Politi og røver

Feil Teater har de siste årene markert seg som et teaterkompani med stor forståelse for hva det er å lage godt teater for barn. I fjor fikk de Heddapris for suksessen Nordpolens magiske trikketransport, men også i andre forestillinger har de vist hvordan teater for barn er best når de som lager det kjenner publikummet sitt og tør å leke på barnas premisser uten at det går på bekostning av håndverk og kvalitet. I kompaniets forestillinger ligger det også ofte sosiale mål. Forestillingene er gratis for alle, og de formidles ofte i samarbeid med organisasjoner som har kontakt med familier med vedvarende lave inntekter for å invitere dem til forestillingene. Den siste forestillingen Flukten fra botsen, som finner sted utenfor det nå stengte Oslo Botsfengsel, er for eksempel laget i samarbeid med tidligere fengselsinnsatte. Forestillingen er også et bidrag til Slipp Botsen fri, en kampanje for å overtale Oslos politikere om å omgjøre det gamle fengselet til en arena for kulturformål.  Når forestillingen begynner, får vi vite at det er åpen dag i fengselet. For aller første gang skal gjester få lov til å komme inn, men for å få lov til å komme inn må vi oppføre oss på en spesielt ordentlig måte. Vi må nemlig følge Direktør Stuss’ regler. Det er til sammen ti regler som for eksempel sier at det ikke er lov med skitne sko. Det er ikke lov å ha en kosebamse, og det er ikke lov å være en kosebamse. Vi blir plassert foran inngangen sammen med vakten Billing (Amalie Ibsen Jensen). Hun er kledd i det som ser ut som en lyseblå korpsuniform, og ved siden av døren sitter det et lite band med gitar, bass og trommer. Bandmedlemmene er kledd i uniformer i en lik blåfarge, men i en litt mer sliten utføring. Deres uniformer har bananluer med stjerner på, og oppkneppede jakker. Billing snakker til oss på et gibberish-dansk og passer på å pusse skoene til noen av publikummerne, sånn at de skal se bra ut når Stuss (Christina Sleipnes) kommer. Til Stuss’ ankomst trenger Billing hjelp, og hun drar med seg fem publikummere til å bære fane og dusker og til å spre blomster langs veien Stuss skal gå på.  Det blir tidlig tydelig at dette ikke er et vanlig fengselsbesøk. Teaterspråket er stappfullt av slapstick, og dominansen av gibberish med bare enkelte forståelige setninger åpner raskt opp for at det er andre ting enn tekst som skal fortolkes. Mens Stuss og Billing forsøker å finne den riktige nøkkelen til å åpne døren, dukker det opp to tyver. Den første klatrer ut av en gruskasse, tilsynelatende etter å gravd en dyp tunnel med sølvskje. Den andre faller ned i tunnelen, men dukker etter hvert opp bak en busk. Tyvene er kledd i stereotype stripete kostymer, men det er ekstra lekent at de er rosa. Med klovnete tilstedeværelse oppstår det en tegnefilmaktig katt-og-mus-lek der tyvene prøver å komme seg unna og vaktene ikke skjønner hva som foregår før det nesten er for sent. Sleipnes’ Stuss-karakter minner om en blanding av Mrs Trunchbull fra Matilda og Gru fra Despicable Me-filmene. Det er noe ved måten hun bruker ansiktet til å formidle både ondskap og dumskap på som både inneholder karikaturens muligheter for overdrivelse og teatrets potensial for lek og undring. Det gjør henne til en gjenkjennelig, men allikevel overraskende karakter. Et av forestillingens beste øyeblikk kommer når den ene tyven (Mathias Augestad Ambjør) forkler seg som et av bandmedlemmene for ikke å bli oppdaget. Måten han tilforlatelig finner en saksofon og begynner å spille, skaper både en musikalsk endring som fungerer godt dramaturgisk og er av nesten uforklarlige grunner ordentlig morsomt. Det slår meg hvor allestedsnærværende fysisk teaterestetikk og slapstick pleide å være og hvor liten del av barnekulturen den opptar i dag. Når de teaterslåss på overdrevent vis, minner de meg om min barndoms tegnefilmer, og fordi det er lenge siden en teatral ørefik har vært i barnerepertoaret, kjennes det befriende. Politi og røver er en nærmest urmenneskelig lek, og Feil Teater utnytter det til å lage teater som står i gjeld til flere sterke tradisjoner, men som allikevel kjennes friskt og uredd i møte med dagens barn. Innledningsvis undrer jeg meg over hvorfor de snakker dansk. Allikevel er det noe eviggrønt med humor om dansk tellemåte og at de snakker på en måte ingen forstår, selv om jeg ikke tror at nordmenn har ledd av språket dansk like lenge som de har ledd av at folk slår seg. Jeg tenker med en gang på sketsjen fra NRK-programmet Ut i vår hage om danskene som ikke forstår hverandre, og det er gøy at dansk kan oppleves som et litt skjevt og upresist norsk egnet for pantomimeinspirert gibberish. Jeg ler i hvert fall når Jensen som Billing marsjerer mens hun teller vilkårlige dansklydende tall, og selv om de færreste av barna synes det er gøy med ordet halvfems i seg selv, så er det moro at hun teller uforståelig. Det skjer allikevel en forskyvning i forståelsen av sted gjennom at de snakker dansk. For det har jo betydning at vi sitter der foran det faktiske fengselet og at forestillingen er laget i samarbeid med tidligere innsatte. Men det stedsspesifikke forsvinner litt når karakterene fremstår som utlendinger, og det gir mindre mening at det hele utspiller seg foran et helt faktisk fengsel i sentrale Oslo. Også på grunn av teatertradisjonene forestillingen baserer seg på, oppleves alt sammen mer som klassisk gateteater enn stedsspesifikt teater om fengsel, men denne forskyvningen går ikke på bekostning av kvalitetene i innholdet. På ett nivå trenger bygningen foran oss altså ikke å forstås innenfor rammene av et faktisk fengsel. Det har den fordelen at forestillingen ikke trenger å gå dypt inn i hvorfor rettsstaten setter folk i fengsel, men heller fokusere på maktforholdene i hva det er å ta friheten fra noen. Stuss’ slagord «ingen er fanget før alle er fanget» er både absurd og presist, og slutten der tyvene og Billing slår seg sammen og fanger Stuss har en liten moral der de som er ufrie på ulike vis forener krefter for å ta ut den autoritære makthaveren som holder dem fanget av den enkle grunn at hun helst vil fange folk. Flukten fra botsen er en forestilling for barn som lykkes i alt fra form og formidling til utføring. Skuespillerne utviser god kontroll på teaterspråket og materialet, og de får til å skape en inkluderende stemning som er både spennende og komisk. Skulle jeg utsette noe på denne forestillingen, er det at den er for kort. Det finnes et potensial til både å utvide narrativet og til å tørre å stå i noen av sekvensene enda lenger. Flere av sekvensene hadde fint tålt flere variasjoner og gjentakelser, for gjenkjennelse er i seg selv ganske morsomt i dette formspråket. Mot slutten hadde det gått an å prøve barnas tålmodighet noe, særlig siden publikum sitter så storøyde og stille. Dramaturgisk sett er nedgangen mot avslutning litt bratt. Når Stuss oppdager at tyvene har rømt, oppstår det et lite antiklimaks som enten kunne vært gjort mer spektakulært eller kunne vært dratt ut i tid med noen flere ekstra omveier. For selv om det skjer morsomme ting også etter at de er funnet, har det ikke den samme nerven som resten av forestillingen. 45 minutter er lenge når man kjeder seg og altfor kort når man har det gøy.