En historie om å være bakpå

Hvis man går inn på Nationaltheatrets nettsider for å lese om arbeidet med rehabiliteringen, er det første man får vite at teatret var for lite allerede fra start. Da det åpnet i 1899, var det bare én scene i huset, og litt over 40 år senere tegnet teatrets arkitekt, Henrik Bull, en omfattende utvidelse med plass til bedre publikumsfasiliteter og lagring, men dette ble det ikke funnet penger til. Historien fortsetter med mer eller mindre det samme omkvedet: Det har vært behov for mer plass og bedre tilrettelagte lokaler, men det har aldri kommet. Fortellingen om oppgraderingen av Nationaltheatret, er en fortelling om alltid å være bakpå, om aldri å være à jour. Det er nesten litt mystisk at det har vært så lite politisk vilje og evne til å ta tak i Nationaltheatret. Huset faller nesten fra hverandre, men allikevel har den politiske viljen til å gjøre noe med det vært overraskende halvhjertet og uambisiøs.

Forslagene I det første tiåret av 2000-tallet ble det gjort to tilstandsanalyser som så på behovene for teatret og anslo kostnader. Det var på dette tidspunktet helt tydelig at det hastet å få på plass en rehabilitering og at det ville bli dyrt. I konseptvalgutredningen fra 2013 skisseres det ulike alternativer, men anbefalingen lander på at de nåværende lokalene rehabiliteres og at man i tillegg bygger nye scener i lokaler i umiddelbar nærhet sånn at blant annet dagens amfiscene kan bli prøvesal for hovedscenen. Et av problemene ved Nationaltheatrets plassmangel er at de må prøve på samme scene som det er forestillinger på, noe som krever masse ekstraarbeid i form av omrigg og begrenser mulighetene for matineer. I kvalitetssikringen av konseptvalgutredningen anbefales det å fokusere på det mest nødvendige og oppgradere det nåværende teatret uten å utbedre publikumsfasilitetene. I dette alternativet beholdes dagens amfiscene, og det legges opp til at eksterne prøvesaler kan leies. Dette dokumentet er underlig tiltaksfattig og tar i hovedsak bare hensyn til det byggetekniske og prekær rehabilitering, ikke til scenekunstproduksjon.

I forprosjektet som ble satt i gang i 2018 ble det anbefalt at det skulle bygges en ny amfiscene under bakken i Spikersuppa, men disse planene ble skrotet i november i fjor. Dette handler selvfølgelig om kostnaden, men også om at det er geologiske forhold som vanskeliggjør å bygge under bakken der. Da var man på mange måter tilbake ved start. Teatret må fremdeles rehabiliteres, og det er nødvendig med mer plass og mer moderne fasiliteter, men det er det ikke plass til i det eksisterende teaterhuset. Vi har også vært gjennom debatter om midlertidig lokalisering av teatret mens det rehabiliteres, en debatt som også viste politikernes manglende forståelse for teatrets mandat. Da daværende kulturminister Abid Raja til slutt bevilget 20 millioner til en midlertidig scene, var det fremdeles ingen løsning på hvor denne midlertidige scenen skulle plasseres. Også her virket både viljen og evnen forsinket med politikere som lå bakpå og handlet ut fra en dyd av nødvendighet fremfor pågangsmot og endringsvilje.

Nylig kom kulturminister Anette Trettebergstuen med et forslag om å bygge en ny underjordisk hovedscene i tilknytning til det gamle Nasjonalgalleriet på Tullinløkka. Det ville løst mange av problemene. For selv om Nasjonalgalleriet ikke er i umiddelbar nærhet til Nationaltheatret, er det bare to kvartaler unna. Teatret eksisterer allerede på forskjellige steder i byrommet, og når det er umulig å bygge mer i Spikersuppa, er det ikke så lett å se hvor ellers i Oslo sentrum man skulle bygget et nytt teaterhus i moderne standard. Hvis dette prosjektet lar seg gjennomføre både praktisk og kostnadsmessig, er planen at den nye scenen kan bygges ferdig før man begynner med rehabiliteringen av det gamle teaterhuset. Da slipper man også problemstillingen om hvor teatret skal holde hus mens den gamle bygningen oppgraderes.

Nytt teater Da tidligere ordfører i Oslo, Fabian Stang, tidligere i måneden foreslo å flytte hele Nationaltheatret til Folkemuseet og heller bygge et nytt hus i Spikersuppa, var det et oppmerksomhetsstunt på linje med papirlenkene han lenket seg fast til Gyldenløves gate med i protest mot sykkelfeltene som skulle bygges i veien. Til tross for manglende realisme, viser argumentet hans til det store paradokset i rehabiliteringsprosjektet. Vi skal både ta vare på noe vi mener har kulturarvsstatus og bygge et teater for fremtiden. Stang påpekte på sett og vis at det ville vært enklere om man bare fjernet det første behovet og satset alt på behov nummer to.

Det nye forslaget fra kulturminister Trettebergstuen klarer imidlertid å forene disse to aspektene. Nationaltheatret i Spikersuppa kan bevares som et fullt brukbart historisk teater samtidig som man får en helt ny, moderne hovedscene med alt et teater i dag krever bare to kvartaler unna. Ved å knytte teatret der til det gamle Nasjonalgalleriet får man også tatt i bruk den bygningen.

Det kan være flere grunner til at ambisjonene og tiltaksevnen når det kommer til Nationaltheatret har uteblitt. Den ene grunnen er at hele prosjektet er veldig komplekst og har store bygningsmessige og ingeniørfaglige problemstillinger med store kostnader det har vært vanskelig å se rekkevidden av. Men en annen handler om å forstå hvorfor vi skal ha et nasjonalteater og hvilke oppgaver det teatret skal utføre. Dette har jeg skrevet om før, og de ulike spørsmålene gir ulike svar. At man holder seg med et nasjonalteater har ikke bare kunstneriske årsaker, men også ideologiske. Det er derfor bygningen med søylene, statuene og anakronistisk rettskrivning oppleves viktig å bevare. Men hvis dette huset også skal drive med scenekunst i verdensklasse, er det mulig at selve bygningen står i veien for målet. Samtidig er oppleves ikke behovet for mål nummer to like viktig hvis ikke mål nummer én også er nådd. Med det nye forslaget kan man trekke en linje mellom dagens teater og det historiske teaterhuset som fronter seg med Ibsen og Bjørnson samtidig som man får et nytt teater med de fasilitetene kunstskapelse og publikumsmottakelse krever.

Til tross for kompleksitetene, er det uforståelig at vi ikke har sett mer handlingskraft fra kulturministrene de siste 20 årene for å få gjennomført en oppgradering og en utbygging av Nationaltheatret. Det har vært lite debatt om hvilke muligheter man har eller hva man kunne hatt lyst til å få til. Diskusjonen om Nationaltheatret har dermed vært preget av pliktfølelse for det som forfaller, ikke av fremtidsvyer. Paradoksalt nok har vi i det samme tidsrommet sett en formidabel byutvikling i Oslo som har inkludert ny opera, nytt bibliotek, nytt Munch-museum og nytt nasjonalmuseum samtidig som prosessen rundt Nationaltheatret har stått på stedet hvil.

Det gjenstår fremdeles å se om Trettebergstuens forslag kan gjennomføres. Statsbygg skal ha en rapport klar over sommeren, og hva det vil koste å bygge under bakken og hvor vanskelig det vil være er noen av spørsmålene rapporten må svare på. Men om det går, kan Anette Trettebergstuen bli den kulturministeren som viste seg ambisiøs nok til å få gjennomført prosjektet innenfor rammene av hva teatret faktisk trenger. Etter så mange år med vanskjøtsel, er det vanskelig å tro på noe før man ser det. Men hvis historien om Nationaltheatret skal handle om mer enn å være bakpå, må vi snart se gjennomføringskraft.