Utenomjordisk tidsportal

I regissør og dramatiker Linda Gathus Sukker skal den vordende kunstneren Nemi, spilt av Ameli Isungset Agbota, ha sin utstillingsdebut på et samtidskunstmuseum. Under dette enkle handlingslaget er det en understrøm av tanker og visjoner, og vi blir tatt med gjennom en to timer lang kollisjon mellom dansk-norsk historie og afrofuturistisk science fiction. Det friske og lekne språket til Gathu er bindeleddet som holder de historiske og kunstneriske referansene sammen. På vei inn på scenen på Det Norske Teatret høres nigerianske afrobeats som blander seg med 1970-talls funk. Bærebjelken i scenografien er en gigantisk hvit vegg. Den har rom og skuffer som en kjøkkenskapsløsning og rammer inn alt fra en bygning til et romskip. Helt til venstre på scenen står det en vannfontene belyst av LED-lys som det drypper dråper i. Ved siden av den står det en hvit skillevegg laget av et lyst nett. Sceneskiftene markeres av blits fra fire store lamper som henger over scenen, som i et kameraknips. Scenene hopper frem og tilbake i tid, fra 1660 til 2025. Det hvite rommet, lysene og fontenen gjør scenografien til en tydelig aktør i verket.

Synge for [by]koret

En museumsjef og hans kurator er i samtale om å endre museets retning. De frykter å bli passé og forsøker å finne en løsning på problemet. For å ikke miste kontakten med deres tiltenkte målgruppe, unge voksne som bor så spredt som “fra Tøyen til Carl Berner”, vil de hente inn en kunstner som kan vekke deres interesse. Valget faller på den multidisiplinære Nemi. Det er ikke hennes multimodale partikkelkunst om teknologi og kybernetikk som frister museet, men hennes identitet som ung svart kvinne. Det er humoristisk når kuratoren, spilt av Gjertrud Jynge, blåser i teknologipraten til Nemi og stadig henviser til kunstnerens familieopphav i Nigeria mens hun mimrer tilbake til sin egen utveksling til den gamle hovedstaden Lagos. Hun oppfordrer Nemi til å vende bort fra upersonlige teknologiske verk og sette sin lit til å utforske egen kultur, familiehistorier og traumer. Kunstneren får raskt en forståelse av at hun er invitert til museet som et tegn på ledelsens toleranse, og ikke i kraft av verkene sine. Denne reduksjonistiske tilnærmingen til arbeidet som Nemi opplever i forestillingen, er det flere melaninrike kunstnere som kjenner på kroppen, spesielt i kjølvannet av Black Lives Matter. Fokuset på rasisme, politivold og marginalisering gjorde at mange institusjoner så seg nødt til å utruste seg med synlig mangfold som et alibi for ikke å bli beskyldt for å være rasister. Å belyse både nåtidig og historisk svart lidelse ble i så stor grad den dominerende fortellingen at det ble vanskelig å markedsføre en utstilling eller selge kunst laget av en melaninrik kunstner hvis den ikke hadde et utpreget lidelsesnarrativ.

“Etnisk avdeling”

På scenen ser jeg et skilt med påskriften “Etnisk avdeling” over fire afrikanske byster. Da tenker jeg umiddelbart på et foredrag jeg hørte av kunsthistoriker Mathias Danbolt om dansk-norske museer og tilbakeføringen av samiske verk til Sápmi. “Når en nordmann maler, er det kunst. Når en same lager en goavddis, tromme, er det etnografi.” Disse bystene utgjør museets samling av Benin-bronser. De har ritualistisk betydning i Benin-riket, i nåtidens sørlige Nigeria. De ble spredd etter at mange ble røvet av britiske soldater i et kolonialt angrep i 1897. Å gjøre disse verkene etnografi istedenfort kunst er en parallell til båsen Nemi settes i. Når hun får traumenarrativet slengt på seg, utløser det en slags kunstnerisk identitetskrise hos henne. Tidligere i år kom rapporten fra Nationaltheatret av ovennevnte Danbolt og den samiske teaterviteren Maria Utsi Å spille hvit, der 16 melaninrike skuespillere blir intervjuet om sin tid ved teatret. Blant skuffelsene som ble ytret av en av de spurte het det: «Jeg er trett av å ikke være skuespiller, men den brune for evig og alltid.»

Afronauter fra en afrofuturisk fremtid

Til Nemis redning kommer tre utenomjordiske “afronauter” ut av en tidsmaskin. Den karismatiske trioen består av skuespillerne Natalie Bjerke Roland, Mariama Fatou Kalleh Slåttøy og Khalid Mahamoud. Fra topp til tå er de kledd i kentestoff fra Ghana i glitter og høy afroparykk à la Marge Simpson med flere fargerike “afropicks” (hårkammer), signert kostymedesigner Eli Mai Huang Nesse. De bøyer tiden frem og tilbake for Nemi så hun skal få en bedre forståelse av forventningene hun står overfor i dag. Trioen gir gjennom dette kunstneren en form for omsorg som gjør at hun ikke må navigere på egen hånd. Møtet med afronautene fungerer som et safe space, et fordomsfritt rom hvor man kan diskutere sine opplevelser som minoritet uten å ta hensyn til majoriteten. Det lille fellesskapet de danner henter hun mye styrke og kraft fra, som gjør at hun senere tør å si institusjon litt imot. For publikum fører møtet mellom Nemi og afronautene til en tidsreise i dansk-norsk historie og disse landenes medskyldighet i kolonialisme. Gjennom dem får hun innblikk i andre melaninrike mennesker som har navigert rasisme, diskriminering og minoritetsstress i Skandinavia. Først ute er embetsmannen Christian Hansen Ernst, som med sitt afrikanske opphav vakte oppsikt i som stattholder Ulrik Fredrik Gyldenøves makker, eller som det sies i forestilling, BFF (best friends forever). Ifølge Nasjonalbiblioteket var det å være omringet av svarte slavebundne eller tjenere et statussymbol på den tiden. Fra scenen ropes det ut at det tilsvarte en klokke fra luksusmerke Rolex. Han var en vaskeekte “morian”, datidens betegnelse på en mørkhudet person, og han vekket nysgjerrighet, men ikke forståelse. Nemi kjenner seg igjen i historien: en fortid preget av skjeve maktrelasjoner, fetisjering og tapt definisjonsmakt henger sammen med nåværende maktrelasjoner. Og kunstverdenen reproduserer på mange måter disse skjevhetene istedenfor å utfordre dem. Dette blir tema når Nemi diskuterer arbeidet til fotograf Robert Mappelthorpe. Hans bilder av nakne afroamerikanske menn, med tittelen Black Male, ble hyllet da de slo an på 1980-tallet og blir det også av den nåtidige museumssjefen (Lasse Kolsrud) i forestillingen. Nemi opplever dem derimot som eksotifiserende og fetisjerende. I en scene der afronautene rister på rumpa og jokker på scenegulvet, kommer idéen om en vill, utemmet afrikansk seksualitet fram. Denne myten har i lang tid legitimert vold mot svarte mennesker med begrunnelse om at særlig hvite kvinner må beskyttes fra en idé om sterk og dyrisk seksualitet. Christian Hansen Ernst skal visstnok ha blitt drept av en beiler med interesse for samme kvinne som ham selv. Skiltet som er satt opp på hans angivelige drapssted, Knivstikkersmauet i Kragerø, dukker plutselig opp i bakgrunnen.

Minner fra plantasjen

Å bli sett på som en trussel har omfattende konsekvenser for melaninrike. Et par dager før jeg ser forestillingen, så jeg dokumentarfilmen The Perfect Neighbor, om en ung svart mor som ble trakassert, skutt og drept av sin hvite eldre nabo i 2023. I Plantation Memories: Episodes of Everyday Racism (2008) skriver kunstner Grada Kilomba om hvordan maktdynamikken som ble etablert på slaveplantasjer i USA og Karibien, formgir relasjonen mellom etniske grupper den dag i dag. Det Gathu får til, er å ta livet av myten om nordisk eksepsjonalisme, at våre land er uberørt av denne skjevheten fordi de ikke hadde noen aktiv rolle i slavehandel eller kolonialisering. Sukker får frem det motsatte, forestillingen viser hvordan Danmark-Norge med sine kolonier i nåtidens Ghana og på Jomfruøyene, og med soldater i belgisk Kongo, er sammenvevd med de globale ulikhetene i dag. Det faktum at Danmark-Norges rolle er underkommunisert, gjør den ikke mindre relevant. Da matleveringsgiganten Kolonial.no skulle utvide virksomheten sin og satse internasjonalt, fant de ut at navnet deres klang dårlig på engelsk. Men her hjemme har det levd som et synlig og samtidig lite bemerkelsesverdig avtrykk på varer fra kolonier som er en integrert del av vår hverdag: kaffe, te, krydder, og ikke minst, sukker. Trioen og kunstneren selv er ikke redde for å snakke om betente temaer som rasisme og diskriminering på en konfronterende og allikevel lettbeint måte. Regien, scenografien og spillet er oppslukende og overveldende fordi det løfter opp og frem disse tause og ubevisste lagene ved vår kultur. Når Nemi endrer sitt prosjekt totalt og går fra å vise sine grafiske illustrasjoner til å tilbakeføre Benin-bronsene, er ikke kuratoren helt fornøyd med sin opprinnelige oppfordring. Nemi benytter anledningen til å gjøre opp for en historisk urett. Noe som etter min mening er med god grunn. En slik tilbakeførelse føyer seg inn i et større arbeid der museer og kunstinstitusjoner returnerer kunstverk som ble plyndret, til hjemlandene sine. Dette er ofte gjenstand for humor på sosiale medier, noe Gathu projisjerer på storskjerm der museet blir hengt ut for å hindre Nemi i sitt arbeid. Det skjedde også på nytt da Louvre ble ranet natt til søndag. Folk spurte om British Museum skulle ha tyvegodset, da mange av deres museumsobjekter nettopp er blitt ervervet gjennom kolonialisme. Dramatiker og regissør Linda Gathus debut Sukker er en nådeløs satire i måten den gaper over den etablerte kunstverdenen, dets til tider uforståelige konsepter og sjargong, og biter av den hodet.