Hvor er alle mine hvite venner?

Jeg ligger på magen på brygga og ser ned i vannet. Det er natt. Jeg spytter i vannet, og morildene begynner å blinke. Så fascinerende. Disse blinkende fem sekunders-lysene i vannet. Jeg finner en stein og kaster den ned i mørket. Det samme skjer. En siste gang tar jeg vann fra vannflaska og lar det renne sakte ned i vannet. Og da får jeg trippel effekt. En slags morildeffekt. Hvorfor kommer jeg på dette morildminnet nå? Jo, fordi jeg har bestemt meg for å komme med mine betraktninger om mangfoldsrapporten Å spille hvit. En kartlegging av melaninrike skuespilleres erfaringer ved Nationaltheatret 2019-2024. Den er forfattet av Maria Utsi og Mathias Danbolt og ble offentliggjort av Nationaltheatret 22. januar i år.

Den evige kartleggingen

Utsi og Danbolts mangfoldsarbeid ved Nationaltheatret startet i 2021 på initiativ fra teatrets ledelse. Gjennom workshops, dialogmøter og en bred kartlegging av teatrets strukturer, avdekket arbeidet at tidligere mangfoldsstrategier hadde hatt manglende oppfølging. Dette resulterte først i rapporten Mangfold på Nationaltheatret (2022) som anbefalte en grundigere kartlegging av minoritetserfaringer. På bakgrunn av dette igangsatte teatret høsten 2023 en ny undersøkelse for å bedre forstå og styrke institusjonens mangfoldsarbeid, noe som resulterte i rapporten som nå er presentert. Teatret sier selv at: «Kartleggingen gir et innblikk i hvordan strukturelle barrierer og institusjonelle praksiser har hemmet arbeidet for økt mangfold og inkludering. Rapporten er ærlig og kritisk og peker på at selv om intensjonene ved teateret har vært gode, har det manglet en helhetlig og systematisk tilnærming til å styrke mangfold i praksis» Selv deltok jeg som informant i kartleggingen fordi jeg har vært med i en produksjon på Nationaltheatret og fordi jeg sitter på omfattende erfaringer knyttet til rapportens tematikk som forskerne var interessert i og som jeg syntes det var viktig å dele. Valget om å delta som informant kom med blandede følelser fordi jeg har vært informant før. Jeg har blitt skrevet om før. Jeg er barn av alle prøveprosjekter og mangfoldsrapporter som er skrevet. Signalprosjektet For Open Scene på Det Norske Teatret (1997-2000), Kulturrådets mangfoldssatning Mosaikk (1998-2001), Mangfoldsåret (2008) og en rekke andre rapporter fra Kulturrådet fra 2000-tallet og frem til i dag. Jeg har banket på alle institusjonsdørene før. Nå har jeg ikke lenger oversikt over hvordan mine tanker og min melaninrike kropp har blitt brukt for at den hvite majoritet skulle forstå hva de kunne gjøre med oss annet enn å invitere oss inn når det en sjelden gang sto «svart skuespiller» eksplisitt i rollebesetningen.

Strukturell rasisme. Arbeidsbetingelser på villspor.

Et av de tydeligste funnene i rapporten fra Nationaltheatret er at melaninrike skuespillere ved teatret opplever at de ikke har like arbeidsbetingelser som sine hvite kolleger. Kartleggingen viser at melaninrike skuespillere opplever å ha færre arbeidsmuligheter, smalere skuespillerfaglig handlingsrom og mangel på kunnskapsbaserte støttefunksjoner. Hvem blir vi da? Vi, de melaninrike kunstnerkroppene? Vi lyser opp som morild i mørket når mangfoldsrapporter skal skrives. Vi blir synlige i akkurat det øyeblikket noen trenger oss som case, som forskningsmateriale, som bevis på at teatret tar mangfold på alvor. Men lyset slukkes like fort som det ble tent. Etter fem sekunder er vi glemt, utsatt for nok en runde med løfter om endring som aldri kommer. Mens våre hvite skuespillerkolleger får boltre seg i ulike roller, prøve og feile, falle av hesten og reise seg igjen, blir vi forsket på. Vi blir kartlagt, analysert og intervjuet – som om vår tilstedeværelse i seg selv er en utfordring som må forstås snarere enn en selvfølge. Vi skal hjelpes inn, men aldri gis de samme rommene for å prøve, feile og vokse. For våre feil tolkes ikke som kunstneriske eksperimenter, men som bevis på at vi ikke hører til. Så hva sitter vi som har vært informanter igjen med etter at vi har delt våre erfaringer og utlevert vår sårbarhet? En ny rapport i en skuff? En ny forsker som ringer om 10 år? Da rapporten ble lansert, stoppet jeg å puste. Selv om jeg har fått lese ting underveis, og selv om forskerne har behandlet meg med respekt, gikk kroppen i et slags sjokkmodus da den kom. Den ble en retraumatisering av egenlevde erfaringer som svart skuespiller i hvite scenekunstinstitusjoner. Opplevelsene sitter i kroppen fremdeles. Og jeg ble jeg sint. Jeg freste fra meg til noen få som orket å høre på meg. Men det jeg kjenner på, dypest inne og bortenfor sinnet, er en stor sorg over at informantene, meg selv inkludert sier det samme som vi sa for 10, 20, 30 år siden og at vi fortsatt må tåle så inderlig vel den urett som rammer oss selv. Jeg ble også forvirra. Hvordan skal vi reagere på denne mangfoldrapporten og dette initiativet? Skal vi være glade for at de har skrevet ned – svart på hvitt – hvor dårlig vi blir behandlet? Skal vi takke teatret for at de har bestilt rapporten og nå har bevis på vår ekskludering? Som om teatrets anerkjennelse er en gave snarere enn en selvsagt rettighet. Hvem blir vi da? Vi blir nyttige idioter i mangfoldets tjeneste – brikker i et spill der reglene alltid bestemmes av majoriteten. De inviterer oss inn, lytter høflig, noterer våre erfaringer og smiler anerkjennende. Vi er med på møtene, sitter i panelene, figurerer i mangfoldsrapportene – men når beslutningene tas, er vi fraværende. Vi blir brukt som bevis på inkludering, men har aldri egentlig innflytelse. Vi er alibiet deres, et dekke for at ingenting egentlig forandrer seg. Vi har lært at vi må takke. Takke for at vi blir sett, for at vi blir inkludert, for at noen endelig lytter. Det er ikke nødvendigvis falsk takknemlighet – vi vet hvor hardt andre har kjempet for at vi i det hele tatt skulle få en plass ved bordet. Men vi vet også at takken ofte kommer før handlingen. At ordene våre noteres ned, men ikke omsettes i reell makt. Vi står i en skvis: Takker vi, risikerer vi å bekrefte et system der vi fortsatt har minst innflytelse. Kritiserer vi, risikerer vi å miste den lille tilgangen vi har. Vi blir kameleoner, tvunget til å skifte farge for å passe inn mens systemet forblir uendret. Det er ikke at vi ikke ser systemet for hva det er. Men vi vet at kritikk koster, og at den som takker, ofte slipper til flere ganger. Det betyr ikke at vi godtar å være brikker – det betyr at vi navigerer et system som er rigget mot oss. Etter offentliggjøringen av rapporten har en del aktører hevdet at Nationaltheatret er modige. De tar skittentøyvasken ut i det offentlige rom. Ledelsen viser oss hvor dårlige de er, hvor lite opplyste de er og hvor skakkjørte de er i sitt enfold. Hvorfor roper jeg ikke da hurra? Fordi det er en tragikomedie i altfor mange akter som utspiller seg. Istedenfor ledelsen er det de melaninrike kroppene som står utstilt på torget i tjære og fjær. Og ingen brøler: Hvorfor har dere, ledelsen på teatret ikke gjort jobben deres? Hvilke hoder må rulle?

Ledelsen må ansvarliggjøres

Det rapporten viser oss aller mest er hvor galt det kan gå når ledelsen på teatret ikke blir ansvarliggjort når de melaninrike kroppene igjen blir stilt ut på torget med sine traumatiske erfaringer, og de som utøver volden (ja, jeg kaller det vold) nok en gang svarer at de skal ta tak. Dette er et strålende fundament for videre arbeid, sier de. Og jeg klarer ikke å tro på det når den strukturelle rasismen får lov til å holde på som før uten reelle konsekvenser. Når mangfold og inkludering ikke fungerer i praksis, kan ledere ofte slippe unna ved å vise til eksisterende strategier og gode intensjoner uten å ta ansvar for manglende oppfølging. De kan peke på enkeltinitiativer i stedet for strukturelle endringer eller skyve ansvaret over på ansatte med minoritetsbakgrunn snarere enn å adressere de reelle hindringene i systemet. Rapporten og informantenes beskrivelser påpeker at dette er problematisk fordi reelle endringer krever mer enn gode intensjoner og enkelttiltak. Når ledere ikke tar ansvar, blir mangfoldsarbeid symbolsk snarere enn strukturelt, og utfordringene vedvarer. Det skaper også en utrygg situasjon for ansatte med minoritetsbakgrunn som ofte må bære byrden av endringsarbeidet uten reell støtte eller langsiktig forankring i organisasjonen. Det jeg liker aller best med rapporten, er det jeg dessverre er redd for at får minst oppmerksomhet. De godt fundamenterte akademiske analysene av erfaringene melaninrike sitter på bør få betydning. Sitatene fra informantene, meg selv inkludert, blir styrket i møte med teoriene som forskerne Danbolt og Utsi har valgt å bruke. Dessverre tror jeg at sitatene mest blir lest som en form for sosialpornografi for den hvite flokk. For inkludering er ukomfortabelt for de privilegerte. Det er lettere å gråte over den melaninrike kroppen enn å gå i seg selv.

Eksotifisering

Historisk har vi sett hvordan iscenesettelsen av 'den andre' har blitt brukt for å bekrefte makthavernes egen fortreffelighet. I dag kan vi spørre oss: Har vi egentlig beveget oss så langt unna fortidens menneskelige utstillinger? Hva var det koloniherrene gjorde? De satte afrikanere i menneskelige sirkus og stakkarsliggjorde dem for å rettferdiggjøre sine egne handlinger. Når melaninrike kropper brukes for å demonstrere mangfold uten reell makt eller innflytelse, blir de redusert til symboler ofret på alibiets alter. Det kan minne om en form for moderne menneskelig utstilling hvor synlighet erstatter faktisk inkludering. Når en rapport avdekker alvorlig diskriminering på arbeidsplassen, holder det ikke å trekke seg tilbake i taushet. Å anerkjenne problemet uten å handle er en form for feighet. Arbeidsgivere har et juridisk ansvar, og dette må snakkes om offentlig – ikke bak lukkede dører. Og ifølge arbeidsmiljøloven og likestillings- og diskrimineringsloven er diskriminering på arbeidsplassen ulovlig. Det holder ikke at ledelsen sier at man ikke har gjort nok og snakker om denne rapporten i feighetens skygger bak lukkede dører. Vi må snakke høyt om de straffbare handlingene rapporten sikter til. Tematikken må diskuteres offentlig, arbeidsgiver må stilles til ansvar, og jeg mener at instanser som jobber med arbeidsrett og diskriminering må på banen. Antirasistisk senter, Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD), Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) Skuespillerforbundet og NTO. Og hva med Kulturministeren? Hun bør mene noe offentlig om dette. Som informant er jeg glad for at jeg ikke er en melaninrik kropp på Nationaltheatret akkurat nå. Å være informant og fortsatt levere fra scenen dag etter dag på de stedene de selv har blitt undertrykt og diskriminert må være en ekstrem øvelse. Jeg ser det hele utenfra, med et blikk som ikke er preget av direkte sårbarhet. Som informant kan jeg lytte, tolke og formidle uten å måtte bære byrden av å bli sett som kropp i de samme rommene som diskriminerer meg. Nå vet alle hvor fryktelig de har hatt det. Og Teater-Norge svarer. De legger ut om betydningen av en slik rapport, at det skal leses med lykt og lupe, at nå folkens, nå er det en ny dag, halleluja-stemning og Kumbayahmylord, og endringer skal skje. De gråter hvite tårer over alle disse svarte kroppene som ikke blir behandlet med respekt på et av Norges største og mest ærverdige teater. Som sier at nå skal det leses og tenkes og leses igjen. Og min melaninrike hud krymper under vekten av at her har vi vært før. Dette har jeg erfart mange ganger. Så mange ganger at jeg med sikkerhet vet at denne rapportskrivingen og resultatene av den vil gjalle i institusjonenes vegger som et ekko av ingenting.

Mangfold skjer – andre steder

For det er vel ikke slik at andre institusjoner ikke har gjort seg noen erfaringer på mangfoldfeltet? Og får til viktige og bra ting? For ikke å snakke om i det frie feltet? Selvfølgelig finnes det aktører i som har gjort seg viktige erfaringer med mangfoldsarbeid og fått til reelle endringer. Problemet er at Nationaltheatret henger etter. Til tross for år med debatt og tilgjengelig kompetanse fortsetter teatret å famle i mørket i stedet for å lære av de som faktisk har gått opp løypa. Hvorfor utnytter de ikke den ekspertisen som allerede finnes? Det frie feltet har i årevis utviklet scenekunst som tar utgangspunkt i mangfoldige perspektiver, både i uttrykk og produksjonsformer. Nordic Black Theatre og Det Norske Teatret har lang fartstid på feltet. Likevel velger Nationaltheatret i stor grad å ignorere denne kunnskapen og forsøker heller å starte fra null med halvhjertede initiativer som koker bort før de får reell betydning. Dette er ikke bare ineffektivt, det er også arrogant. Hvis Nationaltheatret virkelig ønsker å være en ledende institusjon på mangfold, må de lytte, samarbeide og handle på en måte som strekker seg utover symbolpolitikk. Det finnes ingen grunn til at de skal late som om hjulet må finnes opp på nytt. Bestilling av denne rapporten er ikke modig. Det er latskap. Det er dovent. Mangfoldsutfordringene i sektoren har vært kjent i flere tiår. Ledelsen burde skolert seg for lenge siden. Men det har de ikke gjort fordi de må få 16 informanters vonde vitnesbyrd i fleisen før de eventuelt gidder å gå i seg selv. For meg er motstanden helt tydelig. Og den bunner ikke i ledelsens manglende vilje. Den bunner i ledelsens manglende ønske om endring. For endringen kan i ytterste konsekvens gå utover deres egen posisjon og makt. Jeg klandrer ikke Maria Utsi eller Mathias Danbolt for å ha skrevet denne rapporten. De gjorde jobben de ble satt til å gjøre, og de gjorde den grundig. Men jeg klandrer de som bestilte den. De som valgte å bruke tid, penger og ressurser på enda en kartlegging – nå, i 2025. Gjennom mange år i norsk kulturbransje og offentlig sektor har jeg forstått at majoritetsbefolkningen aldri får nok av planverk, strategier og rapporter. Det viser at de er på ballen, at de jobber med saken og at de er smarte, kloke og flinke og evig grublende over disse svarte kroppene de ikke forstår. I rapporten sier flere av informantene at de ikke tror det er vond vilje at ingenting skjer. Jeg er ikke enig i dette. Jeg tror teatrets ledelse, administrasjon og skuespillerstab opplever mangfold og inkludering som truende. De som sitter i maktposisjonene, blir heller ikke gransket i rapporten. Hvordan ville det ha sett ut hvis det ble forsket på de hvite kroppene i sammenligning med de melaninrikes? Hvilke svar ville man ha fått?

Hvor er alle mine hvite venner?

I utstillingen «Din pust. Din stemme» (Oslo Museum 2022-2023), som viste plakater fra demonstrasjonen i Oslo etter drapet på George Floyd, er det en plakat som har brent seg fast i minnet mitt. Der står det: Hvor er alle mine hvite venner? Institusjonsteatrene er i endring. Gamle ledere skiftes ut med nye. Og ingen av de nye lederne vil ligne på meg. Men vi trenger dere. Er det «same shit new wrapping» eller tør de nye lederne å ta ansvar? Jeg håper de som setter seg i sjefsstolene forstår at vi, de melaninrike, trenger nye hvite venner i posisjon som sikrer at vi går fra ord til handling, fra rapporter til reelle endringer. Dere må slutte å bruke våre kropper og våre historier som bevis på hvor progressive de er mens alt forblir som før. Da vil melaninrike kunstnere ikke bare bli synlige i rapporter, men også få en varig plass i teatrets hverdag, fri fra diskriminering og undertrykkelse. La oss sørge for at morildene fortsetter å lyse, ikke bare i fem sekunder, men for alltid.