Florentina Holzingers Havneetyde i Bergen tar i bruk det spektakulære, det grasiøse og overskridende i samspill med naturen. Den nakne kvinnekroppen er muligens et objekt på utstilling, men også et instrument og en kraft.

Maritea Dæhlins Sleep Locks the Bones er en iscenesettelse av tilstanden mellom søvn og våkenhet som reflekterer over søvnens betydning.

Kritikerne Runa Borch Skolseg og Anette Therese Pettersen svarer her på Mariken Lauvstads essay om inderlighet og kvalitet i teaterkritikken i dag.

I Hege Haagenruds «Do Not Stand Too Close» møtes høy- og lavkultur og mentale sinnslidelser, men utfordrer de egentlig hverandre?

Iscenesettelsen av verseromanen “Billy the Kids samla verk” på Torshovteatret har et litt uferdig preg.

Miljøspørsmål og mer spesifikt; økosorg har meldt seg som tema/omdreiningspunkt i scenekunsten i høst. Men på hvilke måter?

Núria Guiu og Ingri Fiksdals MEDIUM er en intertekstuell forestilling som snakker i fet skrift til den som tar imot den ellers så lavmælte invitasjonen.

Back to Back Theatre, vinner av Den internasjonale Ibsenprisen, iscenesetter teatret som ideologisk arena.

Jonas Corell Petersens Samhold søkes på Kilden Teater har samme underfundige og mørke humor som hans foregående produksjoner, men preges også av en større livsglede.

Vinge/Müllers «Hedda Gabler» går fra ekstase til dump tristesse, men er det institusjonen som har kuet kunsten eller er det kritikerens egne forventninger som kommer i veien?

I sitt tredje og siste reisebrev fra Kunstenfestivaldesarts i Brüssel diskuterer Runa Borch Skolseg og Anette Therese Pettersen om blant annet forskjellsstrukturer i scenekunsten.

Anette Therese Pettersen og Runa Borch Skolsegs andre reisebrev fra Kunstenfestivaldesarts i Brüssel handler om språk, politikk og ekstatiske scenekunstopplevelser.

Under Kunstenfestivaldesarts (KFDA) i Brüssel er det som om kunstnerne ligger noen steg foran i en destabilisert verden. Både kurateringen av festivalen og verkene i seg selv sier noe om den verdenen vi lever i.

Når det knitrer rett ved ørene mine, blir jeg oppmerksom på jeg har hud også inni ørene og at denne overflaten blir strøket av lydbølgene. Holmberg og Barfods “Hudriket” berører helt inn i hodet.

Karakterene i Claire de Wangens Shiemens er mildt sagt snurrige, men dramaturgien i forestillingen blir litt for hektisk til at jeg får helt tak på verken dem eller historien til Siemensblokka på Linderud.

To år med avlyste og utsatte forestillinger setter sitt tydelige preg på Oslo Internasjonale Teaterfestival. Men kan hende er det også bare å regne med i en periode hvor de fleste av oss er litt ute av forestillingsfordøyingsform?

Kilden Teaters I sør har de sjøen og koreograf Tove-Elena Nicolaysens Bestialitetens historie i Butoh er to vidt forskjellige forestillinger, men i begge synliggjøres scenekunsten som lek med materialer.

I dramatiseringen av Nina Lykkes roman Full spredning forsvinner det satiriske elementet i bakgrunnen, og det er vanskelig å se om forestillingen kritiserer eller heier frem middelklassens selvsentrering.

Agder Nye Teaters iscenesettelse av Jon Fosses Mor og barn er ambisiøs, men hadde muligens hatt godt av en enda tydeligere kontekstualisering.

Kunstnerkollektivet Rose Hammers hørespillserie The Radical Flu befinner seg mellom det brechtianske lærestykket, hørespill og radioprogram.