Destruksjon og transaksjon

Da Fuckgirl hadde premiere på Teater Innlandet i 2023, skrev Per Christian Selmer-Anderssen i Aftenposten at forestillingen var en del av en trend der unge mennesker lager teater om problemstillinger i samfunnet som angår dem, gjerne i en direkte form. Han kalte forestillingen ikke mindre enn en «teatersensasjon» og kritiserte Nationaltheatret for ikke å satse mer på teater av og for denne gruppen. Dette førte også til debatt på Scenekunst.no. Nå i mai har den vært spilt i samarbeid med Nationaltheatret i Oslo, blant annet i foajeen på Torshovteatret, og debatten har gjort meg nysgjerrig. Er Fuckgirl en teatersensasjon? Etter å ha sett den er jeg enig med Selmer-Anderssen i at forestillingen er en del av en trend, men mener at en sensasjon ville innebåret et større revolusjonært og estetisk potensial. Det betyr ikke at forestillingen ikke har noe for seg. Versjonen av Fuckgirl jeg får se i Oslo har gjennomgått noen endringer siden premieren på Hamar, jeg vurderer derfor en litt annen forestilling enn den Selmer-Anderssen sensasjonserklærte. Vi møter opp utenfor en vanlig Oslo-bygård på Majorstua og blir geleidet inn i en leilighet i første etasje. Den har et jålete interiør som får meg til å lure på hvem rollefiguren er. Leiligheten har en stor åpen kjøkkenløsning med en marmormønstret kjøkkenøy. På veggene i stuen er det veggmalerier med bilder som skal ligne på Venezia, og det er mange pyntegjenstander plassert rundt omkring. Det blir trangt når publikum tar plass både på oppsatte stoler og i stue- og kjøkkenmøblene, men når forestillingen begynner, er det som om vi ikke er der.

Forberedelsens intimitet

Rollefiguren Zoe (Zoe Mæland Rodgers) står i dusjen med åpen dør mens publikum setter seg. Lyden fra dusjen blander seg med tilskuernes prat, og når dusjen slås av, blir det også stille i rommet. Hun kommer ut kledd bare i en stringtruse mens hun tørker håret med et håndkle og finner en stikkontakt til hårføneren. Hun kler på seg et latterlig outrert kostyme, et slags svart korsett og tilsvarende hotpants. Det ser ut som det skal være sexy på en veldig spesifikk måte med referanser til populærkulturell pornokultur, og det gjør at hun ser både harry og mystisk ut. Når hun senere liksom snakker med mormoren sin på telefonen og forteller at korsettet er kjøpt på Temu, understreker hun sin egen billighet, noe som lett kan overføres til hva hun anser sin egen posisjon på kjønnsmarkedet for å være. Vi får også vite at hun venter på en mann og at det er ham hun pynter seg for. I løpet av den første akten som foregår i leiligheten, får vi se ulike tilbakeblikk. Venninnen Julie (Julie Bjørnebye) dukker opp med tequila på termos, og vi får innblikk i en venninnedynamikk som later til å være preget både av et dypt behov for oppriktig intimitet og av usikkerhet og misunnelse. I en annen sekvens tar Zoe og ekskjæresten Gard (Gard Løkke) kokain på nachspiel, en referansescene som skal bli viktig i forestillingens avslutning. Mannen Zoe venter på, viser seg å være hennes tidligere folkehøyskolelærer Petter (Petter Vermeli) som hun nå har begynt å date. Relasjonen deres er basert på begjær, men de begjærer ulike ting hos hverandre. Petter er åpenbart seksuelt tiltrukket av Zoe, mens Zoe ser etter trygghet og anstendighet. Det gjør at forholdet fremstår transaksjonelt og marinert i usikkerhet. Denne første akten har mye for seg. Det kunstneriske teamet tør å ta seg tid. Zoe scroller på telefonen og spiser kalde instant-nudler mens hun ser på noe som høres ut som porno. Hun forsvinner ned bak møbler og fordi det tar tid og alle ikke kan se henne, prøver det publikums tålmodighet og understreker den intime situasjonen vi er satt i. Den teatrale formen kan sies å være nyrealistisk. Strategiene ligner de som ble brukt i titteskapsteatret, men her er ikke den fjerde veggen fjernet, publikum er plassert på innsiden av den, samtidig som vi inntar samme rolle som publikum hadde på 1800-tallet. Når Zoe etter en stund bryter den usynlige veggen mellom seg og publikum, gjøres det på en gjennomtenkt måte. Hun bruker tid og ser publikum i øynene før hun henvender seg direkte til oss i en litt annen rolle. Her ligger det en overraskende brechtsk kvalitet som tyder på at denne forestillingen er tenkt som et slags lærestykke.

Emosjonell klump

Zoe og Petter skal til Torshov, og publikum skal være med. For å flytte alle sammen har teatret leid en buss som er gjort klar for fest. Det er dansegulv, lydanlegg og farget lys, som i en russebuss. Når vi trer ut av bussen på Torshov, møter Zoe og Petter venninnen Julie og ekskjæresten Gard i tillegg til Gards nye kjæreste Sofie. Dette setter en del følelser og usikkerheter i sving, noe som leder til en konflikt der det kommer frem at Zoe har anklaget Gard for voldtekt. Den andre delen foregår i foajeen på Torshovteatret, og her møter forestillingen på noen typiske utfordringer i publikumsrelasjonen. Der det inne i leiligheten var mulig for aktørene å late som om publikum ikke var der, blir det nå umulig ikke å henvende seg direkte til oss, men det virker ikke som det finnes noen overordnet strategi i når vi skal være deltakere og når vi skal finne en plass bak den fjerde veggen. Det gjør at formidlingen hakker. Når vi kommer til forestillingens peripeti, vendepunktet som her skal avsløre voldtektsanklagen, blir publikum delt i to. Noen følger med Zoe ut av foajeen, mens andre blir igjen. Det er et effektivt grep, og vissheten om at du bare får halvparten av historien gir dybde også til den delen vi får se. Til tross for at dette er godt tenkt, klarer ikke forestillingen å dra denne siste delen i land. Jeg blir sittende igjen i foajeen og får høre Gards versjon, og teksten er her for platt til å kunne bidra med ny innsikt eller refleksjon rundt det å føle seg urettmessig anklaget for voldtekt. Det virker som om teksten ønsker å skape usikkerhet rundt om voldtekten har skjedd eller ikke, men så lenge Gard ikke selv klarer å formidle tvil eller å videreformidle hvor vanskelig det er å stå i anklagene, forblir han en sjablong på den unge mannen. Til tross for at jeg heller ikke egentlig tror at det har skjedd en voldtekt, er det ingenting i tekst eller spill som gir meg sympati eller forståelse for hans side av historien. De ytre og formelle konsekvensene av den eventuelle voldtekten virker heller ikke så veldig store. Det er ikke noe rettsvesen involvert, og kjæresten Sofie ser ut til å støtte ham. Bare Petter hisser seg opp, men jeg får ikke helt grep om det er sin egen verdighet eller Zoe han ønsker å støtte. I den siste akten er også de modigere teatrale grepene borte. Der første akt turte å ta seg tid, med fare for å kjede publikum, og gjøre det uklart hva som var handlingens rekkefølge og mål, er siste akt preget av en overtydelighet i motivasjon og dramaturgi. Her er de sterke følelsene smurt tykt på, og forestillingen roter seg inn i en melodramatisk klump av emosjonelt intrigemakeri.

Trender og typer

Det er også her jeg mener forestillingen er en del av en større trend. De siste årene har det skjedd en dreining der mer teater er basert på sterke følelser med mål om å fremprovosere emosjonelle reaksjoner hos publikum. Det er sjelden jeg føler meg så lite som en del av tidsånden som når jeg beklager at unge mennesker er mer inspirert av Netflix enn av Grotowski når de lager teater, men jeg er sikker på at den trenden vi ser i teatret nå kommer av at skjermene har overtatt for alle andre måter å fortelle historier på; fokuset på de emosjonelle narrativene som har vært tv-seriens domene går på bekostning av formeksperimenter og estetisk langsomhet. At avslutningen blir så følelsestung, gjør at jeg lurer på om det ikke finnes rom for mer refleksjon rundt temaene. Jeg har ingen andre valg enn å kjøpe virkelighetsbeskrivelsen som legges til grunn. Selv om det får meg til å føle meg som en bestemor, får jeg lyst til å be dem ta seg sammen, slette Tinder og kle seg som folk. Men når det er sagt, er Fuckgirls samfunnsanalyse oppriktig ubehagelig, og når Zoe og Julie kommer inn i foajeen igjen etter delingen av publikum og forklarer sitt perspektiv, blir jeg sittende igjen med en uggen følelse der jeg lurer på hvilken verden unge kvinner i dag må leve i. Julie forteller om å se på porno for å lære seg hva hun skal gjøre og om å tro at sex kanskje kan bli fint for henne en dag også om hun bare gir av seg selv først. Det innebærer blant annet å lære seg å ta penis langt ned i halsen uten å brekke seg. Kvinnekarakterene blottlegger sin egen sårbarhet og gir oss en innsikt i hvordan de bruker feminiteten sin til å bygge stilling og makt på kjønnsmarkedet. Konsekvensen er at denne feminiteten, som kan virke mektig i øyeblikket, blir kapitalisert på og brukt helt til den spiser dem opp innenfra og all integritet har forduftet. Når det eneste man føler at man har igjen er å kle seg i korsetter fra Temu, i et håp om at det kan hisse opp noen tilstrekkelig til at man kan få noen minutter positiv oppmerksomhet, er det ikke liv laga å stå i mot de ubehagelige seksuelle opplevelsene som måtte komme på kjøpet. Samtidig har den offentlige samtalen dreid seg til å handle om de stakkars guttene som ikke får pult. Jeg sier ikke at det ikke også kan være vanskelig å være gutt i et samfunn der selve kjærligheten er blitt til transaksjoner og der kapitalen er hentet fra porno, men som så ofte i logikker knyttet til heterofil pornokultur, er kvinnene de første, men ikke nødvendigvis de mest synlige, ofrene.

Fuckgirl er en forestilling med styrker og svakheter, og overtydeligheten får den til å virke noe ensidig og insisterende. Det finnes nok en større himmel bak denne noe nærsynte skildringen. Men selv om jeg får lyst til å kaste en genser til Zoe i et forsøk på å finne tilbake til en verdighet, så er ikke løsningen at én kvinne begynner å dekke til skuldrene. Problemstillingene er samfunnsomfattende. Plutselig forstår jeg nyhetssakene fra noen måneder tilbake om økningen i kvinner som opplever å bli tatt kvelertak på og den responsen som påstod at det var frivillig. Spørsmålet som oppstår er hva frivillighet egentlig betyr hvis man ikke har oversikt over alternativene eller integritet til å stå i mot. Stortinget skal også snart vedta en ny samtykkelov. Det er lett å være enig i at bare ja betyr ja, men en ny lov vil neppe løse de grunnleggende problemene ved vår samtids seksualkultur. Det er utfordrende å vite hva man vil når man ikke engang har tro på sin egen verdi, og resultatet av pornopåvirkning og kapitalisering av kjønnsmarkedet er en destruktiv sexkultur som roper etter motstand.