Frihet og brorskap i et klamt telt

Hvert år siden 1974 har annenklasse på skuespillerutdannelsen ved Teaterhøgskolen laget teater i Frognerparken. Selv om det oppleves som et fast innslag i Oslo-sommeren og utdanningsløpet, er prosjektet studentinitiert. Det er studentene som ordner med finansiering, bestemmer hva som skal settes opp og hyrer regissør. Forestillingene er ofte basert på tekster fra en barnekulturell kanon, og de er populære blant familiepublikummet i byen. Årets forestilling er Ronja Røverdatter, basert på Astrid Lindgrens klassiske roman med samme tittel. Romanen er etter mitt syn er noe av det beste som er skrevet for barn. I tillegg har nok mange et nært forhold til den svenske filmatiseringen fra 1984. Historien handler om Ronja som fødes inn i en røverbande i en forlatt borg langt inne i en dyp skog. Samme natt som Ronja blir født, slår lynet ned i borgen og deler den i to. Etter en stund flytter en rivaliserende bande, ledet av røveren Borka, inn i den andre delen, og uten at de voksne vet om det blir Ronja venn med Borkas sønn, den jevngamle Birk. Historien er en slags Romeo og Julie-fortelling med lykkelig slutt, men den skyr ikke unna de store spørsmålene og kvalene som kommer av å være et barn som skal finne ut av verden og rett og galt på egen hånd.

Natur og kultur

Det er noe umiddelbart ambisiøst med å velge denne teksten som utgangspunkt. Det er riktignok laget teater av denne romanen mange ganger, men allikevel byr en iscenesettelse på flere typiske utfordringer. Fortellingen veksler mellom å utspille seg inne og ute, og naturen spiller en viktig rolle i den dramaturgiske utviklingen. Det er som om Ronja er født av naturen og har sprengt seg vei inn i verden, noe den kraftige stormen fødselsnatten er et bilde på. Frem til hun møter Birk, lever hun uten kontakt med andre barn, som et fremmed naturelement i de voksnes verden. Røverne har annektert naturen, men ikke klart å temme den. På samme måte er Ronja et naturelement de ikke kan temme. Derfor blir måten Ronja forholder seg til verden utenfor borgen på, helt sentral for hvordan hun skal forstås som karakter og som dramaturgisk drivkraft. Når Ronjas verden skal gjenskapes i et teaterrom, er denne kontrasten mellom natur og kultur vanskelig å skildre. Da jeg anmeldte Det Norske Teatrets oppsetning Ronja Røverdotter i 2023, la jeg også merke til at det var vanskelig å la naturelementene i fortellingen komme til sin rett på scenen. Der var Mattisborgen omgjort til en bygård i krigstid, noe som ytterlig fremmedgjorde handlingen fra naturperspektivet. Så selv når man har landets beste tekniske forutsetninger, er ikke dette en lett tekst å ta til teaterscenen. Teaterstudentene skal i tillegg greie å gjenskape dette i et sirkustelt. Til tross for at de har anskaffet et nytt telt i år, er det ikke til å komme bort fra at det ikke er et ideelt sted å lage teater. Det er klamt, det er trangt, og lyden blir ikke veldig god. Philippe Schneider har laget en i utgangspunktet effektiv scenografi bygget over flere nivåer av gråmalte trepaller. Publikum sitter langs den ene siden av teltet, men det er noen plasser for barn på puter rett foran sceneplatået. Rommet er åpent, og det er mulig å bruke fantasi i lesningen av det. Samtidig er det lett å tenke seg at det er en borg. Denne kombinasjonen av åpenhet for fortolkning og tydelig borgforståelse gjør at rommet blir litt lite fleksibelt og forteller lite i seg selv. Dette burde det vært kompensert for i tekst og spill, for innledningsvis er det litt vanskelig å skjønne hva som skjer dersom man ikke kjenner historien fra før. Det er ikke gitt at det foregår en storm eller at det skjer en fødsel og et lynnedslag omtrent samtidig. Et av fortellingens mest sentrale poeng er at stormen i innledningen lager en stor revne i borgen, som blir til en farlig, dyp kløft, kalt helvetesgapet. Naturlig nok må stedet på scenen som skal være helvetesgapet også representere andre steder, men når spill og tekst ikke i stor nok grad får frem det skrekkinngytende ved denne kløften, blir resultatet at Ronja og Birks hopp over det mister betydning som rituell og forbudt handling. For det er gjennom hoppet Ronja tar steget vekk fra foreldrene sine og inn i prosessen med å finne sin egen vei i livet. Her roter scenografi, tekst og spill det litt sammen, og det blir litt for utydelig på hva som er hva. Det gjør at flere scener i den første delen av forestillingen kjennes som transportetapper. Mot slutten innføres det også noen løsningsalternativer som oppleves som dramaturgisk lettvinte og som forflater de moralske spørsmålene.

Teater i telt

Temperaturregulering er heller ingen enkel sak i et telt. Dagen jeg ser forestillingen er det uvanlig varmt ute, og jeg har stor sympati med skuespillerne som spiller i tykke kostymer som om temperaturen ikke er noe problem. Det er også skuespillernes innsats som blir lyspunktet i oppsetningen. Dette er femte gang jeg anmelder sommerteatret i Frognerparken, og ofte har jeg opplevd forestillingene som gammeldagse og stivnet i formen, som lite dynamiske og utfordrende. Ronja Røverdatter lider også litt av at rommet ikke er så veldig godt egnet og at formen gjør at skuespillerne glemmer publikummet sitt litt underveis. Men når de innledende transportetappene er unnagjort, finner fortellingen sin form gjennom godt karakterarbeid. Skuespillerne tar historien de skal fortelle og rollefigurene de skal skildre, alvorlig. Dette er særlig tydelig i Anna Hjarnes tolkning av Ronja og hos Eline H. Haugen som Birk, men også Amina Mohamud som Ronjas mor Lovis skaper en rollefigur det er lett å få sympati med og som gjør at man kan tro på kjærligheten mellom dem. I tolkningene ligger det en vilje til å forstå hva som er karakterenes motivasjoner uten at de mister det barnlige av syne. Fanny Bjørns kostymer kombinerer noe mytisk middelaldersk med avslappet klovneri. Kostymene bidrar til å bygge universet som noe eventyrlig og teatralt og blir en kontrast til den grå verdenen karakterene i stor grad befinner seg i. Ronja Røverdatter er en fortelling om det selvstendige barnet og om løsrivelse. I en tid der det kreves mindre selvstendighet av barna som i større grad enn før lever i en voksenstyrt verden, er det viktig å bli påminnet selvstendighetens styrke og barnets naturlige evne til å forholde seg til spørsmål om moral og lojalitet. Sommerteatret kommer ikke helt i mål, men fordi de husker på barnet i fortellingen og gjennom spillet lar barnas livsglede og rettferdighetssans få hovedfokus, får de det til på sitt vis.