Hva skjedde med ambisjonene for kunsten?

I juni i fjor offentliggjorde Statsbygg en rapport om mulige scenarier for rehabilitering og nybygg for Nationaltheatret. Teatret har tre problemer som må løses: Teaterbygningen på Johanne Dybwads plass er i dårlig stand og må rehabiliteres, hovedscenen må moderniseres, og de eksisterende biscenene må erstattes. Rapporten er svært grundig og tar for seg tre alternativer. Det mest omtalte er et nytt teaterbygg under bakken på Tullinløkka i tilknytning til Nasjonalgalleriet, men i tillegg er det redegjort for to referanseprosjekter der man ser for seg nytt teaterhus for biscenene ved et knutepunkt langs Ring 3. Alle tre forslagene inneholder også en grundig rehabilitering av teaterbygningen på Johanne Dybwads plass. Her finnes det også to ulike modeller, men i begge modellene skal teatermaskineriet oppgraderes. Bygningen skal istandsettes i henhold til TEK17, gulvet skal heves, siktlinjene skal bli bedre og det skal sikres universell utforming. Når teaterbygningen og hovedscenen skal rehabiliteres, skal det i henhold til forslaget bygges en ny dreiescene, og for å møte tidsmessige behov skal den kunne heves og senkes. For å få plass til dette og for å kunne flytte rundt på hele kulisser, må biscenene flytte ut av teaterbygget på Johanne Dybwads plass. Da arkitekt Henrik Bull tegnet Nationaltheatret på slutten av 1800-tallet, hadde teatret bare én scene. De nåværende biscenene, Amfiscenen og Malersalen, er det blitt funnet plass til senere. Ingen av dem fungerer optimalt, og det er ikke gode publikumsarealer knyttet til dem. Malersalen ligger rett ved siden av de ansattes kantine og er uten ordentlig toalettfasiliteter. Amfiscenen ligger gjemt bort oppe på loftet, og publikumsområdet, som ligger en etasje ned, er lite. Alle de store teatrene i Norge har flere scener. Dette er det behov for fordi store teatre skal formidle ulikt repertoar. Dette gjelder også Nationaltheatret. Skal Nationaltheatret være et nasjonalteater som tilbyr et bredt repertoar av høy kvalitet til sitt publikum, må også de ha flere scener å bruke til å utføre oppdraget sitt. I august i fjor skrev jeg en kommentar om Statsbyggs rapport. Jeg konkluderte med at Tullinløkka-løsningen er et svært godt alternativ som både dekker teatrets behov og gir oss teaterhus for fremtiden. I tillegg får man løst problemet med hva som skal skje med Nasjonalgalleriet. Rapporten er blitt sendt til Finansdepartementet for kvalitetssikring, og Statsbygg har jobbet videre med saken. Nylig offentliggjorde de resultatene av en markedsundersøkelse som tar for seg tilgang på tomter for et nytt permanent teaterhus langs Ring 3, noe det var usikkerhet knyttet til i rapporten. I tillegg ser markedsundersøkelsen på mulighetene for midlertidige scener, men hvis man følger de forslagene som ble lansert i rapporten i fjor, vil ikke midlertidige scener være nødvendig.

«Ny framtid for Nationaltheatret»

Flere stemmer som har vært negative til Tullinløkka-løsningen. Tidligere teatersjef på Nationaltheatret og kulturminister i Torbjørn Jaglands regjering, Ellen Horn, har vært en av de som har begrått forslaget om nytt teater på Tullinløkka. I mars i år lanserte hun sammen med LPO arkitekter og Eilif Holthe et privatinitiert prosjekt med tittelen «Ny framtid for Nationaltheatret». Prosjektet går i all hovedsak ut på å bygge 2500 kvadratmeter på det eksisterende teaterhuset på Johanne Dybwads plass. Påbygget skal bygges i «klassisk stil», og ifølge arkitektene i LPO skal det fullende Henrik Bulls arkitektoniske planer. LPO sendte forslaget til Kulturdepartementet, og Statsbygg har nå i forbindelse med markedsundersøkelsen meldt at også dette forslaget skal vurderes fremover. Problemet er bare at forslaget er nesten helt tomt. Det løser i hvert fall ikke de problemene Statsbyggs utredninger forsøker å finne svar på. Jeg har prøvd å få tak i skisser av hvordan «Ny framtid for Nationaltheatret» ser for seg at innsiden av teatret skal se ut. Jeg har spurt Nationaltheatret, Kulturdepartementet, Statsbygg og LPO. De to første har svart at de ikke selv har skissene, og de to sistnevnte har ikke svart. Jeg har derfor bare medieomtaler av prosjektet og en episode av LPOs egen podkast Byggekunst som kilder til hva forslaget innebærer at teatret skal inneholde. I podkasten diskuterer arkitektene Alexander Tunby Rosseland og Lars Haukeland arbeidet med «Ny framtid for Nationaltheatret». De er svært begeistret for arbeidet, men fremstår mest opptatt av hvordan teatret skal se ut på utsiden og hvordan bygningen skal forholde seg til byrommet. Det er påfallende hvor lite interesserte eller kunnskapssøkende de fremstår når det gjelder innsiden av teatret eller hva som er grunnen til at Statsbygg ønsker å bygge nye biscener. De bejubler teatret som arbeidsplass, men de legger også for dagen et romantisk syn på hva teater er som ikke står helt i stil med de praktiske utfordringene som kommer med teaterdrift i Nationaltheatrets størrelsesorden. Først helt mot slutten av podkasten snakker Rosseland og Haukeland om løsningene for scenene. De mener nemlig at biscenene kan være der de er i dag. De snakker ikke om hvordan de skal løse oppgradering av hovedscenen uten å kunne utnytte høyden i bygningen, men de sier at de kanskje kan se for seg at Malersalen kan flyttes til et eksternt sted. De tror det er bra for Nationaltheatret å spille mange forskjellige steder. De har selv hatt store kunstopplevelser med Nationaltheatret andre steder, som på Torshovteatret og da Døden på Oslo S ble spilt på Økernsenteret, et prosjekt som var uvanlig kostbart for teatret. Flere steder står det at de skal bygge på 2500 kvadratmeter, men i en kronikk i Klassekampen 3. mai skriver Ellen Horn at det skal bli 3000 kvadratmeter. Uansett er ikke dette veldig mye om vi tar i betraktning hva det er Nationaltheatret har behov for og hva Statsbygg legger til grunn i sitt arbeid. Særlig er det sentralt å diskutere hvordan man skal løse problemstillingen om biscener og nye muligheter for hovedscenen. «Ny framtid for Nationaltheatret» er skissert å koste 4,1 milliarder kroner. Når prosjektet frontes i offentligheten, sammenlignes det med de i underkant av ti milliardene som Tullinløkka-løsningen er antatt å koste totalt sett. Men tatt i betraktning at det nye forslaget ikke løser de største problemene og inneholder det som virker som en dårligere løsning for modernisering av hovedscenen, er 4,1 milliarder en høy sum. I Statsbyggs forslag får teatret tre toppmoderne scener. Det vil også øke publikumskapasiteten betraktelig.

Klassisk stil

I sin kronikk i Klassekampen 3. mai skriver Ellen Horn at motstanden mot «Ny framtid for Nationaltheatret» i all hovedsak har handlet om at de skal bygge på i klassisk stil. Det estetiske aspektet er kontroversielt også i arkitektkretser, og det er nok grunnen til at Rosseland og Haukeland bruker så mye tid på å legitimere valget og snakke begeistret om arkitekturhistorie i podkasten. Å få diskusjonen til å handle om hvordan fasaden skal se ut og nøre opp under kulturkrigsretorikk når vi ikke engang har fått vite hva planene er for innsiden av teatret, er i beste fall uklokt. Det er kjent for mange, men de siste årene har det såkalte Arkitekturopprøret fått en god del vind i seilene. Arkitekturopprøret er en løst sammensatt gruppe som primært har vært aktive i sosiale medier og som jobber for at det skal bygges mer i det man kaller «klassisk stil». Argumentene er sprikende, og legitim arkitekturkritikk og tilbakeskuende romantikk med fascismetendenser overlapper. Jeg har ingen grunn til å tro at LPO Arkitekter eller Ellen Horn er tilhengere av Arkitekturopprøret eller misliker moderne arkitektur, og hvis man leser forslaget deres som et rehabiliteringsprosjekt, bør det ikke egentlig være kontroversielt at det skal gjøres i tråd med Bulls arkitektur. Problemet oppstår når forslaget deres møter offentligheten som et prosjekt som også er kritisk til myndighetenes potensielle pengebruk på kunst og kultur. Det fører til at prosjektet tas til inntekt for et syn om at kunst som utfordrer og ser fremover er sløseri, og at det tilbakeskuende, nasjonsbyggende og nøysomme i større grad er akseptabelt. Gjennom denne mottakelsen blir det også synlig hvor lite ambisiøst LPO arkitekters prosjekt er. Det er ikke et prosjekt som vil bygge et teater for fremtidens publikum, det er et prosjekt som skal rette opp det Norge på slutten av 1800-tallet ikke klarte. I deres egen beskrivelse av prosjektet er det Oslo som 1800-tallsby og den begynnende nasjonale bevegelsen som benyttes som den viktigste motivasjonen for forslaget, og jeg savner ambisjoner for norsk teater og en tro på fremtidens teaterby også uavhengig av arkitekturens estetikk. Jeg synes heller ikke gruppen har argumentert godt nok for hvorfor de ikke vil være mer ambisiøse.

Hva tjener man på motstanden?

Jeg skjønner altså ikke hva motstanden som Horn, Holthe, LPO og samarbeidspartnerne ytrer mot Statsbyggs forslag kommer av. Hvorfor vil de ikke at staten skal bruke penger på å oppgradere scenekunstens infrastruktur i Norge? 10 milliarder er en høy sum, men hva er grunnen til at det er vesentlig for disse aktørene at disse pengene ikke brukes på scenekunst? Et annet argument er tiden det vil ta å gjennomføre Tullinløkka-alternativet. Det nye scenehuset skal ta 13 år å bygge, og deretter skal Johanne Dybwads plass rehabiliteres. Totalt skal det ta 18 år. Tidligere har Ellen Horn vært lei seg for at det sannsynligvis vil bety at hun ikke vil være i live når teatret er ferdig rehabilitert. Det kan jeg forstå at er synd for henne, men som jeg skrev i kommentaren i august, det er ingen som bygger teatre fordi de bare skal være til glede for den generasjonen som lever nå. Om vi ikke kan tenke på de som kommer etter oss, kan vi like godt slutte å planlegge for fremtiden. Det er altså noe med argumentene som ikke helt strekker til, og det kan få en til å undre seg over hvilken agenda som ligger til grunn. Ellen Horn er styreleder i Kulturhistorisk museum. Eilif Holthe er tidligere styreleder samme sted. En av Kulturhistorisk museums bygninger, Historisk museum, ligger også på Tullinløkka. 22. april i år skrev direktør i Kulturhistorisk museum Aud V. Tønnesen en kronikk i Aftenposten der hun redegjør for deres ønske om å overta Nasjonalgalleriet. Dette kan selvfølgelig bare skje om man skrinlegger ideen om å legge Nationaltheatret der. Jeg vet ikke om Ellen Horns engasjement for Nationaltheatret kommer av at hun ønsker at Historisk museum skal kunne overta lokalene på Tullinløkka, men vi må kunne anta at styrelederen støtter direktøren i dette og vil arbeide strategisk med henne for museets fremtid. Uansett hva som er motivasjonen for engasjementet for «Ny framtid for Nationaltheatret», bør Horn, når hun selv er styreleder i en organisasjon som må anses som interessehaver, i det minste skjønne at hun er inhabil når det gjelder å blande seg i de politiske prosessene. Skal hun mene noe om hva som skal skje på Tullinløkka, må hun synliggjøre sin tilknytning til Kulturhistorisk museum.

Red. anm.: Ellen Horn har fått anledning til å svare på Amundsens påstand om habilitet. Her er hennes kommentar:

"Etter min vurdering fremstår ikke lenger Tullinløkkaprosjektet som særlig realistisk. Derfor har jeg som privatperson valgt å engasjere meg i Ny framtid for Nationaltheatret, som for tiden opplever stor oppdrift og positivitet."