Pretensiøst eller lyttende?

Innledningsvis i Draum om hausten møter vi Mann og Kvinne som treffes tilfeldig på en kirkegård. De har en fortid sammen, og selv om Mann nå er gift og har et barn, blaffer kjærligheten mellom de to opp igjen, og Mannen forlater sin kone Gry til fordel for Kvinne. På samme sted møter vi noen år senere mannens Mor og Far når mannens bestemor skal gravlegges. Her møter Kvinne sine svigerforeldre for første gang, og også Gry dukker opp og kan informere om at sønnen Gaute er syk og ligger på sykehus. I de neste møtene er også Gaute og Far gått bort, og helt til slutt er det bare de tre kvinnene igjen når også Mann har gått ut av tiden. Draum om hausten kan, som mange av Fosses skuespill, handle om flere ting. Det kan være et stykke om kjærlighet og bedrag, det kan handle om døden, det kan handle om kommunikasjon og relasjoner. Jeg finner alle disse tematikkene i teksten, men iscenesettelsene har en tendens til å sette en av dem foran de andre. Trine Wiggen valgte for eksempel å doble rollene til Mann og Kvinne da hun hadde regi på stykket på Det Norske Teatret i 2016. I Sigrid Strøm Reibos regi har det relasjonelle – frykten for å bli forlatt og lengselen etter å bli elsket – kommet i forgrunnen.

Det spesifikke i det tidløse

Scenograf Gjermund Andresen og lysdesigner Øyvind Wangensteen har skapt det jeg vil kalle en typisk Fosse-scenografi. Helt foran på hovedscenen er det plassert en stor ramme som er én til to meter dyp og som er omtrent like bred og høy som scenen tillater. Lenger bak på scenen står det en nesten lik ramme eller boks, men i et litt mindre format. I rammene er det montert vannskinner slik at det kan regne vann fra dem. Sammen med forholdsvis store mengder røyk fra røykmaskin og et lysdesign som varierer nesten umerkelig skaper dette et tid- og stedløst rom. Det fuktige preget gjør det høstlig, noe som forsterkes av kostymene og lyset – som aldri når høylys-sommerdag-styrke. Alle skuespillerne er ikledd tilsynelatende dagligdagse antrekk uten spesielle kjennetegn. Mann er iført allværsjakke over en rutete skjorte og t-skjorte med et motiv jeg ikke helt ser hva er. Kvinne har på seg en lyserosa genser og langbukser under en lang kåpe og et skjerf. De har begge på seg sneakers og kunne antrekksmessig vært hvemsomhelst. Det tilforlatelige og hverdagslige ved kostymene bryter med det hardere og mer kunstige rommet. Det er som om karakterene er hentet fra gata utenfor og plassert på scenen som nå er et slags laboratorium. De er hverdagsmennesker hvis problemer blir plassert i et mer arkaisk landskap hvor situasjonene og følelsene deres får en annen tyngde. I et intervju i DN, uttaler kunstneren og forfatteren Isabella Ducrot – som debuterte som kunstner som 54-åring – at hun nå som 93-åring kjenner på en form for frihet: «Det er ingen fremtid. Jeg lever i nået. Et mer utvidet nå, et viktigere nå». Og det er kanskje denne friheten som mangler for karakterene i Draum om hausten. Det er som om de lever i et langt øyeblikk hvor det fremtidige ‘nå’ tynger dem i stedet for å gi dem frihet. Fosse har selv skrevet om skuespillet at han «i det stykket fekk til noko eg tidlegare ikkje hadde gjort, at heile stykket på eit vis er eit no, ein augneblink» (Jon Fosse i forord til Fem teaterstykke (2019), side 8.) Det er dette lange øyeblikket, det evigvarende ‘nået’ jeg tror scenografien forsøker å skape. Jeg antar at kostymene er en måte å understreke eller fremheve det hverdagslige på som finnes i Fosses tekst. Det er noe med disse replikkene som Fosse alltid bruker, de slitte frasene som han monterer slik at de får en tydelig form. «Det var så godt å sjå deg». «Der var du jo» og «du må ikkje forlate meg».

Melodrama og melankoli

Draum om hausten er et finmasket spill hvor mye av underteksten til replikkene spilles ut gjennom mimikk og reaksjoner i ansiktene til skuespillerne. Nils Jørgen Kaalstad spiller Mannen med en nølende og tilbakeholden væremåte, det er han som er navet i skuespillet ettersom alle relasjonene går gjennom ham, men han fremstår uavklart med alle sine valg. Da er Mariann Holes spill av Kvinnen som mer intens lyttende en god kontrast. Øystein Røger (som spilte Mannen i stykkets urpremiere i 1999) spiller en stillfaren Far, som igjen er en kontrast til Ågot Sendstad som den ikke spesielt imøtekommende eller tålmodige Mor. Her blir matriarkens maktdemonstrasjoner så overbevisende spilt at jeg hører en publikummer på raden bak meg sukke og si «men gud». Allerede fra begynnelsen av benyttes det en nesten sakral musikk med en vokal uten ord. Den setter stemningen som melankolsk høst, men det er også i denne stemningen vi forblir. I tillegg oppholder tidvis sanger Øystein Stensheim seg på scenen. Det er gjerne i scener hvor Mannens sønn Gaute nevnes slik at han kan leses som en slags manifestasjon av denne sønnen som nevnes, men aldri selv kommer til orde. Regigrepet gir dynamikk til noen av scenene ettersom det da finnes et scenisk element som ikke er direkte knyttet til handlingen. Men jeg synes musikken nesten utelukkende er stemningsgivende som en forsterkning av teksten, og den bidrar derfor til å lukke fortolkningsrom i stedet for å åpne dem. Melankolien blir liggende som en våt klut over skuespillet, og det gjør også at forestillingen innimellom får et melodramatisk og litt pretensiøst preg i stedet for den mer lyttende kvaliteten jeg tror de forsøker å skape.