Sirenenes sang

Den østerrikske koreografen og danseren Florentina Holzingers besøk i en havn rett utenfor Bergen sentrum gikk først under radaren min. Særlig etter at Holzinger ble huskunstner ved Volksbühne i Berlin er hun de siste årene blitt en slags, om ikke superstjerne, så et av de mest omtalte navnene innenfor den europeiske scenekunsten. Produksjonen Tanz (2019) ble valgt til festivalen Theatertreffens program, og gjennom den og de påfølgende produksjonene Divine Comedy (2021) og Ophelia’s got talent (2022) har hun utviklet en særegen og storslått estetikk. Denne våren hadde hun premiere på operaen Sancta ved Mecklenburgische Staadtstheater. Den ble deretter ble vist på Wiener Festwochen før den senere i høst vil vises på Volksbühne. Disse fire forestillingene har til felles at de er hovedsceneproduksjoner som leker med ballett-, teater- og operakonvensjoner samtidig som de tar opp i seg et vell av andre dansesjangre og fysiske praksiser og utføres av et stort ensemble som alle er nakne på scenen. I Ophelia’s got talent er vann et gjennomgående tema, og det er følgelig både svømmebasseng og vanntanker på scenen – samt et helikopter som senkes ned fra taket. Jeg er fristet til å kalle forestillingene megalomane, men kanskje handler det egentlig mer om at jeg har blitt vant til å forholde meg til forestillinger med strenge budsjettrammer. Det er bejaende for fantasien å se forestillinger som får ta i bruk så store produksjonsapparat og å se at det er mulig. Gjennom hele karrieren har Holzinger vært opptatt av det spektakulære og det anti-spektakulære, og hun undersøker ulike måter kroppen kan være et instrument på. Forestillingene består gjerne av store tablåer, og hun er omgitt av et kunstnerisk team bestående av utøvere med svært ulike bakgrunner og ferdigheter som sirkusartister, stunt-utøvere og dansere. Det bidrar til en estetikk preget av overskridelse av grenser. Lek med fremstillinger og forståelser av det feminine og kvinnelige er gjennomgående i alle forestillingene, og særlig systemisk vold mot kvinner er et tilbakevendende motiv. Da Holzinger nå gjestet Norge, var det på invitasjon fra Bergen Kunsthall til å gjøre en såkalt etyde. Etydeformatet er noe Holzinger har jobbet med siden 2020, og for henne betyr det en måte å få undersøkt noe i et offentlig rom – utenfor scenekunstrommet. En etyde er et format fra musikken hvor man gjerne øver ferdigheter – en øvelse, rett og slett. Holzinger har tidligere laget en etyde for en kran, for ‘scrap’ og for en bjelle. I Bergen er det altså en havn i Laksevåg som er spillested og tema.

Bergen med direktelinje til Europa

Jeg har reist nærmest direkte til Bergen fra Berlin, etter å ha tilbragt ei uke på dansefestivalen Tanz im August, hvor blant annet den vestlige dansekanon og dennes forvaltning av og innvirkning på tradisjoner og utvikling har vært tematisert. I festivalprogrammet benyttes slagordet «Ici commence la mer / hier begint de zee» som anslag for årets festival. «Her begynner havet» betyr slagordet, som er noe pussig å uttale i en innlandsby som Berlin, men poenget er å gjøre oss oppmerksom på hvordan alt er forbundet hverandre. Et økopolitisk slagord, men også et kunstnerisk navigasjonspunkt, som egentlig passer godt på koreograf Florentina Holzingers arbeid. Særlig Ophelia’s got talent undersøker vann som element og bygger på et stort vell av referanser fra både myter, populærkultur og kunsthistorie, med nymfer, havfruer og sirener så vel som seilere og dykkere. Dette undersøkes gjennom en nøye planlagt og koreografert dramaturgi i teaterrommet og -formatet, mens etydeformatet gir en mulighet til å blåse opp noen av de samme motivene og undersøke dem som stunt i et enda større format utendørs. Jeg er langt fra den eneste som tatt veien til Laksevåg havn, vi bokstavelig talt velter ut av bussen fra Bergen sentrum. Nede i havnen er det ikke helt opplagt hvor spilleplassen er – utover at man forstår at en lett rusten heisekran vil ha en sentral posisjon. Vi stimler sammen, og litt over klokken 18 høres lyden av et helikopter som nærmer seg. Helikopteret kan leses som en referanse til Ophelia’s got talent. I Laksevåg går det inn for landing rett bak noen bygg rett bortenfor der publikum står samlet, før det kort tid senere igjen letter, nå med en boks hengende fra en vaier. På dette tidspunktet blir også vi i publikum sakte sluset over til en kai litt lengre bort. Det er hele tiden en spenning blant publikum om hva som vil skje, hvor det vil skje og om det vil være nok plass til alle. Ettersom det har vært sparsomt med informasjon om dette i forkant av etyden, må vi basere oss på gjetting og litt forskjellige løse rykter der i mengden. Det skaper en forhøyet oppmerksomhet som gjør meg årvåken. Jeg er hele tiden redd for å gå glipp av noe, blikket flakker, og hodet er som en ubåtkikkert som spaner etter handling. Det er en tilskuerposisjon som skiller seg fra den man har i teaterrommet, hvor man på forhånd vet om man sitter nær scenen (høy pris) eller lengre bak (billigere), og hvor det også tilrettelegges for at alle skal se så mye som mulig av det som skjer på scenen. I etyden er det litt tilfeldig hva jeg får med meg og ikke (men inngangsbilletten er gratis), og selv om det er litt frustrerende underveis er det også en del av stuntformatet. Langt foran meg ser jeg deler av en skjerm hvor det vises film av det jeg etter hvert skjønner er piercing av kropper. Jeg myser, jeg står på tærne og strekker hals, men ser likevel bare deler av skjermens øverste del. I etterkant av selve etyden ser jeg på såkalte ‘stories’ fra hendelsen på Instagram, også disse er korte og fragmenterte – og med kort levetid, ettersom de kun er tilgjengelige i 24 timer fra de publiseres. Basert på disse snuttene, det jeg selv ser og egne erfaringer fra tidligere møter med Holzingers forestillinger, antar jeg at filmen viser utøverkropper som pierces med kroker – som senere festes til vaiere.

Holzingers havdeling

Når en sanger kun iført grønne vadestøvler, hvit tversoversløyfe og en dirigent, stav i hånden, beveger seg syngende gjennom menneskemengden, deler publikum seg plutselig, som en banal bibelreferanse. Sangeren har et både insisterende og søkende blikk som hun retter mot oss mens hun flytter på seg. Publikum pakker seg sammen bak henne etter at hun har passert, og litt senere ser jeg henne igjen, stående på toppen av en skute som ligger fortøyd rett bortenfor oss. En intens og stadig høyere trommellyd nærmest rulles ut, som i et forsøk på å overdøve småpraten i publikum. Mens sanger-dirigenten peker mot kranen over oss, tiltar musikken, som høres ut som en blanding av støy og sakral sang, mens et nytt skip seiler inn og legger til kai. Jeg vet ikke om jeg skal forstå det som sirenenes sang eller djevelskrik, kanskje er det litt av begge deler? Det er hard techno og skrik uten kropp, og (for min del) nærmest null sikt. Selv med ørepropper, er jeg fullstendig innhyllet i lyden. De mange telefonene som holdes i været for å filme avslører at det er en konsert der foran et sted, er det en gitarist? Jeg myser igjen, forsøker å få en slags oversikt via den lille mobilskjermen, før jeg igjen hører lyden av helikopteret som flyr inn fra venstre – denne gangen med en gigantisk høyttaler hengende i vaier. Mens høyttaleren snurrer, sirkler helikopteret rundt kranen, stadig lavere.

Illusjon og siktlinjer - mulige kræsj

Det å forestille seg noe er en fundamental del av alt teater, men utnyttes til sitt fulle i Holzingers produksjoner. Jeg forestiller meg at helikopterets rotorblader kommer borti kranen, at helikopteret slenges ut av sin posisjon, mot oss og at rotorbladene farer gjennom luften og folkemengden som knivblad. Jeg forestiller meg at det kan skje, og på en måte skjer det i hodet mitt. Mens alle disse krasj-scenariene utspiller seg i fantasien min holder det faktiske helikopteret seg stabilt flyvende i luften. Det senker seg sakte nedover, og høyttaleren lastes av slik at helikopteret kan fly noen meter lenger bort. Mens lyden av rotorbladene sakte forsvinner, starter kranen høyt der oppe å bevege seg. På stangen på baksiden er det festet to gigantiske vindspill eller uroer, laget av det som ser ut til å være lange stålrør som henger fra stålvaiere. Lyden av klokkespill strømmer mot oss fra oven og fra en rekke høyttalere. Når klokkene henger rett over oss, rappellerer to utøvere – deriblant Holzinger selv – ned fra kranen. De lander på hver sin uro, og iført ingenting annet enn klatreseler og vadestøvler, spiller de på uroene. Inni hver uro henger det en bjelle, en referanse til Sancta og til Étude for Church fra Berlin i 2023. Under dem igjen danser en langhåret utøver i løse luften – hengende fra kroker festet i huden på ryggen. Mens jeg er fjetret av synet av klokkespillerne og den fandenivoldske, svevende danseren – hører jeg at helikopteret starter motoren sin. Det tar av og flyr mot oss, vi holder på hatter, sydvester, skaut og capser mens det svever rett ved siden av oss. Om bord står nok en naken utøver, og idet helikopteret skal stige oppover, tar hun et skritt ut og hopper med splitthopp i havet. «Ooooh!!» hører jeg flere publikummere sukke og rope. Så stilner musikken og havneetyden er over.

Postkort

Etyden er som en liten bunke postkort, med minner fra eller invitasjoner til andre produksjoner av Holzinger. Det er som om helikopteret har fløyet rett opp fra Volksbühne og Ophelia’s got talent, og at vannet fra det nokså grunne svømmebassenget og vanntankene fra samme produksjon, har samlet seg i havnebassenget i Laksevåg. Rundt oss i publikum, sitter det også faktiske havnemannskap om bord i skipene i havnen, som en slags referanse til de bedrukne seilerne i Ophelia. Bjellene i uroene, og den svevende danseren, er referanser til Sancta og en tidligere etyde, hvor det var en menneskekropp som hang opp-ned inni bjella, i stedet for en metallstang. Risikoen og hms-angsten jeg kjenner på der i publikum, stammer nok fra Kein applaus für scheisse (2013) – som også ble startpunkt for kunstnersamtalen med Holzinger dagen etter.  Her samtalte hun med kurator Nora-Swantje Almes og påtroppende kunstnerisk leder for BiT-Teatergarasjen, Bettina Kuegler. Kein applaus für scheisse, som hun laget sammen med Vincent Riebeek, ble vist på teaterfestivalen i Stamsund i 2013. Her skjedde det alle scenekunstnere frykter; en vaier løsnet mens Holzinger holdt på med et stunt oppunder taket, og fra flere meters høyde falt hun rett i gulvet. Da jeg satt i publikum i 2013, rakk jeg å lure på om fallet også var en del av illusjonen før det ble tydelig at så ikke var tilfelle, og publikum ble sluset ut av lokalene. Ulykken har, ikke overraskende, gjort Holzinger mer opptatt av sikkerhet. Men risiko er fortsatt et element i alle produksjonene hennes. I kunstnersamtalen sier hun: «I like to play with the suggested loss of control. I think it is important to make works where you don’t know what happens next, to feel risk, but I want people to be safe. (…) It’s a play with suggested risk, which is the thing with stunt performers». Kanskje er også min egen forestillingsevne, mitt oppheng på hms, påvirket av denne hendelsen. Vissheten om at en utøver kan falle fem meter rett ned i en forestilling gjør muligens også at jeg oftere og lettere forestiller meg slike scenarier. Da jeg en uke tidligere ankom Berlin og klatret opp de mange trappene til andre balkong i teatersalen HAU1 (Hebbel am Ufer), for deretter å holde meg godt fast i rekkverket da jeg gikk ned den stupbratte trappa til setet mitt på første rad, var jeg lenge redd for at noen skulle falle ned de trappene og trille over kanten på balkongen og mange meter rett ned i stolene nede i parkett. Unødvendig? Muligens, men jeg har erfart at det unødvendige eller utenkelige kan skje. Denne forestillingsevnen til publikummeren er kanskje den muskelen man virkelig får trent i møte med Holzingers arbeider. Hun bidrar med noe, hun og hennes team lager en komposisjon, et bilde eller en bevegelse, og så får jeg/vi fylle ut resten. Det gjelder ikke bare risiko og hms-angst, men også selve tablåene som vises. Den musikalske komposisjonen som består av klokkespill, techno og en vokal som ofte skriker (blant annet utført av den svevende danseren) i møte med de hengende uroene og helikopteret kan være et bilde på en verden som synker i havet. Eller, like gjerne; at den samme verdenen invaderes av mytiske figurer fra både luften og sjøen. At de nakne utøverkroppene filmes av de mange tilskuerne gir et ubehag, en følelse av objektivisering av kroppene. I scenerommet er det mindre filming, og utøverne har større kontroll over både oss i publikum og stuntene de gjennomfører. Men samtidig er det en vill kraft over dem der de henger i luften eller hopper fra et helikopter som gir dem en autonomi. Det er kanskje denne kraften som smitter over på meg og som gjør at jeg går ut av havnen litt senere med en følelse av at alt er mulig – på godt og vondt, men jeg velger å være oppstemt av det.