Husk at du skal sørge

Husk at du skal dø er laget av Feil Teater på bakgrunn av intervjuer med forskjellige personer om døden. De er i ulik alder og har ulike erfaringer med at folk rundt dem har dødd. Forestillingen finner sted i stuen i en leilighet på Grünerløkka der kompaniet på tre skuespillere, Sebastian Skytterud Myers, Vilde Johannesen og Eirin Schou Fævelen, fremstår inviterende og lette i humøret. De byr publikum på kaffe, vin eller øl og behandler dem som gjester. Samtalene spilles episodisk ut for publikum, og dramaturgisk fungerer det ganske knirkefritt. Publikum blir møtt i bygårdens portrom og geleidet opp i en leilighet i tredje etasje. Det er en typisk Oslo-leilighet i en bygård fra slutten av 1800-tallet. En del personlige gjenstander og møbler er flyttet bort sånn at stuen er ganske tom og har plass til publikum. Samtidig er det ikke tvil om at vi er hjemme hos noen. Vi er dermed blitt invitert inn i en privat sfære der det personlige er anonymisert. Det gjelder både stedet og historiene. På siden av scenen sitter musiker Magnus Skaug med en elektrisk gitar, laptop og synther. Han spiller gjennomgående en lett abstrakt og elektronisk stemningsmusikk. Den første historien vi får høre, er om en kvinne som ble veldig lei seg da hunden hennes døde da hun var 11. Hun hadde grått mye, og mormoren hennes hadde bedt henne om å slutte å gråte. Senere får vi servert en historie fra en kvinne som hadde mistet en nær venninne til kreft, og vi får høre om sykdommen og om den gjenlevende lille datteren som må vokse opp uten mor. Vi får også en underlig beretning fra en eldre mann om da han som ung hadde vurdert å ta livet av seg etter å ha lest Sartre, men som kom på bedre tanker, og fortellinger om døde bestemødre, mødre, fedre, bestevenner og en lillebror. Felles for majoriteten av fortellingene er at de ikke egentlig handler om å dø, men om å bli etterlatt. Det er selvfølgelig vanskelig å intervjue de døde, så der er det en naturlig begrensning, men forestillingen handler lite om at vi skal huske at vi skal dø. Istedenfor er fokuset på å miste noen, og at når det skjer, blir man veldig lei seg. Selv om det er teater, historiene er anonymisert og publikum ikke er forventet å bidra i noen stor grad, er rommet bygget opp som et sted for bekjennelse og de ekte historiene. Det er lagt opp til at vi skal gråte. Og jeg gråter, jeg. I tillegg til at jeg er generelt lettrørt, gråter jeg særlig når det fortelles om mødre som dør fra barna sine eller barn som dør. Det er jo grunnleggende triste ting, og historier om foreldreløse barn gjennomsyrer den europeiske kulturhistorien, om det er Snehvit eller Oliver Twist. Det er klart man reagerer følelsesmessig på slikt, men jeg får ikke noen god forståelse av hva disse følelsene skal bidra med eller hvorfor jeg skal kjenne meg trist over akkurat denne fortellingen, som er så lik mange andre fortellinger. Det blir også fort litt flatt når man lager teater basert nærmest utelukkende på én følelse. Sorg, depresjon og tristhet er passive følelser. Når man er lei seg, er man gjerne også kraftløs. Jeg savner at denne forestillingen kontrasterer det kraftløse i det triste med for eksempel aggresjon og glede. Det kan hende det er et problem ved intervjuformen at informantene i for stor grad snakker om døden slik det er forventet at de skal gjøre det. Du skal være lei deg når moren din dør, ikke glad for å slippe å forholde deg til sykdommen hennes lenger. Én av fortellingene kommer fra en kvinne som forteller om hvor slitsomt hun hadde det på slutten av sin mors liv, blant annet fordi moren ikke var spesielt hyggelig da, men heller ikke her er døden knyttet til lettelse eller noen annen følelse enn tristhet. Finnes det ingen som møter døden med forventning? Ingen som har vært glade når noen endelig trekker sitt siste åndedrag etter lang tids sykeleie eller til og med har ønsket noen død? Jeg skulle også tro det fantes noen som var sinte, sjalu eller hevngjerrige. Det er knyttet mye mer tabu og skam til disse følelsene enn til de vanligere sorgreaksjonene, og det kan hende det er derfor de ikke finnes i materialet, men både dramaturgisk og filosofisk ville det styrket forestillingen å åpne opp følelsesregisteret. Om lag halvveis ut i forestillingen åpnes vinduene. Publikum blir bedt om å forflytte seg fra stuen til kjøkkenet. Jeg følger etter de øvrige gjestene, og mens jeg går, titter jeg ut av vinduet og rett inn i leilighetene over gaten. Det får meg til å tenke på Alfred Hitchcocks film Rear Window fra 1954 der fotografen Jeff brekker benet, og mens han er lenket til rullestolen, begynner han av ren kjedsomhet å spionere på naboene i bakgården. Med full oversikt over alle naboenes gjøren og laden lykkes han i å oppklare et mord. Filmen er en spenningsfilm med klassiske krimkvaliteter, men den tematiserer også den menneskelige tilbøyeligheten til å ville kikke inn i andres liv. Som teaterviter er det også fristende å lese Jeffs spionasje som teatral. Den kanadiske teaterviteren Josette Féral argumenterer for at det teatrale kan oppstå når som helst, så lenge man opplever et brudd med det hverdagslige i persepsjonen av verden. Måten Jeff betrakter verden rundt seg på uten å delta i den, er et brudd med hverdagen der han observerer det som ligger utenfor ham selv. Gjennom kikkerten sin fra rullestolen får Jeff et innblikk i de intime sidene av naboenes liv som han ikke vanligvis ser. Den amerikanske sosiologen Richard Sennett lanserte i boken The Fall of Public Man fra 1977 begrepet om intimitetstyranni. I boken beskriver Sennett hvordan den offentlige kulturen blomstret i europeiske byer på 1800-tallet da deltakelse i offentligheten var nettopp offentlig, men at det moderne samfunnet er dominert av intimitet på en måte som går på bekostning av mer verdifulle offentlige relasjoner. Jeg er ikke den første som har påpekt at dette har fått en forhøyet aktualitet med sosiale medier, der skillene mellom privat og offentlig nesten helt har forsvunnet. I TV-kulturen har dette også lenge vært påfallende. Det intime får legitimitet fordi man opplever at det bidrar til å formidle det autentiske og genuine, i tillegg til at det har bred appell også på grunn av nysgjerrigheten for det private. Uttrykket memento mori, husk at du skal dø, handler egentlig mest om at du skal huske at du skal leve. Når du vet at du skal dø, bruker du livet ditt bedre. Døden er sånn sett en stor menneskelig drivkraft. Den er utgangspunktet for massevis av spennende menneskelig aktivitet, og å lage kunst om døden er en mulighet til å stille spørsmål om menneskeheten, kunst, filosofi og biologi. Uten at jeg har gjort noen opptelling som gjør at jeg kan peke på det som en trend, har jeg de siste årene hatt en opplevelse av at jeg ser mer og mer teater som vil at jeg skal føle heller enn å tenke. Og her er vi tilbake til Sennetts intimitetstyranni der fortellingene som fremføres i det offentlige får større legitimitet dersom de også er personlige. Sennett mente at vi har mistet de klare skillene mellom det offentlige og det private og at det svekker det offentlige rommet som sted for meningsfull debatt. Teatret er en offentlig arena og et sted for utforsking av menneskelig aktivitet og begjær. Hvis det overlates til enkle følelser og private bekjennelser, kan det føre til en uthuling av det offentlige rommet. Jeg mener ikke med dette at Feil Teater uthuler det offentlige rommet, men at det er vanskelig å lage godt teater hvis man ikke også bygger opp under teatrets plass i offentligheten. Jeg er helt sikker på at Husk at du skal dø vil treffe ulike publikummere ulikt avhengig av alder og egne erfaringer, men det potensialet som ligger i å lage scenekunst om døden som eksistensielt fenomen, er kastet bort til fordel for det intime og triste. Det kan være spennende å kikke inn i andres liv, og man kan lett argumentere for at det er teatralt, men for Jeff i Rear Window er det først når det skjer noe eksistensielt at hendelsen går fra å handle om nysgjerrighet til å bli dramatisk interessant.