Språkets snarveier

Norsk-australske Nicola Gunn har vært innom Rosendal Teater flere ganger tidligere. I fjor viste hun forestillingen Working with children hvor hun sammen med lokale barn utforsket sårbarheten og eksponeringen som følger av å samarbeide med barn i teater. Tidligere, under Bastard-festivalen i 2017, viste Gunn Piece for Person and Ghetto Blaster, hvor hun fortalte med stor innlevelse om absurde scenarioer som hun så for seg forskjellige underfundige konsekvenser av.

Lydlig univers Hun har tatt med seg den anekdotiske måten å jobbe på når hun nå besøker teatret med første del av serien The Interpreters med undertittelen Part 1: She always wanted to be a French actress. Inne i det mørke scenerommet ligger et tykt, rundt teppe på gulvet. Oppå teppet er det plassert sylindre, rektangler og trekanter som publikum kan sitte på eller lene seg mot under forestillingen. De geometriske figurene er laget i samme svampaktige materiale som teppet og avgir en søtlig, syntetisk lukt. Høyttalere er oppstilt i ring rundt teppet. Når forestillingen starter blir rommet helt mørklagt, og en knitring, som fra hvit støy, fyller rommet. Så høres en forvridd stemme. Den navnløse personen fremlegger en noe utydelig og svulstig introduksjon hvor vedkommende forteller om behovet for en mentor i livet, noe om “information from the beyond” og om det å lage rom for både desperasjon og håp. Så får vi et brudd hvor stemmen erstattes med lydene fra noen som slurper i seg drikke, tastaturhamring og pussing av tenner. Fra nå av befinner vi oss med beina plantet på jorda, omkranset av hverdagens larm.

Franske forbindelser En kvinnestemme tar over rollen som forteller-jeg. Hun er karismatisk og snakker engelsk med en hissig, fransk aksent. Det virker som om hun snakker i telefonen med noen publikum ikke kan høre. “How to dress French?”, spør kvinnen og forteller at hun ikke tror hun oppfyller forventningene folk har til hvordan franskmenn ser ut. Det er ikke tydelig hvorfor hun skal late som hun er fransk, nærmere bestemt en fransk skuespiller, men det fremstår heller ikke så viktig. Videre flyter monologen, som jo tar form som halvparten av en samtale, fremover i et slags “train of thought” hvor det kommer fram at kvinnen er involvert i en oversettelse av en bok fra fransk til engelsk. Her får vi innblikk i finurligheter og utfordringer som oppstår når man opererer med flere språk, for eksempel hvor mye lettere det kan være å elske noen på engelsk – “I love you” – enn på fransk. Andre ganger kan ikke innhold som blir sagt på ett språk gjenskapes i et annet. Gunn skraper sånn sett i overflaten av noe betydningsfullt: innsikten om at språk ikke bare beskriver verden, språk påvirker også måten vi oppfatter den. Ordene vi har til å manøvrere med kan med ett fremstå nokså begrensede.

Gunn er inne på noe like så interessant når hun behandler det å oversette i et utvidet perspektiv. Fortellerstemmen er utvilsomt en manifestasjon av mange menneskers fordommer rundt fransk kultur. Kvinnen spør blant annet om det å være en fransk skuespiller vil gjøre henne vakker, slik typiske franske kvinner angivelig er, i tillegg til aristokratiske og oppkledd i herreklær. Kvinnen, på sin side, er glad for at hun i alle fall ikke ser ut som sin mor. Det å behandle kultur, fordommer og forplantning som en slags stadig pågående (og mer eller mindre presise) oversettelser er en original og øyeåpnende måte å forstå disse tingene på. Jeg skulle ønske at Gunn gikk enda lenger inn i dette materialet, for sammenhengene blir bare antydet gjennom de løsrevne replikkene til fortellerstemmen.

For mange tilfeldigheter Enkelte sekvenser virker tilfeldige og blir derfor overflødige. For eksempel snakker kvinnestemmen om et bord i leiligheten sin, som hun på et tidspunkt flytter ut av huset slik at hun kan arbeide under åpen himmel. Det er uklart for meg om det er andre grunner til at dette nevnes enn at det lyder poetisk. Lydsporet er med på å gi publikum informasjon om hvor kvinnen befinner seg, for eksempel om hun beveger seg ut i en trafikkert gate. Det er fint, og de rike lydbildene er levende formidlet gjennom et flerkanals anlegg slik at de omslutter publikum. Det er nærliggende å forsøke å tillegge lydene mening, men sannsynligvis er mange av dem bare eksempler på lyder i forteller-jegets liv: en katt maler og noen nøkler slippes ned på en hard overflate.

Å formidle forestillingen nesten utelukkende via lyd i mørke sørger for en stram ramme som fungerer spesielt godt fordi lydkvaliteten er på et høyt nivå. Mot slutten dukker det opp små lys i ulike farger, de skinner på rekke og rad med større og mindre mellomrom mellom seg. Det mest interessante ved dem er hvordan punktene av lys og mellomrommene ligner morsekode, noe som jo ville understøttet tematikken. Det er imidlertid ikke lett å si om dette er tilsiktet, og snart fylles tomrommene med flere lyspunkt slik at lyslenken blir sammenhengende. Også her får jeg følelsen av at forestillingen rører ved et materiale som, hvis det hadde blitt bearbeidet litt mer, kunne nøret opp under nærmest eksistensielle innsikter. Da burde nok de mest tilfeldige sekvensene, som for eksempel den obskure innledningen, blitt luket ut til fordel for en mer inngående behandling av temaet.