Høytsvevende teater eller lavbluss?

Midt på det runde, og forholdsvis lille, scenegulvet på Torshovteatret er det plassert en gigantisk haug med klær. Den liksom folder seg nedover, og jeg klarer ikke å bli kvitt tanken på at noen rett og slett bare har løftet inn en kontainer med klær fra Fretex og helt dem over det scenografiske hovedelementet fra Torshovteatrets forrige forestilling, Samtaler med bror. Da bestod scenografien av en overdimensjonert kake. Gjennom Billy the Kids samla verk første halvtime kommer dette bildet stadig tilbake til meg – hukommelsen og fantasien min produserer en slags insistering på at under alle de rufsete klærne befinner det seg en glinsende, syntetisk, lilla kake.

Tårta på tårta For akkurat glans og glamour er det ikke over kleshaugen i Billy the Kids samla verk. Den minner meg mer om skraphaugen i barne-tv-serien Fragglene fra 1980-tallet. Kleshaugen utgjør Ida Grimsgaards hovedscenografiske element, i tillegg til kostymene – som stilmessig ligger så tett på den snurrende haugen at man ikke får øye på utøverne som befinner seg der før de beveger på seg. Ut av haugen nærmest velter det fem lett mysende skuespillere, iført tights, shorts og skjørt, cowboyhatter og -boots, med (tomme) pistolhylstere og vester. Mens melankolsk musikk lyder over høyttalerne, begynner utøverne å krabbe frem og tilbake over kleshaugen.

I den første halvtimen av forestillingen fortsetter denne klatreprosessen mens skuespillerne fremsier tekstbrokker. «Dette er de drepte», sier en av dem, etterfulgt av en oppramsing av navn, dyr, en smed og «tre indianarar». Forestillingen baserer seg på Michael Ondaatjes verseroman med samme tittel fra 1970, som er en utforskning av hvem Billy the Kid kunne vært – hva slags person han kunne vært og hvilke relasjoner han kunne hatt. Teksten vever sammen kjente historier om Billy med Ondaatjes egne fantasier og assosiasjoner, og boka benytter flere litterære former – som prosa, poesi og intervju. Den litterære variasjonen blir ikke like tydelig i scenisk format som det er på boksidene, ettersom teksten nærmest messes eller fortelles frem av skuespillerne mens de bakser seg opp og ned av klesberget.

Viljen til å leve Den repetitive koreografien frem og tilbake over kleshaugen blir nokså raskt monoton og litt masete. Gjennom den snaue halvannen timen forestillingen varer er det noen brudd i koreografien, men det er ikke nok til å bryte det statiske preget. På forhånd funderte jeg på hvorfor man skal sette opp en forestilling om cowboyhelten Billy the Kid, hele prosjektet slo meg som både rart og inn i natta politisk ukorrekt eller umusikalsk. I etterkant er jeg strengt tatt ikke mye klokere.

Jonas Corell Petersen sier i et intervju på Nationaltheatrets hjemmesider at det er Ondaatjes diktning, måten karakterene får kjøtt og liv der, som vekket en iscenesettelsesinteresse. Det er Billy the kids vilje til å leve som er drivet.

Det med viljen til å leve og utforskingen av hva det betyr er et element jeg gjenkjenner fra Corell Petersens foregående forestillinger. Men det er ikke det jeg egentlig ser i forestillingen. Det føles litt som om det er noe jeg overser, et element jeg ikke har catchet og som gjør at jeg ikke ser eller forstår verkets egen logikk.

Dette kan også ha sammenheng med at jeg har et totalt fravær av interesse for western som sjanger, både litterært og filmatisk, og dette bidrar muligens til at det opprettholdes en barriere mellom meg og noen av scenene som fortelles frem. Samtidig ser jeg hvilke språklige kvaliteter Petersen har vært tiltrukket av, og særlig fremfortellingen av scener med dyr i har en taktil kvalitet. Her går tankene til Marieke Lucas Rijnevelds roman Kveldens ubehag eller Vibeke Tandbergs Joelle Joelle. Det er noe med det råtnende kjøttet som setter seg i meg, som jeg ønsker meg mer av. Men forestillingen føles fortsatt litt uferdig.

Romantisering eller harselas? Samme dag som jeg skal se forestillingen leser jeg et gammelt essay av Tommy Olsson (et eldre essay fra 2004, publisert i Farlig begjær, Kolon forlag, 2019) hvor han – blant mye annet – skriver om seriemordere som begynner å male når de kommer i fengsel. Olsson skriver blant annet om John Way Gacy, og jeg blir påminnet Sufjan Stevens snart 20 år gamle låt om Gacy og det sørgmodige som preger den sangen. Den har en slags dobbel tristhet, hvor Stevens sørger over de døde OG for morderen slik at skillet mellom absolutt godt og absolutt ondt blir utydelig. Stevens lar slik Gacy både være en overgriper og et offer, at begge deler kan være sant samtidig. Det

Det er vel en tilsvarende tydelighet som Stevens viser i interessen for Gacy jeg ikke ser i forestillingen. Jeg får ikke taket på hva som er intendert lek eller harselas med den myteomspunnede karakteren og hva som er tilfeldig. De fem skuespillerne både er og er ikke Billy på samme tid, de forteller frem historier og tablåer, og kun unntaksvis er de i direkte dialog med hverandre. Dette, kombinert med deres baling i scenerommet – avbrutt av litt veiving med geværer på et tidspunkt – gjør forestillingen litt formløs. Er det en slags forviklingskomedie, undrer jeg, mens jeg forsøker å dechiffrere det hele.

Den finurlige eller underfundige humoren jeg er vant til i Corell Petersens forestillinger er ikke like fremtredende her. Den viser seg i små glimt – som når skuespillerne synger om en katt – men sittende oppe i Torshovteatrets galleri blir nettopp denne sitteplassen en manifestasjon av min forestillingsopplevelse. Jeg klarer aldri å trenge forbi følelsen av å sitte utenfor og titte inn, eller ned, på det som foregår. Jeg tror muligens det er en slags pussig logikk inni der et sted, kanskje en materiell kvalitet jeg ikke får taket på. Men det er dessverre ingen forbindelseslinjer mellom det/dem og meg.