Mange bekker små burde blitt en stor å

Da statsbudsjettet ble lagt frem 15. oktober, var pressemeldingen fra Kulturdepartementet som vanlig full av skryt: «Frie ytringar og eit levande kunst- og kulturliv er verdiar regjeringa set svært høgt. Trygg økonomisk styring krev at vi prioriterer – og vi vel å auke kulturbudsjettet også for neste år», sier kulturminister Lubna Jaffery. Årets pressekonferanse ble holdt på Dansens hus fordi det finnes en økning på til sammen 10 millioner kroner til flere tiltak på dansefeltet. Disse økningene er godt nytt for dem det gjelder, men beløpet er ikke høyt, og de økte tilskuddene bidrar ikke til å styrke kulturøkonomiens grunnstruktur. Fra 2025 til 2026 økes kulturbudsjettet med omkring 1,2 milliarder kroner, men bortsett fra blant annet denne lille satsningen på dans og andre enkelttiltak, er økningen i all hovedsak på nivå med prisveksten.

Institusjoner og fritt felt

Etter at Erna Solbergs regjering innførte ABE-reformen i 2015, fikk kulturinstitusjonene gradvis dårligere økonomi. Formålet med reformen var at offentlige etater og de som mottok støtte fra det offentlige ikke skulle få sine tilskudd justert for pris- og lønnsvekst, noe som skulle føre til mer effektiv drift. Resultatet var en mye mer anstrengt økonomi, og jeg mener det har gått utover både billettpriser og kunstproduksjon; det er blitt dyrere å kjøpe billetter, og repertoarene er blitt mer ensidige. Arbeiderpartiet har siden de gikk til valg i forkant av regjeringsskiftet i 2021 sagt at de skal reversere ABE-reformen, men det har ikke vært gjort nok for å ta tak i det store etterslepet. Når de nå faktisk justerer tilskuddene til så godt som alle institusjoner i budsjettet for 2026, er det et tegn på at de ønsker å reversere reformen og ta tak i konsekvensene av den. Jeg klarer ikke å rope hurra for noe som bare skulle mangle. At den forhenværende regjeringen svekket institusjonene og Arbeiderpartiet ennå ikke har reversert det fullt ut, kan ikke være utgangspunktet for en feiring. Arbeiderpartiet har i årevis sagt at de vil at kulturen skal utgjøre 1% av statsbudsjettet. I 2026 er kulturbudsjettet på omkring 0,86 % av den totale statlige pengebruken. De ligger derfor et stykke unna de politiske målene de selv har satt seg. Der institusjonene får en ok behandling i forslaget til neste års budsjett, står det dårligere til med Kulturfondet, som finansierer brorparten av det frie kunstfeltet. Her er ikke økningene i tilskudd i tråd med utgiftene. I 2025 har prisveksten vært på 3% og lønnsveksten på 4,4%, men Kulturfondet økes bare med 2,5%. I praksis blir dermed Kulturfondet svekket.

Vinnere og tapere

De siste gangene Kulturfondet er blitt substansielt styrket, har økningene vært øremerkede. I statsbudsjettet for 2024 ble det vedtatt en økning på 26 millioner kroner til en ordning for etablerte kunstnerskap. Selv om det gjorde at Kulturfondet ble større, var mesteparten av midlene bundet opp til den nye ordningen. Det gjør at det ikke gis noe større handlingsrom til alle de ordningene som bidrar til å holde det frie scenekunstfeltet i live. Dette er også grunnen til at jeg får assosiasjoner til en loddtrekning når statsbudsjettet skal legges frem. I år var det som nevnt flere tiltak i dansefeltet som ble presentert som vinnere. I den store sammenhengen får de ikke betydelige beløp, men for det enkelte tiltak er tilskuddsøkningene gledelige. For eksempel får Danseinformasjonen 200 000 kroner og PRODA (profesjonell dansetrening) 1,1 millioner kroner. I tillegg får de regionale dansesentrene en økning. Samtidig er det foreslått et kutt på 3,6 millioner kroner til Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA). SKUDA er en organisasjon som ansetter frilans scenekunstnere sånn at de har mulighet til å motta lønn mellom oppdrag. Det gir stabilitet og arbeidsro, og fordi ansettelse i SKUDA gjør det mulig å satse på å være og utvikle seg som scenekunstner i et nødvendigvis ustabilt arbeidsliv, er det et tiltak som gjør kunst mulig. Nå flyttes det i praksis midler fra SKUDA og Kulturfondet til Danseinformasjonen, PRODA og de regionale kompetansesentrene for dans. Hvem ser regjeringen for seg at skal skapedansekunsten som skal fylle de tiltakene som nå får økt støtte? For når færre kunstnere kan garanteres inntekt gjennom SKUDA og prosjektmidlene står på stedet hvil, gjør ikke regjeringen det lettere å være scenekunstner. I budsjettforslaget for 2026 er det satt av 37,5 millioner kroner til å styrke ytringsfriheten og kampen mot desinformasjon. 20 millioner av dette skal gå til å opprette et senter for kildekritikk som skal hete Tenk. Det er jo vel og bra med sentre for kildekritikk og arbeid mot desinformasjon, men det må også satses på det å skape de tingene det er meningen at skal gi oss noe å tenke på. Det er klart jeg som tidsskriftsredaktør og kritiker i denne sammenhengen gråter for min egen syke mor, men jeg synes det er særlig alvorlig at det ikke gis penger til Kulturrådets ordning for tidsskrift og kritikk, en ordning som gir mottakerne mulighet til å drive redaktørstyrt arbeid, noe som innebærer nettopp kildekritikk og arbeid mot desinformasjon. Når det er nesten tomt for penger på bunnen, hjelper det ikke å bygge et senter på toppen. At det trengs en mer helhetlig tanke rundt hvordan grunnfinansieringen av kultur skal foregå, blir også tydelig i situasjonen til de teaterkompaniene som nå har falt ut av statsbudsjettet. Det gjelder Studium Actoris, Stella Polaris og Verdensteatret. Jeg mener at disse kompaniene aldri skulle ha vært på statsbudsjettet i utgangspunktet, siden de er kunstnerdrevne kompanier, og i tråd med prinsippet om armlengdes avstand er det ikke politikere som skal bestemme hvilke kunstnere som skal få støtte. Jeg mener også at vi er nødt til å leve med at kompanier ikke vil få fornyet støtte innimellom, selv når de har holdt på i mange tiår. Det er en nødvendighet ved prosjektfinansieringen. Samtidig må det finnes mer fleksible løsninger som gjør at man ikke går fra alt til ingenting over natten. De svært dyre ordningene for kunstnerskapsfinansiering og for etablerte kunstnerskap har ikke løst dette problemet. Her blir det også tydelig at ikke alt kan løses med mer penger. Selv om det gikk masse øremerkede midler inn i Kulturfondet til etablerte kunstnerskap, har det ikke forhindret at vi møter de samme problemstillingene år etter år.

Grunnfinansiering

Kulturpolitikk handler alltid om penger, og det handler veldig ofte om å jobbe for økninger til de tiltakene man mener er gode. Det er ikke nok penger i årets budsjett til å møte alt kulturlivet trenger, men nesten mer enn jeg savner større bevilgninger, savner jeg et større fokus på hva som skal til for å bygge et mer levedyktig og mer grunnleggende stabilt norsk kulturliv sånn at vi kan nå de målene vi som samfunn har satt oss. Når kulturminister Lubna Jaffery snakker om å styrke dansefeltet, er det som om denne styrkingen ikke henger sammen med de strukturene vi har for fri scenekunst i utgangspunktet. For skal vi ha et faktisk levende dansekunstfelt, må det bygges fra bunnen og opp. Da må vi styrke prosjektstøtten og vi må sikre at det finnes gode muligheter til å tjene til livets opphold, noe SKUDA er et godt eksempel på, men som også Statens kunstnerstipend er et viktig tiltak for. Når det gjelder institusjonsøkonomien, er det også lettere å akseptere at økningene ikke er så store i dag hvis man vet at det finnes en politikk som tilsier at en generell og grunnleggende styrking er fremtidens mål. Vi trenger en mer visjonær kulturpolitikk, og hva som prioriteres på statsbudsjettet er et uttrykk for hvordan det jobbes for å nå mål, nesten uavhengig av størrelsen på satsningene. I den siste episoden av podkasten Gæmliskomponister som lages av komponistene Eivind Buene og Trond Reinholdtsen, sier professoren og komponisten Asbjørn Schaathun at vi ikke må ta Kulturrådet og andre satsninger for gitt eller tro at de alltid har vært der. Kulturfinansiering finnes fordi noen har ansett det som et gode for samfunnet og fått flertall for at det skal være sånn. Vi er på vei mot et politisk landskap der det er flere som ikke mener offentlig finansiering av kultur er nødvendig, og nettopp derfor er det viktig å huske på hvorfor finansieringsordningene ble etablert i utgangspunktet.