Regn med Nationaltheatret på Tullinløkka

Diskusjonen om hva som skal skje med Nationaltheatret har pågått i mange år. På sett og vis har den eksistert i forskjellige avstøpninger helt siden åpningen i 1899, men den konkrete nåværende diskusjonen om rehabilitering og nybygg kan vi si begynte i 2012, da Regjeringen vedtok å utrede teatrets behov og anslo et 50-årsperspektiv. Siden er det blitt utredet og anbefalt fra ulike hold, og det er gjort et grundig arbeid både av teatret selv og fra staten med eksterne konsulenter for å finne ut av teatrets muligheter, begrensninger og behov. I 2022 foreslo daværende kulturminister Anette Trettebergstuen at det skulle utredes om det var mulig å bygge et nytt teater under bakken på Tullinløkka og koble det sammen med det gamle Nasjonalgalleriet. I slutten av juni i år ble Statbyggs rapport om det som har fått navnet Tullinløkkaløsningen offentliggjort, og i løpet av sommeren er det kommet ulike reaksjoner på den. Statsbygg konkluderer tydelig med at Tullinløkkaløsningen er det beste alternativet. Men der konklusjonene i rapporten er redegjort godt for, er reaksjonene som har kommet på den i sommer overraskende unyanserte. Vi trenger en diskusjon om hva som er best for Nationaltheatret, men den diskusjonen må også ta innover seg teatrets formål og behov.

Alternativene

Den bestilte rapporten har som hovedmål å redegjøre for hvorvidt Tullinløkkaløsningen er mulig å gjennomføre og hva det vil koste. I rapporten er det satt opp to referanseprosjekter som Tullinløkka sammenlignes med. Det hefter mye større usikkerhet rundt disse referanseprosjektene fordi begge innebærer nybygg på «et knutepunkt langs Ring 3» som ikke er definert. Rapporten er tydelig på at de i dag ikke kjenner til noen tomter som er egnet til dette. Sånn sett kan man kanskje innvende som kritikk av rapporten at disse referanseprosjektene ikke egentlig er realistiske og at det derfor ikke er så rart at den faller ned på en tydelig konklusjon om å anbefale Tullinløkka. Gjennomgangen av referanseprosjektene bidrar allikevel til å belyse behov og alternativer og underbygger hvorfor Statsbygg lander på de konklusjonene de gjør. Tullinløkkaløsningen er det første alternativet. Den innebærer to nye scener under bakken på Tullinløkka i tillegg til en funksjonell rehabilitering av Johanne Dybwads plass som ivaretar de historiske verdiene. Ifølge den nye rapporten er det gjort omfattende analyser av grunnforholdene på Tullinløkka, og det er tatt hensyn til dette når sted og byggemetode for utbyggingen er valgt. Det andre og tredje alternativet er veldig like. Begge innebærer to nye biscener utenfor sentrum. Forskjellen går ut på hvordan Johanne Dybwads plass oppgraderes. Det ene alternativet omfatter en minimumsløsning for det gamle teatret som er lik som den som er beskrevet for Tulllinløkka, mens den andre innebærer en oppgradering som er mer omfattende. For alle alternativene vil rehabiliteringen av den eksisterende teaterbygningen innebære en betydelig modernisering av teatermaskineriet. Bygningen skal istandsettes i henhold til TEK17, gulvet skal heves, siktlinjene skal bli bedre, og arealene skal få universell utforming. Uansett hvilket alternativ man velger, vil Nationaltheatret på Johanne Dybwads plass kreve en ny dreiescene som kan heves og senkes, og det vil bygges to nye etasjer som gjør det mulig å flytte rundt på hele kulisser. Dette vil bety at det ikke vil være plass til de to biscenene som i dag befinner seg i bygget, og som aldri var tegnet inn av arkitekt Henrik Bull, men som det er blitt funnet plass til siden.

Fordeler

Det er flere fordeler med Tullinløkkaløsningen. De nye biscenene vil da befinne seg i nærheten av den eksisterende teaterbygningen. Nasjonalgalleriet ligger såpass nært Johanne Dybwads plass at det ikke vil være dyrt eller vanskelig å flytte mennesker eller utstyr mellom de ulike scenene. I tillegg vil man få rehabilitert og istandsatt den fredete bygningen til Nasjonalgalleriet og åpnet den for publikum. Her vil det også være plass til kontorer og verksteder for teatrets ansatte. I dag leier Nationaltheatret kontorer i Stortingsgaten fordi det ikke er plass i teaterbygningen. Et annet fortrinn er at man kan gjøre ferdig det nye teatret før man begynner rehabiliteringen av det gamle teaterhuset. Det er allerede satt av penger til sikkerhetstiltak slik at teatret kan være i drift frem til det finnes nye scener. At en midlertidig scene da ikke blir nødvendig, forenkler prosessen med rehabilitering uten at det går på bekostning av kunsten, kunstnerne, andre ansatte eller publikum.

Kostbar løsning

Tullinløkkaløsningen vil bli kostbar. Statsbyggs prisanslag ligger på nærmere 10 milliarder kroner. Mange av reaksjonene som er negative til prosjektet baserer kritikken på kostnaden. De minst virkelighetsnære reaksjonene har kommet fra de som vil rive teatret. Fabian Stang foreslo dette allerede i 2022, og i juli i år, etter at rapporten var offentliggjort, foreslo redaktør i Finansavisen, Trygve Hegnar, noe av det samme i en leder i avisen. Han mener man enten kan rive det gamle teatret og bygge et helt nytt teater over og under bakken på Johanne Dybwads plass eller selge tomten og bruke pengene til å bygge et nytt teater utenfor sentrum. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at det vil bli så mye billigere å rive det gamle huset og bygge nytt at det vil lønne seg i et samfunnsøkonomisk perspektiv. For de foreslåtte referanseforslagene er heller ikke rimelige. Det billigste forslaget, som innebærer en oppgradering av det nåværende teatret og to biscener på et knutepunkt, er anslått å koste opp mot syv milliarder. Å rive det nåværende teatret og bygge nytt på den samme tomten, over og under bakken, vil også bli et svært kostbart prosjekt. Det hører også her med at det allerede er utredet muligheter for å bygge under bakken i Spikersuppa, men at man har gått vekk fra det fordi grunnforholdene ikke er egnet for underjordiske hus. Nationaltheatret er et fredet bygg, og å selge det eller rive det vil ikke bare være vanskelig å gjennomføre, det vil spenne ben på ideen om at bygninger kan ha verdi som kulturarv. I tillegg vil en rivning være i strid med loven. Til sammenligning kostet det i 2008 4,3 milliarder kroner å bygge Operaen i Bjørvika. Omregnet til 2023-verdi, samme verdi som er lagt til grunn for kostnadsanslaget i rapporten, blir det 6,3 milliarder. Forskjellen på Operaen og anslaget på løsning for Nationaltheatret er at det nå skal gjøres mer enn å bygge et nytt hus. To verneverdige kulturbygg, Nationaltheatret og Nasjonalgalleriet, skal rehabiliteres i tillegg til at det skal bygges et nytt teater. Flere av de som er negative til nybygg påpeker nødvendigheten av å bevare det vi har. I dette forslaget er det langt på vei også det som skjer. Det skal ikke bygges et nytt signalbygg, isteden skal de gamle husene ivaretas og bygges om for fremtidens publikum i tråd med fredningene.

Det tar for lang tid?

Statsbygg anslår at det vil ta 18 år å gjennomføre Tullinløkkaløsningen. Det er lang tid. All denne tiden vil ikke gå til bygging, men innebærer også forarbeider. I tillegg ser man for seg at det nye teatret på Tullinløkka kan stå ferdig etter 13 år og at man da kan begynne rehabiliteringen av Johanne Dybwads plass. Som nevnt betyr dette at det ikke er nødvendig å finne en midlertidig scene og at produksjonshyppigheten ikke vil bli skadelidende. Trygve Hegnar mener vi ikke kan vite noe om behovet for teater om 18 år. Det er ingen som kan spå i fremtiden, men om vi aldri kunne planlegge for den, hadde vi ikke hatt noen kunstinstitusjoner i det hele tatt.

I desember i fjor skrev tidligere teatersjef og kulturminister Ellen Horn at hun er lei seg for at teatret kanskje ikke vil stå ferdig rehabilitert i hennes levetid. Det skjønner jeg godt at hun er. Men ingen teatre blir bygget bare for den generasjonen som bygger det. Det skal bygges for de som kommer etter oss. Horn er redd Tullinløkkaalternativet er et luftslott, men noe av det rapporten gjør klart, er at det i dag er det eneste realistiske og gjennomførbare alternativet vi kjenner til. Det er allerede brukt flere hundre millioner kroner på utredninger, og å ta nye utredningsrunder nå, etter at dette arbeidet har kommet frem til grundige og gjennomførbare løsninger, vil ikke være hensiktsmessig. Det vil også utsette oppstart av prosjektet ytterligere og sannsynligvis gjøre lite for å senke kostnadene.

Finnes det ikke andre scener?

Blant reaksjonene som har kommet på Tullinløkkaløsningen er det også flere som har ment at det er mulig å gjøre det mye enklere. Man kan droppe nybygg og plassere Nationaltheatret i et eksisterende scenehus under rehabiliteringen av det gamle teaterbygget. William Nygaard og Eilif Holthe tar til orde for dette i Aftenposten 7. juli. De mener for eksempel Oslo Nye Teater kan huse Nationaltheatret under ombyggingen. Bjørgulv Braanen følger opp dette i en kommentar i Klassekampen 13. august. Arkitekt Petter Butenschøn nevner også en rekke eksisterende Oslo-scener til ulikt formål i en tekst i tidsskriftet Arkitektur, som senere ble publisert i Aftenposten. Alle glemmer de at disse scenene allerede er i bruk. Det jobber mennesker der, og disse menneskene presenterer kunst, kultur og underholdning til befolkningen i Oslo og omegn. Oslo Nye Teater har kanskje hatt økonomiske vanskeligheter, men det er ikke lagt ned. Det vil ikke tjene publikum at Oslo Nye Teater legges ned for å gi Nationaltheatret en midlertidig scene. Nygaard og Holthe anerkjenner behovet for biscener, men de mener man kan bygge et tilbygg til Nationaltheatret der det står i dag. Det er vanskelig å se for seg hvor det skulle være plass til et overjordisk hus i dette området i dag uten at det går på bekostning av det verneverdige eksisterende bygget eller andre omgivelser. Som nevnt er det allerede blitt utredet og gått bort fra å bygge under jorden i Spikersuppa på grunn av de vanskelige grunnforholdene.

Poenget med nasjonale teatre

Jeg har tidligere skrevet om de ulike grunnene til at vi holder oss med nasjonale teatre. Den ene grunnen er at vi trenger et teater som kan produsere scenekunst av høy kvalitet til landets innbyggere. Den andre er at vi ønsker et teater som skal ivareta norsk kulturarv. Begge disse tingene må være på plass for at teatret skal ha tilstrekkelig legitimitet. Et byggeprosjekt som både vil ivareta gamle, historiske bygninger og bygge teaterrom for fremtidens scenekunst er et prosjekt som forstår hvordan disse to sidene av teatrets posisjon må kombineres. Resultatet blir et teater som vil kunne nå enda flere publikummere og lage bedre scenekunst. Da jeg var barn, gikk debatten om nytt operahus i Oslo. Lenge var det av mange sterkt ønsket å bygge et nytt operahus på Vestbanen, der Nasjonalmuseet nå er bygget. Tilhengerne av Vestbanen-alternativet lagde paraplyer og klistremerker formet som regndråper der det stod «Regn med Operaen på Vestbanen». Slik gikk det jo ikke, Operaen ble lagt til Bjørvika, som del av et prosjekt som har vært vellykket både for Operaen og for Oslo som by. Siden kampanjen viste seg å være mislykket, kan det hende det er liten vits i å løfte den frem igjen, men det er to ting som gjør at jeg tenker på den. Det første er at det fantes et lekent engasjement for at det skulle bygges et nytt operahus, og det fantes en vilje til å se mot fremtidens scenekunst. Det andre er at klistremerkene må ha vært laget omkring 15-20 år før det nye operahuset i Bjørvika stod ferdig. Vedtaket om Bjørvika kom mange år senere, men troen på at det var verdt å bygge noe og at Oslo trengte et eget operahus, var en medvirkende faktor til at bygningen kunne åpne dørene i 2008. Når vi diskuterer nytt bygg for og rehabilitering av Nationaltheatret i dag, er det nødt til å være en teknisk diskusjon. Jeg har lært meg noe om slissevegger og bygningsgroper ved å lese Statsbyggs rapport. På samme måte er det av stor betydning hva det vil koste. Diskusjonene må derfor også handle om bruk av penger. Men diskusjonene har til nå ikke handlet om hva det vil bety for kunsten, publikum eller Oslo som teaterby. Hensiktsmessigheten har ikke vært sett i sammenheng med hva resultatet kan bli for kunsten. Det har rett og slett vært fokusert lite på formålet ved prosjektet, annet enn at det er nødvendig fordi tilstanden til dagens bygning er dårlig. Men prosjektet er større enn som så. Det skal ikke gjennomføres bare for å forhindre ytterligere forringelse av det nåværende huset. Det skal gjøres for å sikre at Nationaltheatret blir en scenekunstnerisk drivkraft i fremtiden. I motsetning til i kampen for Operaen, finnes det i dag ingen reelle alternativer til Tullinløkkaløsningen. Dette håper jeg både Kulturdepartementet og Stortinget ser. Vi kommer forhåpentligvis til å se mer debatt, men jeg håper diskusjonen fremover også kan handle om muligheter for kunsten og hva vi skal med den. Jeg har ikke klistremerker, men jeg sier det allikevel: Regn med Nationaltheatret på Tullinløkka.