En motorsagmassakre

William Shakespeares Macbeth handler om den skotske generalen Macbeth, som i møte med tre hekser blir spådd at han skal bli «Tawn av Cawdor» og senere konge. Om hans venn Banquo spår heksene at han skal avle fremtidige konger. Og med det er skjebnen til sistnevnte beseglet når førstnevnte får blod på tann i sin iver etter å se spådommen fullbyrdet. Men det er flere enn Banquo som truer Macbeths ønskede enevelde, og ferden mot kongemakten blir meget blodig.  I tyske Marius von Mayenburgs versjon av skuespillet projiseres det innledningsvis en video på sceneteppet som viser to lyktestolper i et goldt landskap. Mellom stolpene flyter det tre tykke kjeruber som kunne vært rømlinger fra Vigelandsparken. Bak dem ser vi mørk røyk og etter hvert også mennesker – folk som ser ut som de står på barrikadene eller slåss. Når sceneveggen heves, projiseres det blant annet blodsprut på en bobinett, og midt på scenen står det en firkantet bygning som er dekket i hvite baderomsfliser. Huset dreier, og alle konstruksjonens etasjer, åpninger og sider blir benyttet som spilleplass. Frem mot bobinetten kommer de tre heksene, eller skjebnesøstrene som de kalles her. Når bobinetten heves, tar skuespillerne av seg parykkene og trer over i nye roller: Det er Duncan (Trond Espen Seim) og hans to sønner, Malcolm (Alfred Ekker Strande) og Lennox (Jonas Hoff Oftebro). Duncan er en triggerhappy konge, med krone og maskingevær.

Trigger happy harrytass

I åpningen, når Duncan er konge, har jeg notert at han er en «harrytass». Det skal vise seg at denne beskrivelsen raskt tømmes, ettersom harry – forstått som det smakløse eller vulgære – ser ut til å være navigasjonspunktet i skildringen av disse maktsøkerne. Duncan gir umiddelbart assosiasjoner til den mafiaestetikken som tv-serien Sopranos i sin tid skildret: tykke gullenker rundt halsen og åpent skjortebryst. Legg til at Duncan som regel figurerer med kulegrill og kjølebag, og bildet er komplett. Macbeth (Ola G. Furuseth) er på sin side fremstilt som en slags motorsykkelklubbleder, med motorsag – mens Banquo (Ole Johan Skjelbred-Knudsen) konsekvent går rundt med balltre i en motorsykkeldress med påskriften «Flying devils» på ryggen. Macbeth blir først pirret av heksenes spådom, men det er hans kone Lady Macbeth (Mariann Saastad Ottesen) som sørger for at tanken går fra å være besnærende til en altomfattende besettelse. Hun introduseres liggende på en solseng, iført en delvis gjennomsiktig gullkjole, hvor hun røyker mens hun leser opp fra et brev hun har fått fra ektemannen. Der beretter han om møtet med de tre heksene og deres spådommer. Ladyen er som hentet fra en eldre Hollywod-film, hun ser ut som en modernisert Marilyn Monroe. I det ellers utpreget maskuline miljøet – inkludert det kalde, flisekledde huset– skildres Ladyen med en like utpreget femininitet, ikledd kroppsnære kjoler og drakter, høye stiletthæler og langt, bølgende hår.

Fra Skottland til USA?

Rollegalleriet i skuespillet dekker i utgangspunktet en hel side – jeg teller tjuesyv navn, og i tillegg kommer blant annet «lorder, adelsmenn, soldater, mordere». Det er kuttet noe ned på antallet roller i Mayenburgs versjon, men her spilles alle karakterer av seks skuespillere. Særlig Alfred Ekker Strande og Jonas Hoff Oftebro veksler på roller i høyt tempo. Skiftene synliggjøres gjennom kostymer, men også gjennom kroppsholdning hos Oftebro og dialekter hos Strande. Shakespeare skrev sannsynligvis stykket i 1606, og handlingen er lagt til 1000-tallet i Skottland. Denne iscenesettelsen flytter handlingen til et ubestemt sted i en like ubestemmelig nåtid. Kostymer, rekvisitter og miljø tilsier at vi befinner oss i den vestlige verden et sted i et slags nå. Videoprojeksjoner viser ved flere anledninger litt uklare storbybilder, med palmer og gatelys og rød-gule lys fra motorveien, noe som samlet sett får tankene til å gå til USA – til California og Florida. Flere ganger farer stråballer forbi i filmene til scenograf Nina Wetzel, noe som gir assosiasjoner til vekselvis amerikanske western-filmer og krimserier. Det er miljøskildringer som supplerer fortolkningen av karakterene på scenen som i slekt med skurkeroller vi kjenner fra andre sjangre. Denne iscenesettelsen av Macbeth levner liten tillit til monarkiet og til begjæret etter å besitte makt. Forestillingen er noe uklar på om det er styreformen eller maktbesittelsen som er problemet, og kanskje er det også typisk for den tiden vi lever i at fremstillingen av makthavere er personer med uedle motiver – som i en dystopi. At iscenesettelsen bruker såpass mange bilder og stemninger fra USA, gjør det vanskelig ikke å knytte Macbeth til den selvtitulerte kongen Trump.

Blast from the past?

Marius von Mayenburg slo gjennom som dramatiker med skuespillet Flammefjes i 1998, og hadde sin storhetsperiode på tidlig 2000-tall. Mayenburg er også både regissør og oversetter, og har med Macbeth selv bearbeidet Shakespeares tekst til tysk – før den er blitt oversatt til norsk av Elisabeth Beanca Halvorsen. I de senere årene har han som dramatiker generelt skrevet mye om karriereorienterte par fra den øvre middelklassen, blant annet med en trilogi bestående av stykkene Ex, Ellen Babic og Egal - de to førstnevnte iscenesatt på Det Norske Teatret i 2022 og 2024, begge i regi av Peer Perez Øian. Sist Nationaltheatret satte opp Mayenburg, var med Et stykke plastikk i 2023. Da hadde han selv regi, også da med Ola G. Furuseth og Mariann S. Ottesen i hovedrollene og Jonas Hoff Oftebro som sønnen deres.  Jeg husker Et stykke plastikk som et noe mislykket forsøk på å tematisere middelklassens ansvarsfraskrivelse. Kanskje kommer det av at det føltes som om det er middelklassen selv som skriver, at det derfra kommer en slags påstand om at «vi lever jo helt uansvarlig, men hva skal vi egentlig gjøre?», forkledd som et kritisk blikk. Det er jo helt opplagt at en del av svaret på både klasseforskjeller og klimakrise handler om at noen må innstille seg på å leve hakket mindre luksuriøse liv, med hakket mindre underbetalt hjelp. Men det er også like opplagt at ingen har lyst til å være førstemann til å rekke opp hånda og si fra seg privilegiene sine. Jeg tror det er den samme viljeløsheten jeg kjenner på mens jeg ser Mayenburgs versjon av Macbeth. Borte er Shakespeares blankvers – erstattet av en blanding av mer muntlig språk og mer litterære partier, slik at språket blir verken muntlig eller poetisk. Det gjør at språket fremstår kunstig. Det kunne blitt et kunstnerisk grep, en avstand mellom Shakespeares tekst og handlingen på scenen, men det forblir utydelig.

Reproduksjon eller kritikk?

Hva ekteparet Macbeths motivasjon er til å gå så helhjertet inn i maktkampen blir dårlig belyst. Lady M holder mot slutten en tale om kun å kunne komme til makten gjennom sin mann. Det gir et slags motiv. Spørsmål omkring kjønn gjennomsyrer hele stykket. Fra Ladyens berømte tale om å avkjønne seg («unsex me here»), til de mange, mange replikkene om maskulinitet, om å «være en mann» og «mandig». Det er uklart om forestillingen setter seg fore å kritisere den giftige maskuliniteten, som «toxic masculinity» så keitete blir hetende på norsk, eller om den bare er en konsekvens av maktiscenesettelsen. Fremstillingen av Lady Macbeth som hyperfeminin kan også tolkes som en form for kink. Som Johanna Hedva skriver i boka How to Tell When We Will Die (2024), kan kink være “about the deviations that arise around power and pleasure; kink is anything that ruptures the seemingly impervious actions, rules, and choreographies that stabilize power - and the pleasure that comes from this rupture”. Hedva skriver om seg selv at hen ser ut som en kvinne, men ikke er det: “body as trompe l’eoil”. Altså, kroppen som en optisk illusjon. Følger man en slik tanke, kan Lady Macbeth her tolkes som en optisk illusjon på patriarkatets fantasifremstilling av kvinnen som også huser en mannlig massemorder. Optiske illusjoner er det en hel del av i Macbeth, primært i form av syner som Macbeth har. Men jeg får det likevel ikke helt til å gå opp. Hvis de maktsyke i Macbeth ser ut som menn, men ikke er det – hvis deres kropper er optiske illusjoner – hva er de i så fall da? Det er som om kjønn dyttes fremst på scenen i Macbeth, settes under lupen, bare for at lyset skal bli skrudd av. Kort tid før jeg så forestillingen, leste jeg den lille boken The New Fascist Body (2025), skrevet av historieprofessoren Dagmar Herzog. I boka skriver Herzog om det hun kaller sexy racism og argumenterer for at det er en økende tendens i dagens Tyskland med «the eroticization of presumed superiority and repetitive insistence on re-hierarchizing human value». Herzog skriver at drømmen om å være sterk, frisk, vakker og smart alltid var nettopp «a fantasy of superiority». Det er uklart for meg hvorvidt fremstillingen av de regjerende personene i Macbeth er en reproduksjon eller en kritikk av en slik «fantasy of superiority». Enten er ikke kritikken presis nok eller så er dette en ubevisst reproduksjon. Jeg antar at forestillingen forsøker å kritisere den maskuliniteten den fremviser, at det er ment som et maktkritisk grep, men forestillingens problem er at den i like stor grad ender opp med å fetisjere det den ser ut til å ville kritisere. Dette skyldes nok delvis at den lener seg så hardt på referanser fra amerikansk filmkultur – selve heksegryta for fetisjering av maskulinitetsidealer. Det er som om det kastes et kritisk blikk på dette samtidig som man er fascinert av det samme og ikke helt klarer å ta avstand fra det. Kritikk gjennom fremstilling krever et presisjonsnivå som ikke helt treffer her. I stedet blir det litt som å være i samtale med en smart person som er i stand til å analysere kulturen og peke på de fascistiske trekkene ved den, men som i en slags sidebemerkning (som jo er typisk Shakespeare!) også kommenterer «men det er jo litt fett, da!» Det er jo også dette som er det virkelig skumle ved fascismen, at den appellerer til noe som er kulturelt produsert og forankret i oss – som en fantasi om å være overlegen, sterk og smart. Én ting er å gjenkjenne den i kulturen rundt oss, det er noe helt annet å anerkjenne at det også sniker seg inn i oss og påvirker våre drømmer og lengsler. Ved å fremstille de mektige i Macbeth som såpass usmakelige oppstår det en distanse mellom dem og oss, og vi får lov til å betrakte dem som noe tydelig adskilt fra oss. Men oppgjøret med fascismen handler ikke nødvendigvis bare om å påvirke de andre, men like mye om konfrontasjoner med seg selv. For å la Hedva få siste ord her – en kunstner som for øvrig har flyttet fra USA til Tyskland: “Do not tell me to rid my house of the demons in the basement - where would they live if I kicked them out?”