Hva er et nasjonalteater?

I 2020 kom det ut flere gode bøker om norsk teaterhistorie. (Se denne, denne og denne.) Noe av det som kommer frem i disse bøkene er hvor betydningsfullt ønsket om å definere Norge som en egen nasjon har vært for fremveksten av norsk teater. Norges kamp for selvstendighet og selvråderett dominerte 1800-tallet, men det var ikke bare en politisk kamp. I forsøket på å skape en selvstendig nasjon oppstod det et ønske om å skape en nasjonal kultur som skulle være norsk, i motsetning til det danske teatret som hadde dominert. Før 1800-tallet hadde det ikke vært noen særlig utbredt norsk teaterkultur, det fantes lukkede dramatiske selskap og omreisende danske trupper. Selv etter at det første offentlige teatret, som ble etterfulgt av Christiania Theater, i 1827 var det uvanlig å høre norsk språk på scenene. De aller fleste skuespillerne var danske. Dette førte til en kamp for å fornorske teatret. Handlingene skulle hentes fra typisk norske miljøer, og karakterene skulle ha norske trekk. Skuespillerne skulle snakke norsk.

Da Nationaltheatret åpnet i 1899, var det i forlengelsen av kampen om det norske teatret. Hvis Norge skulle være en selvstendig nasjon måtte landet ha både eget språk og en egen kultur. Teatret kunne tilby begge deler.

Ideologisk arena Teater er en utpreget ideologisk arena. Det er et samlingspunkt, og det er høykultur. Derfor er det en kunstart som enkelt kan fremme fellesskapshistorier om hvem vi er som nasjon og som mennesker. Teater har også den fordelen at kunsten fremmes gjennom kollektive hendelser der de vi føler at vi er sammen om noe. Kanskje er det også derfor så mange nasjoner holder seg med nasjonalteatre. Det er steder der nasjonens kultur kan fremheves og fortolkes, men det er også et sted som viser at man er et kulturfolk. Da arkitekt Henrik Bull tegnet Nationaltheatret i nyklassisistisk stil, var det i datidens dominerende arkitektur, men fremdeles ligger det noe høytidelig og nesten elegant i bygningen. Det speiler fremdeles hvordan man tenker at en høykulturell nasjon burde ha det. Det gammelmodige i bygningen styrker stedets kulturelle posisjon.

Samtidig forventer vi at Nationaltheatret skal lage teater av høy kvalitet. Det skal være et nyskapende teater som skal lage scenekunst som kan måle seg internasjonalt. Jeg har lyst til å legge til at teater i denne målestokken nå lages over hele landet uavhengig av status som nasjonal eller regional og også i det frie scenekunstfeltet, men forventningene vi har til Nationaltheatret som kunstleverandør er ikke mindre fordi bygningen fremstår museal og gammelmodig. Tvert i mot. Innholdet skal skue utover og fremover.

Dobbelt oppdrag På denne måten er Nationaltheatret et hus med et dobbelt oppdrag. På den ene siden skal det være et symbol på det høykulturelle Norge med statuer av Ibsen og Bjørnson og klassiske søyler, og på grunn av det er det et hus som har gitt navn til en t-bane- og togstasjon. Nationaltheatret er på den måten en portal inn til byen. På den andre siden skal det være et teater som skal skape spennende scenekunst.

Kulturdepartementet eier Nationaltheatret, og det er mulig de har vært mest opptatt av den første betydningen når de har tatt sine beslutninger. Etter mange år med dårlige fysiske arbeidsforhold og farlig bygningsmasse, ble det endelig vedtatt at teatret skulle rehabiliteres. Men hva som skal skje mens arbeidet pågår er det aldri kommet noe svar på. Rehabiliteringen vil føre til at teatret må ut av huset i fem år, og de ansatte må skape scenekunsten andre steder. Teatersjef Kristian Seltun ber om et midlertidig teaterhus. Foreløpig har ikke Kulturdepartementet etterkommet dette ønsket, og det er nærliggende å tenke seg at det for Kulturdepartementet ikke er spesielt interessant med midlertidighet. Det er ikke så enkelt å gi midlertidighet nasjonal ideologisk tyngde, og kulturministeren som løser floker om midlertidighet er kanskje ikke den som sitter igjen som mest visjonær. Samtidig virker det, sett utenfra, hodeløst at ikke kostnaden om en midlertidig scene er tatt med i regnestykket og logistikkspørsmålene fra begynnelsen av.

Teaterkritiker Per Christian Selmer-Anderssen skriver i Aftenposten at han tror Kulturdepartementet vil bli mer spandable hvis de ser at Nationaltheatret er innovative og tenker utenfor boksen. Her tror jeg han glemmer at selve boksen er Kulturdepartementets høyeste prioritet. Det er derfor denne saken ennå ikke har fått noen løsning. Det er den permanente bygningen som skal minne oss om kulturell storhet som er begrunnelsen for at vi skal ha et nasjonalteater, ikke hva skuespillerne kan få til av innovativ scenekunst på Torshovteatret eller i andre overskuddslokaler. Når Kulturdepartementet ikke vil gi Nationaltheatret et ordentlig midlertidig sted å drive teater, viser de at kunsten er underordnet det ideologiske prosjektet med å ha teaterhus i dette landet. Jeg er nok enig med Selmer-Anderssen i at det har føltes litt traust på Nationaltheatret de siste årene. Fra et kritikerperspektiv har det virket som de store motivasjonene har manglet, men svaret på det er ikke å svekke ambisjonene eller endre på mandatet. Uten kontinuitet i teaterskapelsen vil det bli vanskelig for Nationaltheatret å reise seg igjen som en sentral arena for stor scenekunst. Nationaltheatret må få et godt sted å skape kunst, ellers er det en fare for at det ferdig rehabiliterte teaterhuset blir et musealt sted for teater som har vært. I tiden som kommer må Kulturdepartementet kunne forsikre oss om at Nationaltheatret er mer enn navnet på en togstasjon.