Forsterket ekkokammer

Siden Donald Trump ble innsatt som president i januar i år, har han og hans støttespillere dominert nyhetsbildet: «47 måneder igjen med Trump». «Du kan like klassisk arkitektur uten å støtte Trump». «Trump defends Musk as backlash to federal workers ultimatum grows». «Under Trump, America’s new friends: Russia, North Korea, Belarus». Den siste måneden har den nyinnsatte amerikanske presidenten vært øverst på de fleste nyhetssidene – uavhengig om man klikker seg inn på uten- eller innenriks, nyheter eller kultur. NRKs USA-korrespondent Tove Bjørgaas oppsummerer det fint: «Hvert minutt plinger det inn nyhetsvarsler på mobilen: En forsvarssjef som er sparket, en ny presidentordre om transpersoner, en fagforening som saksøker Trump-administrasjonen eller en utenlandsk statsleder som sier at vi lever i en helt ny tid». Hvordan kunne mannen bli gjenvalgt? Hva slags storslagenhet er det egentlig USA skal oppleve igjen, for hvem – og med hvilke konsekvenser for resten av verden? I skrivende stund er det en KI-generert video Trump har delt, om «Gaza 2025, what’s next?», som er det siste døgnets mest omtalte Trump-utspill. En video som viser en mulig fremtid for Gaza, der Trump, Musk og Benjamin Netanyahu nyter en ferielignende tilværelse i et Gaza, som er forvandlet til en resort. «What’s next?» kunne vært tittelen på Trumps egen mediedramaturgi hvor vi som lesere og tilskuere ikke rekker å komme oss av sjokket av gårsdagens nyhet før Trump har lansert noe nytt. Filmskaper og teaterregissør Maria Lloyd har de siste syv årene mottatt mailer som er til en annen Maria Lloyd, en som bor i USA og som stemmer på Donald Trump. En økende undring om hvem hun er, denne ‘andre’ Maria Lloyd, får norske Lloyd til å forsøke å komme i kontakt med sin navnesøster. Det er dette som er utgangspunktet for forestillingen Echo Puncture på Black Box Teater. Forestillingen er delt inn i tre akter, kalt «Act I: The End of Normal», «Act II: Follow the Echo» og «Act III: The New Normal».

Filmeffekter og dokumentarfilm

Innledningsvis sitter Lloyd omtrent midt på scenen ved et lite trebord med en laptop på. På to skråstilte, store skjermer bak henne projiseres skjermutsnitt av Lloyd som skriver en e-post til den andre Maria Lloyd. Over høyttalerne hører vi en blanding av tastaturslag og andre rytmer som nærmest trommer frem teksten på skjermene. Deretter scroller Lloyd gjennom mailer hun har mottatt, men som er til den andre Maria. Det er en reklame for vesker laget av alligatorskinn, informasjon om MAGA (Make America Great Again-bevegelsen) fra The Cristian Family og en e-post som minner henne på at hun har en gave til gode fra NRA (National Rifle Association). Som en tydelig kontrast til det bildet jeg som tilskuer allerede blir invitert til å lage meg av den andre Maria – MAGA-Maria med alligatorvesker og kanskje Melania Trump-estetikk – er Lloyd selv iført en blomstrete skjorte, cordfløyelsbukser og en brun-oransje lue. Som hun selv sier like etterpå, er Lloyd en representant for et verdenssyn hvor «art is the solution», mens MAGA-Maria hører til i en verden med rifler og tro på at Trump vil gjøre USA storslagent igjen. «Wouldn’t it help us having tea», spør Lloyd retorisk. Mon det, tenker jeg etter hvert, mens Lloyd legger ut på sin jakt etter et teselskap med MAGA-Maria. På veien mot MAGA-Maria møter hun også flere andre som heter Maria Lloyd. Lloyd har en bakgrunn fra film og har en master i regi fra Kunsthøgskolen i Oslo. Forestillingen er også i stor grad basert på filmarbeid og består dels av visning av filmede intervjuer med de andre som heter Maria Lloyd, et besøk på en våpenmesse og jakten på MAGA-Maria. Dels er forestillingen også en slags live-innspilling med filmeffekter. Dette gjøres på flere ulike måter. Vi ser Lloyd stå på scenen, gående på stedet hvil med brunost i den ene hånden og en tekanne i den andre mens en kameramann filmer henne mot en bakgrunn av turister på Miami Beach. Sistnevnte spilles baklengs, slik at det oppstår to fiksjoner: én av Lloyd som beveger seg fremover og én av turistene som går bakover. Kanskje er det også ment som et bilde på USA som beveger seg bakover i tid. Filmen av Lloyd blir vist på den andre skjermen slik at det alltid er flere versjoner, flere mulige måter å forstå virkeligheten eller fiksjonen på. I en annen scene brukes blant annet utsnitt fra tv-serien Dallas som samtalepartner på det ene lerretet før hun forflytter seg videre. Den virkelige Lloyd står på scenen og holder i et ratt mens hun filmes gjennom en ramme som har samme utsnitt som et bilvindu slik at filmen på lerretet viser en fiksjon av Lloyd som kjører bil og etter hvert krasjer i et slags inferno av flammer – også dette gjennom kryssklipping av film oppå film. 

Trump-land

Dramaturgisk er Echo Puncture bygget på en litt ironisk versjon av «the hero’s journey», altså heltens reise, hvor Lloyd er heltinnen som jakter på MAGA-Maria for å omvende henne. Det er kanskje ingen stor overraskelse at heltinnen mislykkes i dette, men underveis møter hun altså også to andre Maria Lloyd’er i USA som gir sine historier om hvordan det er å leve i landet. Én av dem forteller om hvordan det er å være afrikansk-amerikaner i USA i dag og om hvor utmattende det er å måtte forholde seg til hvite menneskers skyldfølelse. Hun forteller om hvordan denne aggressive skyldfølelsen hos andre internaliseres hos henne og om at hun forsøker å kompensere for den rasistiske forventningen om voldelig adferd. Samtidig er denne Maria Lloyd tilhenger av retten til å eie våpen nettopp fordi det er så mange våpen i USA at det oppleves farlig ikke selv å kunne være i besittelse av et. Dette er nok den scenen i forestillingen som byr på mest kompleksitet, for vi møter en karakter som representerer mange av de samme verdiene som jeg antar at størsteparten av publikummet på Black Box teater også deler, men som bryter med forventningen vår gjennom sitt forhold til våpen. I et lite øyeblikk blir det mulig å forestille seg flere nyanser enn de mørkerøde og mørkeblå flekkene av Trump-republikanere og Biden-demokrater i det amerikanske politiske landskapet. Det motsatte skjer i en scene hvor Lloyd bruker klipp fra stormingen av den amerikanske kongressen 6.januar 2021. Dette er en faktisk hendelse som det fortsatt oppleves absurd, obskønt og voldsomt å se dokumentarklipp fra, og som kommer tydelig frem i særlig et kryssklipp i forestillingen som viser aksjonister som roper «Hang Mike Pence» etterfulgt av en film av noen som står utenfor Capitol med en provisorisk galge. Dette er en tydelig illustrasjon av tittelen på første akt: slutten på normalen. I andre akt («følg ekkoet») blir vi med på omvisning på en våpenmesse. Her forteller blant annet en omviser at hennes fem år gamle sønn allerede har sitt eget våpen og kan traktere det (på forsvarlig vis, legges det til). Når vi i tredje akt («den nye normalen») endelig nærmer oss MAGA-Marias eiendom, er det ingen overraskelse at den befinner seg i et bevoktet boligområde omringet av sumplandskap.

Askeladden og MAGA-Maria

Lloyd selv har på seg en ryggsekk i flere scener og har med seg melkesjokoladeesker med norske flagg på som hun og de andre Maria Lloyd’ene poserer for bilder med. I tillegg benyttes brunost og en tekanne som rekvisitter, og bildet av Norge som en naiv, fredselskende og koselig nasjon trer (over)tydelig frem. Som motsats forblir USA skremmevisjonen med et fascistisk ytre høyre som er i ferd med å endre USA (og resten av verden) med våpen- og abortlover, fjerning av transpersonstatus og generell omskriving av historien. Det er norske Maria Askeladden omgitt av de våpengale Trump-tilhengerne. «A stranger than fiction performance about Trump’s America», står det om forestillingen på Black Box teaters hjemmeside. Det virker litt naivt, tenkte jeg i forkant av forestillingen, og etter å ha hørt Lloyd i samtale med USA-kjenneren Lisa Cooper etter premieren, forsterkes dette inntrykket. Naivitet er ikke nødvendigvis negativt, og intensjonen er muligens å iscenesette den litt naive fremstillingen av seg selv i forestillingen. Det å snevre undersøkelsesområdet ned til et par amerikanske navnesøstre virker som en lur måte å få avgrenset undersøkelsen av status quo i USA i dag. Men jeg får ikke helt taket på hva som er målet med forestillingen. Er det å ta pulsen på Trumps America? Er det å overgå Trumps egen fiksjonsskaping? Begge deler virker for øyeblikket som nesten umulige prosjekt. Echo Puncture presenterer et bilde på USA som jeg får bekreftet gjennom tradisjonelle og sosiale medier hver eneste dag. Det er bekmørkt, og spørsmålet er om jeg egentlig trenger mer av det? Det korte svaret er nei. Om jeg likevel skal utdype svaret mitt, er det særlig ambisjonen om å punktere ekkokamre, som tittelen indikerer, jeg blir skuffet over. Det er noe tannløst, naivt og nokså upresist over analysen av disse ekkokamrene. Spørsmålet er hvorvidt Lloyd egentlig selv vil utfordre sitt ekkokammer.

Ekko og Narcissus

Hun kommenterer tidlig i forestillingen at hun selv representerer en slags «messy» eller rotete venstreside, mens MAGA-Maria tilhører en mer strukturert høyreside. Denne påstanden bekreftes i stor grad gjennom Echo Puncture, men jeg savner at forestillingen selv kommer med alternative forslag til eller fiksjoner om hvordan «kunst er løsningen». I ettersamtalen på premieren kommer det frem at Lloyd i arbeidet med forestillingen har vært inspirert av Lena Lindgrens bok Ekko – et essay om algoritmer og begjær (2021). Lindgren bruker i sin tekst myten om Ekko og Narcissus som et bilde på utviklingen av sosiale medier. I likhet med Lloyd, har Lindgren i sin bok reist til USA for å følge i fotsporene til flere av de største tech-gründerne. Det er særlig Peter Thiel, som var en av gründerne bak betalingsløsningen PayPal og en av de første til å investere i Facebook fortsatt sitter i sistnevntes styre), Lindgren fokuserer på. Det skal også ha vært Thiel som introduserte Trump for JD Vance, og som generelt skal ha stor innflytelse på Trump gjennom sitt nettverk. Lindgren ser på det teoretiske og filosofiske grunnlaget til Thiel, og gjør lesninger for å forsøke å forstå motivasjonen bak Thiels valg. I stedet for å stirre på de sosiale mediene eller Trump ser Lindgren på strukturene som omgir dem. Det er menneskene som gjør sosiale medier mulig, hva de har å tjene på det – og hva som er effekten av sosiale medier – som er en rød tråd i Ekko.

Myten om Narcissus omhandler også nymfen Ekko, som mister muligheten til å forme egne setninger og som kun kan kopiere andres – altså være ekko. Lindgren bruker relasjonen mellom Ekko og Narcissus som en inngang til vår omgang med sosiale medier spesielt: «Ekko er den alltid anonyme, en ubevisst linje i samfunnspsykologien og i oss. Det er her, i det moralske fritaket som anonymiteten gir, at problemet med sosiale medier også ligger. Det farligste ved Ekko er ikke at hun er ingen, men at hun tror hun er ingen. For Ekko har makt, hun tar bare ikke noe ansvar for den», skriver Lindgren (side 144). Men er det bare MAGA-Maria som lever i et ekkokammer, som utøver makt som stemmegiver i USA, eller er vi ikke alle like fanget i våre egne ekkokamre?

Echo Puncture fungerer mer som en trygg sofakant, et rom og et mulig fellesskap hvor vi kanskje kan sørge eller være sinte i møte med de emosjonelt ladede filmklippene som forestillingen viser oss. Men forestillingen kommer ikke med forslag til hva som kan gjøres annerledes. Ikke bare forblir vi i ekkokammeret vårt, vi får det bekreftet gjennom Echo Puncture. I stedet for punktering gir forestillingen en forsterket følelse av ekkokammer hvor vi kan forlate teatret, styrket i vårt egen verdensbilde. Hvorfor stemmer MAGA-Maria Trump? Hvilke drømmer er det hun og andre amerikanere har om fremtiden som de tror Trump kan innfri? Dette har Echo Puncture ingen svar på.