andre slike scener er mindre komponerte. Kroppskontakten med Simon – mannen Kristin egentlig var lovet bort til – ligner på et voldtektsforsøk. Det er suverent hvordan Kristoffer Olsen utstiller Simons kroppslighet i disse scenene. Kristin og Erlends samleie i en bobil, filmet ute, antageligvis live, er lidenskapelig. Begjæret forbindes fint med flere realistisk-urealistiske fødescener i Husfrue. De er virkelighetstro i sin voldsomhet, ekstatisk og grusomt fremført av Sara Khorami. Samtidig er de transformert til abstrakt kunst: Et blodig håndkle representerer alltid barnet. Khorami selv dubber det med barnegråt, og hun spiller sånn sett både morsrollen og barnet etter fødslene. Morsomt blir det når hun ironiserer over mengden barn hun får. Hun tar for eksempel et håndkle direkte fra en knullescene og legger det under genseren for å forberede neste fødescene: Ingen tvil om årsak og virkning.

Uendelig fordobling Dette er teater med ville, ekstatiske bilder. Oftest fungerer tablåene både på scenen og på lerretet. Det gjelder kliningen mellom Kristin og Erlend. Det foregår i søppel, gørr og blod som nå dominerer scenografien. På lerretet fremstår det som intime romantiske close-ups og på scenen som teatrale komposisjoner. Et annet bilde jeg ikke kan glemme er mennesket under en dyne – var det Simon? – som ligger oppå en tynn madrass i en stor vannpytt. Filmoverføringen er ikke bare der for at vi skal komme nær skuespillerne. Det blir en egen scenografi, som for eksempel når Kristins mann vises i kristuslignende positur i siste del Korset. Samtidig med Erlend filmes også lerretet, slik at vi ser en uendelig fordobling av kroppen hans som danner et kors. Når kameraet rettes mot gulvet som er fullt av jord og som aktørene tegner merkelige figurer i, blir det til vakre mønstre på lerretet. Etter nesten ni timer teater, samt en ekstra pause fordi en dame besvimer, slutter forestillingen. Det gikk bra med dama. Men i siste scene forteller Kristin Lavransdotter oss at Kristin Lavransdotter dør.

Folkelighet og avantgarde Det Norske Teatret har kanskje blitt det mest spennende institusjonsteatret i Norge. Grunnen til det er at huset, med Erik Ulfsby som teatersjef og Ingrid Weme Nilsen som ledende dramaturg, stiller seg så åpne for det nye. De våger forbindelsen av folkelighet og avantgarde. Det er litt som på Volksbühne i Berlin, som jo var et forbilde for Arne og Hulda Garborg (første styreforkvinne) da teatret ble grunnlagt i 1912. Ved siden av det nynorske språket som et bærende element, satser huset stort på det nye norske: innvandring, skjevhet, sosiolekter, dialekter, kunstspråk, fremmede aksenter og så vidare, and so on, und so weiter: splatterteater (Vinge/Müller), eventyravantgarde (Lisa Lie), Det Norske Teatret i Groruddalen, Den Mangfaldige Scenen. Alt dette er vellykkede forsøk på å få det nye inn på institusjonen. Sara Khorami er utdannet fra Det Multinorske, teatrets egen skuespillerskole for mennesker med ikke-europeisk bakgrunn. At hun har fått hovedrollen og at det nettopp ikke gjøres et poeng ut av at hun spiller en karakter fra norsk middelalder, minner om tyske Maxim Gorki Theaters forsøk på å lage et post-migrantisk teater: Innvandring er den nye normaliteten. At det fungerer bra å invitere den nye norske verden inn i den nynorske, er Kristin Lavransdotter et perfekt eksempel på: Et nordisk middelalderepos, oversatt til nynorsk, med en iranskfødt skuespiller i hovedrollen på et stort kinolerret som avbilder en estetisert trash-scene! Før måtte man reise til Berlin eller São Paulo for å oppleve noe så rått og gjennombastardisert. Nå leveres det i Tigerstaden!