Hjerne til hjerne

Laboratoriet teaterkompaniet De Utvalgte har slått seg ned i på scenen på Teater Innlandet fremstår like post-apokalyptisk som det er absurd. Vi befinner oss i et avlangt futuristisk rom, det likner en krysning mellom likhus og nevrovitenskapelig institutt. Til høyre sitter en mann og messer på engelsk om alt som er gått tapt. Han er koblet opp til en mengde elektroder, og hjernebølgene hans overvåkes nøye på to skjermer. Til venstre tas en liten jente ut fra kjøla – det skal forskes på hennes «kunstige nysgjerrighet». I bakgrunnen høres et klankende, knastrende, nesten intergalaktisk lydspor. Det er duket for to samfulle timer med cronenbergsk body horror. I sin nye forestilling aka Macbeth gjør De Utvalgte flere nedslag i ideologien transhumanisme – ideen om at menneskelige funksjoner og potensial kan overskrides ved hjelp av teknologi – og drømmen om evig liv. I scenelaboratoriet skal døden overvinnes og kroppen gjøres ufeilbarlig. Flere ganger deklameres det fra Shakespeares Macbeth, og på et tidspunkt spiller ensemblet ut et ordløst tablå herfra. Også herr og fru Macbeth skulle overvinne sin egen veike natur og bli noe overmenneskelig, uten empati, men med desto større makt. Når Macbeth får høre at han ikke kan bli drept av en mann «født av kvinne», tror han at han er uovervinnelig. I aka Macbeth kobles dette på den kunstige intelligensens galopperende utvikling, og drømmen om det perfekte mennesket ender opp med å bli marerittaktig.

Driller i hodet

Heldigvis er det ganske morsomt på veien. Som vanlig tiltaler skuespillerne i De Utvalgte hverandre med sine ekte fornavn. Forsker Kari instruerer forskningsobjektet Lars Erik i ulike fysiske øvelser mens hun snakker kunstig og flatt om tillit og å gjøre seg forstått. Medforsker Torbjørn er høygravid med en klone. De gir uttrykk for at Lars Erik ikke er av høy nok kvalitet; han har behov for både fettsuging og hjernekirurgi. De slafsete lydeffektene når Kari driller i Lars Eriks bakhode er grøssende gode, og minner om lydarbeidet i Susie Wangs Burnt Toast, et annet tilfelle av scenisk body horror. Etter hvert begynner Lars Erik å snakke baklengs, imitere lyder og forelese om ulike verseformer. («Folk bryr seg ikke om versemål lenger!») Og mens Lars Erik belærer de andre om forskjellen på jambe og troké og kun får medgjørlig babbel i retur, er det som om våre menneskelige reaksjoner og samtaleformer blir satt opp mot teknologiens mer strømlinjeformede og generiske uttrykk. Med teknologien kan vi overskride alt som er stygt, svakt og broket, med andre ord alt som er menneskelig. Vi vil ikke engang behøve å samtale, ivrer forskerne, bare koble oss på hverandres tanker og kommunisere «hjerne til hjerne». Men på den måten vil man jo også omgå det mellommenneskelige samspillet. Denne kontrasten er blant aka Macbeths styrker. Når ensemblet stadig lar sine kliniske monologer om telepatiens gleder og gudeliknende nevrale nettverk bli avløst av den reneste galskap, som når Lars Erik nyser opp en mus, Torbjørn føder rektalt og føler seg som jomfru Maria, er det som om denne motsetningen understrekes. Teknologien skal visstnok forbedre menneskeheten, men hva er det ved mennesket som aldri vil kunne gjenskapes maskinelt?

KI-kalas

Én ting som ikke kan gjenskapes er den myke og dødelige menneskekroppen. aka Macbeth er full av kropper som bøyes, overskrides og går i oppløsning. På et tidspunkt bakses det bokstavelig talt i daukjøtt. Mens Torbjørn og Kari forsyner seg av innholdet i ulike reagensrør, åpnes en luke på bakveggen der Boya Bøckmans suggererende videodesign tar oss med inn i Lars Eriks hjernescan (eller er det en drøm?), som best kan beskrives som et psykedelisk KI-kalas. Et rødbrent landskap bølger seg rundt nakne kropper som flimrer omskiftelig. Skuespillernes ansikter dukker opp, halvt gjenkjennelige. En Kristus-figur er iført en tornekrone av gull. Som med alle bilder generert av kunstig intelligens er det noe som ikke stemmer: Kroppene likner virkelige kropper, men er anatomisk ukorrekte, og måten de menneskeliknende trekkene flikker inn og ut av fokus på er skremmende. Teaterprogrammet avslører at deler av manus er skrevet av «Bing AI», og jeg tar meg i å gjette på hvilke partier som er kunstig generert. Den unge jenta sparrer jevnlig intellektuelt med Silicon Brain, en stor hjerne med britisk aksent som visstnok er hennes far, venn og mentor. Ella Iversen Strømbu gjør her en helt oppsiktsvekkende god rolle som jenta, der hun samtaler uanstrengt med hjernen på perfekt engelsk. Hjernens svar til jentas håp for menneskeheten er distanserte og utvetydig generiske, og jeg mistenker at det er her Bing AI har bidratt. Men også deler av dialogen mellom skuespillerne virker falsk og oppstyltet, som var det oppgulp fra en nymatet og stappmett ChatGPT. Her doseres det om forsøksvis komplekse temaer på megetsigende, men like fullt banalt vis («trusler er jo en hemsko for all utvikling»), og ensemblet bedyrer stadig sin trofaste kjærlighet til hverandre. Om det virkelig er Bing AI som har bidratt her, kan det være for å vise hvor tilkortkommen denne teknologien egentlig er.

Deepfakes og eierløst kjøtt

Kanskje graver jeg litt dypt i fortolkningsposen. Det er heller ikke alle elementene ved aka Macbeth som kommuniserer disse idéene like effektivt. Men som med De Utvalgtes forrige oppsetning My Twisted World, handler i mine øyne aka Macbeth dypest sett om menneskelig tilknytning. Noen vil muligens se det tiltalende i å fryse seg ned og vente på bedre tider, når menneskeheten har overvunnet døden, men for den teknologipessimistiske anmelder er De Utvalgtes forestilling en betimelig advarsel. Det menneskelige forvitrer mens vi strekker oss mot en fremtid der alt er eierløst kjøtt og deepfakes. Kanskje er vi da i stand til å høre hverandres tanker, men det vil neppe føre oss nærmere hverandre.