Sammensatt om språk

Den australske scenekunstneren Nicola Gunn har i mange år vært en gjenganger hos Rosendal Teater, hennes forhold til teatret går tilbake til tiden da det het Teaterhuset Avant Garden og befant seg i et kjellerlokale i Trondheim sentrum. Gunns forrige forestilling på Rosendal var i 2022 med The Interpreters, en forestilling som handlet om språk, kultur og oversettelse. Tematikken videreføres i Gunns nye forestilling Text and Image hvor vi på nytt introduseres for kunstnerens venn, den franske oversetteren Séverine Magois og det utømmelige spørsmålet om verdensoppfattelse og menneskers vanskeligheter med å gjøre seg forstått.

Fra mørkt til lyst

Selv om mye av manus er gjenkjennelig stoff, er det stor forskjell på hvordan Gunn bruker scenerommet nå, sammenlignet med i The Interpreters. Den utspilte seg i et mørkt rom med myke skumplastputer publikum kunne lene seg mot mens de lyttet til lyd fra høyttalere plassert rundt i rommet. Text and Image er blottet for disse sanselige elementene. Her er oppsettet nesten rigid: Publikum er plassert i stolrekker i amfiet mens scenen er forbeholdt et bord med ymse elektronisk utstyr. På hver side av bordet er det satt opp en høyttaler. Scenegulvet og teppet i bakgrunnen er hvitt. Det eneste som bryter med det sterile uttrykket er Gunns kostyme, en tyggegummirosa joggedress. Gunn står bak miksebordet og beskriver ulike aspekter ved Séverine Magois’ liv samtidig som hun spiller av lydelementer som levendegjør scenarioene hun forteller om. Det ser ut som Gunn har printet ut manuset sitt, for hun har en bunke med papirer som hun kaster på gulvet etter hvert som hun er ferdig med dem. Fremførelsen hennes bærer ikke preg av opplesning av den grunn, derimot blir papirene med tekst sammen med lyder og den muntlige fortellingen et eksempel på enda en måte man kan fortelle en historie. Når Gunn beskriver Magois’ leilighet, samtidig som vi hører fottrinn når vi liksom beveger oss fra stua til kjøkkenet, får vi et inntrykk av hvem denne kvinnen er. Allerede her begynner de flerfoldige lagene i forestillingen å skinne gjennom, for i tillegg til at Séverine Magois både er en fransk oversetter i det virkelige liv og opptrer som en karakter i Gunns narrativ, fremstår hun også som scenekunstnerens drømmeversjon av seg selv. Skillelinjene mellom hvem som er hvem er derfor ikke alltid helt klare.

Verden som fortolkning

I Gunns fortelling flettes flere små historier og karakterer sammen, og hun kommer med en rekke tankevekkende poenger, alt fra faglige betraktninger rundt hierarkiforholdet mellom originaltekst og oversettelse til eksistensielle refleksjoner om hvem hver enkelt av oss tror vi er som menneske kontra hvordan andre oppfatter oss. En mengde bevisste og ubevisste fortolkninger skjer jo for at vi i det hele tatt skal kunne orientere oss i verden, og forestillingen kretser fint rundt noen av disse uten å bli verken insisterende eller instruerende. I ett parti blir imidlertid tematikken behandlet plumpt. Det er i forestillingens vendepunkt, hvor Gunn tilsynelatende kritiserer Magois, eller rettere sagt sin egen fremstilling av henne. Til syvende og sist er scenen egentlig Gunns oppgjør med seg selv (eller sin scenepersonlighet, da – apropos forestillingens mange lag). «Hva vet vel Magois om det å være fransk?», spør Gunn mens hun skriker og hopper til høy musikk og blafrende lyseffekter. Gunn river av seg grilldressen, løsner hårstrikken og drar på seg et par svarte støvletter. Til sist står hun der i et elegant og sexy antrekk mens hun oser «franskhet». Klisjeen om det franske er et interessant element her. Kanskje kan man kalle klisjeer for en slags hyperoversettelser hvor ideen om noe overskygger hvordan tingen faktisk er. Likevel synes jeg ikke Gunn lykkes i å formidle dette så godt. Dette partiet, som nok skal være et brudd med forestillingens ellers så disiplinerte stil, blir anmassende og litt banalt. Resten av tiden smyger imidlertid Gunn seg unna slike fallgruver.

Godt håndverk

Text and Image er en skikkelig nerdete forestilling. Kjærligheten til tekst og historiefortelling skinner gjennom i den metodiske utførelsen hvor så mye hviler på nettopp teksten og de tilsiktede og utilsiktede meningene som oppstår i den. Forestillingen er også spekket med referanser til tungtveiende litteratur av forfattere som Gustave Flaubert, Virginia Woolf og Fjodor Dostojevskij. Selv er jeg svak for den slags; jeg setter pris på det gode håndverket som ligger bak sammenflettingen av de narrative lagene. Likevel savner jeg en tydeligere overordnet historie blant alle de små. Det er som om forestillingen går i sirkler enkelte ganger, og da risikerer den å bli både retningsløs og tørr. Utfordringen ligger i å bevare det kuriøse og kompleksiteten i tematikken samtidig som fortellingen får en god innramming. Jeg tror Gunn er på vei dit med denne forestillingen, for den fremstår mer oversiktlig enn forgjengeren The Interpreters. Materialet og måten Gunn behandler det på er uansett såpass fascinerende at jeg ser fram til nye varianter og fortolkninger i fremtiden.