Privilegert søvn

På vei til Kunstnernes Hus for å delta i Maritea Dæhlins installasjon Sleep Locks the Bones blir jeg gående og tenke på noe jeg har lest i Morgenbladet om hvordan vi gjerne skiller hierarkisk mellom organismers kognitive evner eller nivå. Det var en sak som handlet om fisk og andre vesen som lever i havet og om hvordan vi forholder oss til deres eventuelle muligheter til å føle smerte. Er de i stand til, og i så fall hvordan, å kjenne smerte? Jeg tenker på dette fordi søvnløshet svekker det kognitive nivået, og jeg tenker på hvor kognitivt dum eller redusert jeg blir når jeg våkner klokka 03.50 uten å få sove igjen flere netter på rad, hvilke bagateller hjernen nekter å gi slipp på og hvor store og viktige disse tingene kan virke der i ulvetimen. Og jeg tenker på pusteøvelsene og nedtellingsteknikkene jeg foretar i håp om at det skal slippe, men som kun unntaksvis har noen effekt. Allerede før jeg har ankommet Kunstnernes Hus er hodet mitt med andre ord i ferd med å fylles med tanker om søvnløshet, noe som forplanter seg til en rastløshet i kroppen – nærmest en slags forventning om denne urolige tilstanden av ikke-søvn. Kanskje er også denne tilstanden iberegnet fra Maritea Dæhlins side, for når jeg noen minutter senere slippes opp trappene til overlyssalen sammen med ni andre tilskuere, blir vi møtt av en smilende Dæhlin. Hun ber oss henge fra oss klær og vesker og ta av oss sko. Vi forsikres om at noen kommer til å ta godt vare på tingene våre mens vi er inne i installasjonen. Først inviteres vi til å sitte rundt et bord med et påbegynt puslespill på, og de som ønsker det får en kopp med hjemmelaget lavendelte – laget av tørkede lavendelblader som grand-grandtanten til scenograf Corentin JPM Leven (konsekvent omtalt som Coco) har samlet i sitt nærområde i Frankrike. Puslespillets motiv er primært blå himmel (hvilket betyr høy vanskelighetsgrad) med en gribb med utspente vinger midt på. Puslespillet og den varme teen skaper en rolig stemning, som et lite kveldsritual.

Rundt leirbålet

Vi entrer et halvmørkt rom hvor det er plassert madrasser i en oval form med diverse glødelamper i midten, noe som gir meg assosiasjoner til et leirbål. Vi velger hver vår seng, alle har dyner og lave sirkelformede puter i forskjellige rosa- og lillanyanser. Sånn sett videreføres lavendeltemaet fra puslestunden. Mens jeg setter meg ned på madrassen, lar jeg blikket flakke mellom mørke kroker i salen som ikke er i bruk. Takvinduene er dekket til, og det er som om alle spor av rommene som utstillingsrom er forsøkt utslettet. Sånn sett er rommet mer som en hvitmalt black box, et slags tentativt nøytralt rom hvor installasjonen kan etablere sin egen fiksjon. Det er noe nesten kultisk over madrassplasseringen, som om vi skal innvies eller innlemmes i noe. I søvnen, kanskje? Det åpne rommet er som en skog eller en slette hvor vi slår oss ned på luksuriøse feltsenger med silkesengetøy og varmetepper der det like fullt er en feltsengfornemmelse. Det gir en litt ubestemmelig kvalitet – er jeg på en resort? En speiderleir? Eller kanskje en litt luksuriøs hekseinnvielse? Vi får beskjed om å sette oss på vår valgte seng, og når alle er ankommet, skal vi legge oss ned med hodet på den sirkelformede puten inn mot glødelampene hvor det står plassert tre høyttalere rundt hver sengeende slik at det blir surroundlyd. Jeg legger meg på ryggen, slik jeg får beskjed om og slik at lyden blir best. Det gjør det også mindre sannsynlig at jeg sovner, ettersom jeg aldri sover på ryggen, og jeg lar lyden lulle meg mot søvn.

Hvile som idealposisjon

Dæhlin har både skrevet og lest inn teksten som fremføres. Det er en lett fragmentert tekst som veksler mellom engelsk, norsk og spansk. Innledningsvis er det tall som leses opp – tellingen er ikke alltid kronologisk, og det blir en påminnelse om de utallige telleteknikkene som finnes som mulige triks for å sovne. (Jeg har periodevis forsøkt å telle ned fra 10.000 eller 1.000, litt avhengig av hvor vanskelig jeg tror det blir å sovne igjen, det viktige er at jeg ikke skal trenge å være redd for at jeg kommer til null før jeg sovner). Dæhlins stemme hopper fra én historie til en ny, hele tiden i et rolig og litt monotont stemmeleie. Det er avslappende og søvndyssende. Noen historier er enklere å følge enn andre, og det er en dramaturgi i teksten som legger opp til det fragmenterte og at man som lytter kan koble seg på og av.

Performanceteoretikeren Diana Taylor skriver i boka Performance (2016) at alle verk har en slags innebygd tilskuerposisjon:

«Each performance anticipates its ideal response. The fourth wall asks the spectator not to intervene, to keep her distance, to remain seated to observe the artistic work. A demonstration asks that people come together in solidarity with a cause. (…) Earlier, performance was defined as a “doing” and a “thing done”. Now we need to add: Performance is a doing to, a thing done to and with the spectator».

Når Dæhlin sender oss inn i installasjonen – i drømmemaskinen, som jeg liker å tenke på den som, med en oppfordring om å «let go», så er dette også en indikasjon på hva som er den ideelle måten å oppleve verket på. Vi oppfordres til å gi slipp, slappe av, la tankene fare og la verket omslutte oss. Det er et verk som inviterer til en uoppmerksom lytting og sansing, og slik jeg forstår det er det meningen at tilskueren skal drømme, assosiere, tenke og skape videre i forlengelsen av Sleep locks the bones.

Inne i drømmemaskinen

I etterkant har jeg problemer med å huske detaljer fra lydbildet, jeg vet det var andre lyder enn Dæhlins stemme, men detaljene rundt dette er borte når jeg skal skrive. Men kanskje er det også en kvalitet ved Truls Hannemyrs lyddesign? At poenget er at jeg som tilskuer nettopp skal slappe av, la lyden gli motstandsløst, uten å henge meg opp i detaljer? Jeg husker fragmenter fra historiene og at de varierte i form. Det var noen korte innslag med ‘fakta’ hvor det blant annet var en kort historie om Aristoteles og dyreriket. I en annen sekvens forteller Dæhlin blant annet om en drøm om en gribb – jeg husker ikke lenger hva den handlet om, bare at det også var en gribb i motivet til puslespillet vi ble invitert til å delta i før vi entret sengerommet.

Mens jeg ligger og lytter til stemmen til Dæhlin, alle ordene som strømmer, så begynner jeg å tenke på en forestilling jeg så kvelden før, en studentforestilling av noen av andreårsstudentene ved Høgskolen i Østfolds Akademi for scenekunst. Forestillingen Medea on tour var basert på myten om Medea og primært ordløs, men den føltes av en eller annen grunn mer som Antigone, og mens jeg ligger helt stille og lytter til Dæhlins stemme begynner hjernen min å produsere tanker om detaljer fra den. Det var vann som dryppet fra en beholder i taket, ned på en utøver, og dette minnet blander seg med en scene hvor en annen utøver løp utrettelig frem og tilbake, frem og tilbake. Det er noe med disse monotone bevegelsesmønstrene som gir gjenklang i historiene Dæhlin forteller. Det mytiske og drømmeaktige veves sammen med mytene fra forestillingene jeg har sett kvelden før. Det fragmenterte i teksten i installasjonen gir plass til bildene fra gårsdagens forestilling.

Safe space på automatikk?

Det er behagelig å ligge der på varmeteppet, la lyden nærmest massere en og bare hvile i en slags tilstand mellom meditasjon og slumring. Min første tanke da Dæhlin sa «let go», var at det var, om ikke ironisk, så en slags kritisk kommentar til det å leve i en tid preget av yoga-retorikk og en litt tannløs motivasjon. Det tok litt tid før jeg skjønte at det nok var ment mer bokstavelig, at Sleep Locks the Bones inviterer til en slags overgivelse. I det som må sies å være en svært urolig samtid ser jeg også tegn på at kunsten i større grad forsøker å være slike «safe spaces», hvor allerede traumatiserte kropper ikke skal retraumatiseres eller trigges. Det kan være gode grunner til det, men det gjør også at kunsten risikerer å bli en lekegrind. I de eksemplene jeg kan komme på av mer konfronterende scenekunst i dag, foreligger det gjerne også en fasit på hvordan man skal reagere slik at også «unsafe space» kommer med en idealrespons.

Kanskje er det fordi jeg har disse bildene fra Medea-forestillingen på netthinnen, og at jeg under mitt besøk i Fredrikstad fikk assosiasjoner til en rekke scenekunstproduksjoner fra perioden 2006-2012, men når jeg etter hvert tusler ut fra Kunstnernes Hus, fremstår også noen av disse produksjonene som helt utenkelig å iscenesette i dag. Jeg tenker på noen av de tidlige forestillingene til Vinge/Müller, hvor publikummere risikerte å få en lett rabiat Vegard Vinge etter seg om de valgte å forlate salen før forestillingen var ferdig. Kunstnere som Ann Liv Young som nærmest lot seg nære av publikums usikkerhet og frykt, men også den vitaliteten som kom av at det i møte med en rekke forestillinger fra denne perioden var vanskelig å skjønne hva som var forestillingens idealtilskuerposisjon. Da jeg skrev masteroppgave om postdramatiske teatertendenser i Oslo i 2006, var kommentarer av typen «har det begynt nå?» eller «hva var det der?» fra andre tilskuere nokså gjennomgående. Men jeg husker det som en slags selvsikkerhet fra scenekunstnernes side, at de var klar over at forestillingene de lagde ikke var entydige, og at dette også ga en frihet hos meg som tilskuer, til å tenke med og mot dem som jeg ville.

Produktivitetssamfunn

Da Bonnier Konsthall i Stockholm i 2016 hadde en utstilling om søvnløshet, kalt Insomnia, ga de også ut en antologi med dokumentasjon og tekster i boka Insomnia: Sleeplessness as a cultural symptom. I en tekst i denne boka skriver Jonathan Crary at vi i vår samtid lever i et produktivt samfunn hvor det er skyhøye forventninger om å prestere. Med referanse til Marx skriver han om 24/7-temporaliteten hvor man etterstreber å være produktiv hele døgnet. Det var i en lang periode særlig blant næringslivstopper nærmest en konkurranse om hvem som kunne klare seg på minst mulig søvn, og det er først nå i de senere årene at dette har snudd. Nå er derimot dyp og langvarig søvn, gjerne i åtte timer, noe som etterstrebes. Man lever lenger av å sove godt og regelmessig, og slik blir også søvn en luksus, et privilegium. Mens jeg ligger der i det varme silkedypet, tenker jeg på alle på som ikke har muligheten til å sove trygt og dypt hver natt. På barn og voksne i Gaza, i Ukraina. Men hvor går grensa mellom privilegium og menneskerett? Blir noe et privilegium når mange nok fratas en menneskerett?

Samtidig oppfattes yogaøvelsen shavasana, hvor man ligger helt stille på ryggen, omtrent slik man ligger i Sleep Locks the Bones, av mange – og ofte meg selv inkludert – som den mest krevende øvelsen. Det kommer ikke av at den er så krevende for musklene, men nettopp fordi den ikke er det. For et overarbeidet hode og en anspent kropp kan oppfordringen til ikke å gjøre noe være mer utfordrende enn å stå i høy planke i to minutter. I de andre tekstene jeg har lest om Sleep Locks the Bones, og i de tilbakemeldingene jeg har hørt fra andre som har opplevd den, er det en nokså gjennomgående takknemlighet over muligheten til å delta med mindre skjerpet bevissthet. For flere av kritikerne har vissheten om å skulle skrive gjort det litt vanskelig å gi slipp. Skal man være i den ideale tilskuerposisjonen til den journalistiske kritikeren – eller innta idealposisjonen som verket tilbyr? Det forventes av særlig aviskritikeren at hen er oppmerksom og forsøker å gi et mest mulig sannferdig bilde av forestillingen hen har sett eller opplevd. Det gir en forventning hos både leser og kunstnere om at kritikken skal stå i en slags tjeneste til kunsten. Dette er en service-forventning som vi også finner hos deler av publikum: Forestillingen skal yte en service til sitt publikum, mens kritikken skal yte service til forestillingen.

Møtepunkt mellom minne, fantasi og installasjon

Mens jeg ligger på madrassen min, ser jeg opp i taket på vinduer dekket av sort stoff eller annet materiale. Lyset presser seg likevel gjennom enkelte steder og gjør at mønsteret i stoffet blir synlig, de er nesten som striper. Og mens Dæhlins stemme forteller om tryggheten ved morens hus, ‘the soil’, så ser jeg på vinduet over meg, som også minner om skråtaksvindu. Jeg innbiller meg at jeg hører sluddet som pisker mot det.

Liggende mellom søvn og våken tilstand smelter bildet av gribben fra puslespillet nok en gang inn i Medea on tour – kanskje er det fordi begge gir meg western- og ørkenassosiasjoner. Disse assosiasjonene flyter sammen og lar sorgen fra Medea (og Antigone, som jeg insisterer på å drasse med meg) smelte inn i Sleep Locks the Bones. Det blir en meditasjon over søvnens betydning og et rom for sorg over å leve i en tid hvor vi får oppdateringer i sanntid på krigsforbrytelser i tillegg til skammen og fortvilelsen over ikke å kunne gjøre noe med det. Sorgen og raseriet er kanskje enda større fordi dette finner sted i etterkant av en pandemi hvor vi fikk erfare at helt utenkelige handlinger, rene utopier og mareritt, kunne la seg gjennomføre av pur politisk vilje. Vissheten om at nesten alt egentlig er mulig, men at det er (den politiske) viljen det står på, gjør det hele enda mer ulevelig.

I Dæhlins forrige forestilling, Originally a plant (2022) fant jeg en dyp gjenklang i en scene som handlet om vanskeligheten med å sette ord på noe. Det er noe med forskjellen mellom det å forstå noe kognitivt versus kroppslig, som resonnerte dypt. Og kanskje er det også dette som er noe av kvaliteten ved Dæhlins forestillinger, de unndrar seg tydelig mening og har en åpenhet som kan gi tilskueren frihet. Performance som «a thing done to and with the spectator», som Diana Taylor skriver.

På samme måte som det er opp til tilskueren hvordan man vil møte verket, hvorvidt man gir seg hen eller ikke, vil denne innstillingen forme opplevelsen og lesningen av det. Med litt mer motstand i kroppen åpner Sleep Locks the Bones for en mer kritisk lesning hvor installasjonen fungerer som en power nap hvor man rekker å hente seg inn før man sendes ut i verden igjen – klar til å produsere og prestere. Når jeg ikke faller ned på denne lesningen, handler det om at installasjonen er stram nok til at den lager noen rammer som jeg som tilskuer kan fabulere og assosiere ut fra eller mot og at den samtidig er fragmentert nok til at det ikke oppleves som en styrt tankestrøm.