– Ekstremt mye godt teater

I teateråret 2024/2025 har de ni medlemmene av Heddajuryen sett over 200 forestillinger til sammen. Det gir dem et helt unikt grunnlag til å si noe om hva som skjer i teater-Norge. Fungerende talsperson for juryen, kulturredaktør i Dagsavisen og kritiker Mode Steinkjer, mener det lages ekstremt mye godt teater i Norge, men nåløyet er trangt for å bli nominert til en Heddapris, derfor ser man også at en del forestillinger går igjen på listene.

Hvordan vil du oppsummere teateråret som har gått? Er det noen tydelige trender og tendenser? Det er vanskelig å svare på, for på mange vis har det vært et spesielt teaterår, men det har også vært et teaterår der man har kommet tilbake til en normal etter et par år med pandemietterslep, også på scenene. Vi registrerer at det fortsatt produseres gode og gjennomarbeidede monologer og mindre ensembleoppsetninger på alle nivåer innen scenekunstfeltet, slik trenden har vært i kjølvannet av pandemien, men denne sesongen har for alvor også de store satsningene vunnet frem på teatrenes repertoar, enten det er Arven eller Europavisjoner, og på regionteatrene har vi sett en tendens til at de har turt å ta de mer uttalte lokale satsningene helt ut og satt i gang hele maskineriet. Det har stor publikumsappell, og det har til dels også hatt godt kunstnerisk gjennomslag. Samtidig mener vi å se at det er blitt en lavere terskel for å inngå samarbeid på tvers av hierarkiene, hvor både sentrale institusjoner går sammen for å realisere et prosjekt, eller der hvor institusjonene finner det naturlig og hensiktsmessig å samarbeide med det frie feltet. Da jeg så listene, tenkte jeg at de var litt forutsigbare, ingenting overrasket meg spesielt mye. Jeg skal få anledning til å mene mer om det siden, men har det vært et litt tamt år?  Det har vært et vanlig år i den forstand at det er blitt produsert med noen helt spektakulære forestillinger, men også mye som har vært som forventet, solid og bra, men som i konkurransen med det beste, ikke har vunnet frem. Det har ikke egentlig med mangelen på kvalitet å gjøre, men med at nåløyet er veldig smalt når de aller fleste kategoriene har plass til kun tre nominerte. Derfor er det også en del forestillinger som går igjen, det er soliditet i alle ledd. Vi må snakke litt om Arven. Det er en forestilling som har splittet kritikerne og som har fått hele viften av tilbakemeldinger. Den har også splittet publikum. Nationaltheatret sier selv at de har fått mye positiv publikumsrespons, men jeg har også snakket med flere vanlige publikummere som ikke var begeistret. Når en forestilling får så delt mottakelse, går det da an å si at det er en av årets tre beste forestillinger? Arven er en ekstremt sammensatt forestilling. Den spiller på flere former. På en måte er det fortellerteater, på en annen måte er det et drama. Det er historisk, og det er nåtid. Jeg tenker at den en åtte timer lang forestilling også er lang for en vanlig publikummer. Så det skulle bare mangle at den ikke delte både kritikere og publikum. Tematikken gjør dessuten at Arven for mange er en helt spesiell og til og med personlig forestilling, som møtes med et gitt sett av forventninger. Så blir det opp til den enkelte, også blant kritikerne, om den innfrir eller ikke. Som jury tar vi utgangspunkt i forestillingen vi ser og vurderer ut fra den, og ikke hva andre sier eller mener om den. Heddaprisene er NTOs priser, og det er derfor ikke unaturlig at det er forestillinger fra NTOs medlemmer som dominerer listene. I årets nominasjonsliste er det flere prosjekter som enten er laget helt utenfor institusjonene eller er samarbeidsprosjekter med programmerende scener, men mesteparten av det som har nådd opp tilhører det produserende institusjonsteaterfeltet. Står kategoriene litt i veien for å løfte frem det kollektive teaterprosjektet? Jeg ser det ikke sånn. Mandatet vårt er å vurdere alle oppsetningene på NTO-medlemmenes scener, inkludert de programmerende teatrene som Black Box teater, BIT Teatergarasjen og Rosendal Teater. Så vi har hatt et blikk på det frie feltet, som i stor grad spiller på de programmerende scenene, som er NTO-medlemmer. og så er det helt opp til oss om vi velger å se noe fra produsentene som ikke er tilknyttet NTO. En nominasjon i år er fra det frie feltet og spilt og produsert helt utenfor NTO, Antiteatrets Skitten Blond. Det er opp til oss om vi vil prioritere å se oppsetninger på privatteatrene, og det gjelder også distriktsopera og det som skjer av musikkteater rundt omkring i tillegg til dansefeltet, som er enormt. Og vi har naturlig nok sett veldig mye mer enn det nominasjonene speiler. Selv om vi prioriterer NTO-medlemmene, mener jeg at det er vesentlig for Heddajuryen å ha en helhetlig forståelse og oppfatning av scenekunstfeltet i Norge. Som kritiker synes jeg alltid det er vanskelig å vurdere hva som er godt skuespill og hvordan vi skal sette ord på hva en god skuespiller er. Er det lettere å vurdere de som spiller i en Stanislavskij-tradisjon? Jeg tenker for eksempel på Maria Hildonen i Prima Facie og Tord Kinge i Skitten Blond som spiller sympativekkende og med mye følelser. Som kritiker leter jeg også etter de skuespillerprestasjonene som hever seg utenfor den Stanislavskij-nære tradisjonen. Dem har jeg også sett mange av i år. Men når det gjelder nominasjonene så har vi kommet frem til fem i hver kategori som på hver sin måte står ut og som det er vanskelig for juryen å komme forbi. Det er alltid vanskelig, for det er jo også andre som man vil kunne mene hadde hatt en naturlig plass der, men som til slutt ikke når opp når man kun har fem plasser til rådighet. Når det gjelder kategorien om beste forestilling for barn synes jeg den viser frem på fint vis det mangfoldet som finnes i teater for barn i Norge i dag, men det er ganske stor forskjell på Feil Teaters Flukten fra botsen, som er en bitte liten forestilling hvor noen av kvalitetene ligger i at du føler at de ikke har hatt så lang prøvetid, sammenlignet med Narnia på Trøndelag Teater som er en stor produksjon. Hvordan vurderer man kvalitet i så ulike formater der det også er brukt ulike metoder? Det er jo en utfordring, men det er samtidig en enorm tilfredsstillelse i at der man for noen år siden måtte etterlyse forestillinger for barn, har man nå veldig mange å ta av i alle kategorier, fra det største maskineriet på et institusjonsteater til det helt lille, som Smeltasang også er i denne sammenhengen. Det har å gjøre med kombinasjonen av at de store institusjonene satser på forestillinger for barn og familier samtidig som man har fått på plass støtteordninger og et tilsynelatende fungerende nettverk rundt teater for barn innen det frie feltet og Den kulturelle skolesekken. Veldig mye av det som lages for barn ser vi ikke fordi det nesten bare spilles i skolene. Føler dere at dere faktisk får tatt pulsen på det som skjer og ser utviklingen som er på dette feltet? Vi håper vi gjør det, de aktørene vi mener leder an her, enten om det er ensembler eller institusjoner, er også flinke til å invitere oss inn i prosessen og slippe oss til på for eksempel DKS-forestillinger. I tillegg har vi selvfølgelig fått med oss det som er lettere tilgjengelig er lett å se, om det er åpne forestillinger på Trøndelag Teater, Hålogaland Teater, Oslo Nye Teater eller Nationaltheatret. Så jeg føler at vi har et bra blikk på det som skjer på teater både for barn og ungdom. Det skrives også mer for disse målgruppene, og det er et apparat rundt som gjør det mulig for publikum å se disse forestillingene utenfor skolesammenheng, som på Showbox, Kloden Teater, Unge Viken Teater og Brageteatret. Vil du si noe om de økonomiske forutsetningene for å lage teater i dag og at mange synes det er mer krevende og hva det eventuelt gjør med juryarbeidet? Jeg synes det lages ekstremt mye bra teater i Norge i dag. Det lages bra teater over hele Norge, det tror jeg alle i juryen kan skrive under på. Juryen har også geografisk spredning, så vi har et godt blikk på det som skjer over hele landet. Teaterfeltet har sagt det lenge selv, og det har ikke vært noen hemmelighet at flere sliter med de økonomiske rammene, både innenfor det frie feltet og blant de offentlig støttede kompaniene og institusjonene. Politikerne har heller ikke alltid vært klar på hva de vil med scenekunst, og vi synes nå at vi begynner å se foruroligende resultater. Dette gjelder særlig mulighetene for turnering, og ut fra det vi har erfart, mener vi at det frie feltet lider mest. Dansen er kanskje mest sårbar i denne sammenhengen og har færrest spillemuligheter. At det er mindre turnering gjør det mer utfordrende å få sett enkelte oppsetninger, ikke bare for Heddajuryen, men også for publikum og alle som forsøker å holde seg oppdatert på norsk dans. Det er ikke lenger gitt at nye produksjoner settes opp på alle de store programmerende scenene og festivalene. Det er flere forestillinger vi har sett i år som kanskje er blitt spilt tre ganger og så ikke blitt tatt opp igjen. Om mindre turnering ikke går utover den kunstneriske kvaliteten, så påvirker det synligheten og relevansen i hvert fall for dansekunsten, og deler av det frie teaterfeltet der selv de etablerte ensemblene sliter med å få vist forestillingene sine flere ganger.