Teater i medvind og motvind

Torsdag 6. juni ble nominasjonene til årets Heddapriser offentliggjort i en pressekonferanse på Oslo Nye Teater. Teatret er nedleggingstruet, noe juryens talsperson, Andreas Wiese også anerkjente i sin innledende tale der han snakket både om den kulturpolitiske situasjonen og om at norsk teater lever ganske godt mange steder. Han nevnte også a fjoråret var det første året der teatertilbudet ikke var preget av pandemien, og det er ikke så lenge siden avlysningene som det noen ganger kan føles som i dag. Søskenparet Kim og Helle Haugen stod for offentliggjøringen ikledd t-skjorter dekorert med Oslo Nye Teaters logo i et hjerte. De representerte et samlet norsk teaterliv sin støtte for teatret og passet på å få med at de, på grunn av sine skuespillerforeldre, hadde hengt i gangene på teatret allerede som barn. Helle Haugen er også ansatt på teatret i dag. De skal også være konferansierer på utdelingen søndag 16. juni. Heddajuryen har til sammen sett over 200 forestillinger over hele landet, og til sammen 31 av dem har funnet veien til nominasjonslistene. Det er to nye priser i år, både musikkteater og dans har fått priser for beste prestasjon. I tillegg er skuespillerprisene ikke lenger delt inn etter kjønn. . Jeg har snakket med Wiese om juryarbeidet og hvilke tendenser den vitner om. Hva kan vi lese ut av listene om tilstanden på norsk teater? I talen din snakket du om at fjorårets tildeling var den første etter pandemien som ikke slet med pandemien, men er pandemien helt borte fra norsk teater nå eller merker vi ettervirkningene? Jeg tror vi merker ettervirkningene. Publikum fikk seg andre vaner under pandemien, og teatrene fikk seg andre budsjetter. I fjor så vi at det var en egen energi som kom fra at vi var fri fra pandemien, og så kommer dette året hvor vi ser at utfordringen er hvordan man skal gå videre. Det er det mye spennende som skjer, men vi merker en forskjell. Vi hadde et norsk teater før pandemien, og nå har vi et norsk teater etter pandemien. Vi fikk oss alle sammen en liten rystelse av det som skjedde. Pressekonferansen finner sted på Oslo Nye Teater, det kjennes litt symptomatisk for norsk teaterliv i 2024 at vi står her i et nedleggingstruet teater. Men er det spesielt for Oslo, eller har dere tenkt på det når dere har vært ute og reist? Kjennes det som at teaterlivet står sterkere i resten av landet? Ja, noen steder gjør det faktisk det. Det er ikke nødvendigvis sterkere kunstneriske prestasjoner, men noen steder har de sterkere ben å stå på. Oslo Nye Teater er r konkurstruet, mens Nationaltheatret er i ferd med å falle ned. Det gjør at det er en spesiell situasjon i Oslo. Men jeg synes også teater utenfor Oslo har hatt et sterkt år, og det er mange spennende nye skuespillere som ofte går først til teatrene utenfor Oslo. Der gir de et nytt bud på hva teater kan være. I forkant av offentliggjøringen av nominasjonene, tenkte jeg på hvilke forventninger jeg hadde og hvilke teatre jeg trodde kom til å få mange nominasjoner i år, og selv om jeg ikke har sett teater i Trondheim i år, var jeg ganske sikker på at Trøndelag Teater var et teater vi kom til å se mye av på listene. Det stemmer jo, er det et teater i spesiell medvind? Jeg kan ikke uttale meg på vegne av juryen her, men for egen del vil jeg si at ja, Trøndelag Teater er et spennende teater som har store, ambisiøse prosjekter og når frem med dem. Nå har de hatt en tendens denne sesongen til ikke å spille noe som ikke varer i minst tre timer, men så er det riktig gode tre timer, så da glemmer jeg tiden når jeg sitter der og ser. Som kritiker har jeg syntes at det siste teateråret har vært preget av et ganske konservativt repertoar. Jeg synes vi kan se det i nominasjonslistene også, det er både litt konservativt og litt tilbakeskuende. Er du enig i det? Jeg er enig i det at det er en av trendene vi ser. Mange teatre har i år gått tilbake til 1950-tallet og valgt blant forestillingene som ble spilt da. Hva det egentlig betyr er jeg ikke helt sikker på. Men generelt er det en utfordring at slik som situasjonen med publikum er nå, og med billettpriser slik de er nå, så trenger teatrene å sette opp ting med titler folk har hørt om fra før, så de vet hva de kjøper. Det kan være mer krevende å sette opp nye ting, selv om noen klarer det godt også. Gjelder det også Karusell? Jeg har ikke sett Karusell, men jeg tenker på det som en spesielt tilbakeskuende forestilling fordi den tematiserer en gammel tid på en nostalgisk måte. Ja og nei. Ja i den forstand at det er et gammelt stykke. Da jeg så at Karusell var satt på plakaten, tenkte jeg først at dette blir støvete, men så har de klart å vri på det slik at de skaper noe nytt. Og ja, det er underholdning, men det er også fremragende skuespilleri i den forestillingen, i en strålende regi, noe som gir en ny energi som passer 2024. Hvis man setter opp gammelt teater, kan man ikke bare sette opp Ibsen og Shakespeare, man er nødt til å holde andre tradisjoner ved like også. Men det er påfallende hvor mye fra 50-tallet vi ser nå. Jeg har tenkt på at det er omkring 70 år siden 50-tallet, og går man 70 år tilbake derfra, er vi på Ibsens tid, og en del av 50-tallsteatret var jo veldig inspirert av Ibsen. Så kanskje det går i sånne 70-årssykluser? Er de nominerte i scenetekstkategorien representative for det som skrives av tekst til norske sceneproduksjoner? Kanskje man bare kan nominere Fosse og Lygre hvert år? Fosse og Lygre er glitrende dramatikere. Det er det ene med det: Hvordan skal man forholde seg til en Nobelprisvinner, og hvordan skal man forholde seg til dem som allerede har vunnet disse prisene? Men samtidig ser du at de vi har nominert er representative for de dramatikerne som skriver et verk og får det satt opp på en scene. Den tradisjonen har ikke stått så sterkt i Norge på lenge. Samtidig er det jo veldig mye teater, som for eksempel fra Tani Dibasey, og andre former for ny dramatikk. De forsker andre måter å lage tekst på og gjør det spennende. Så vi har et veldig rikt dramatikerfelt for tiden. Du snakket også om billettpriser. Det teatret dere nominerer nå, hvem er det for? Det kommer an på hvilken nominasjon du snakker om. Tani Dibasey spilte for eksempel for lave priser, mens andre teatre er oppe og pusher taket. Karusell for eksempel? Ja, Karusell kostet 810 kroner for orkesterplasser i fullpriskategorien. Det betyr jo at teater er noe man gjør sjeldnere. Istedenfor at folk kan ta seg råd til å ha det som en vane, blir det en særlig begivenhet. Det gjør noe med repertoaret, og det gjør noe med publikum. Det er ikke et prisnivå du kan satse på å nå unge mennesker med, og det er ikke et prisnivå du kan satse på å rekruttere andre sosiale klasser med enn de med veldig god råd. Sånn er det. Det som er poenget her er at de høye prisene er en villet politikk fra Regjeringen og Kulturdepartementet. De ønsker høye egeninntekter og vurderer teatrene ut fra om de tjener nok av pengene sine selv eller ikke. Og når de da samtidig driver med ABE-reformen og hele tiden gir litt mindre enn inflasjonen, så er det bare ett sted teatrene kan hente inntekter, og det er ved å øke prisene. Det er en felle vi har gått i, og noen bør se på nytt på hvordan teater kan bli for folk flest i dette landet. Når det er sagt, er det bedre utenfor hovedstaden. Det er dyrest i Oslo og veldig forskjellige praksiser på forskjellige steder i resten av landet.

Juryen har i år nominert en av sine egne. Erik Schøyen som er medlem av juryen er nominert for regi på forestillingen Særp Tropez sammen med Cici Henriksen. Hvordan har dere vurdert habiliteten?

Vi var klar over at det ville bli en problemstilling, så der var vi veldig enige. Erik Schøyen vurderte sin habilitet og konkluderte selvfølgelig med at han var inhabil. Så fra det øyeblikket all diskusjon om denne forestillingen skulle foregå, forlot han rommet. Han deltok ikke på noen måte. Skal man ha en kvalifisert fagjury til Heddaprisene, så vil slike problemstillinger oppstå med ujevne mellomrom. Vi har diskutert habilitet på forhånd og har en god praksis for å håndtere det.