Koreografi som mediering av tekst

Tikk tokk, sier lyden av en klokke mens en skikkelse kommer svevende mot salen fra bakerst på hovedscenen på Dansens Hus. Hun er sortkledd, iført en gotisk eller barokk sort kjole, og med en slags hette eller kyse på hodet som mest av alt minner om en badehette. Jeg tenker først at hun rent faktisk svever, eller at hun sitter på skuldrene til noen, det er noe med lyset og den sortkledde skikkelsen som gjør at hun virker høyere enn hun er. Idét hun nærmer seg fremre kant av scenen skjønner jeg at det bare er én person og at hun går med svært små og kanskje glidende skritt, kjolen er så lang at føttene ikke synes, og det gir dette svevende inntrykket.

«Hi, I am a narcissist», sier en stemme over høyttaleranlegget samtidig som utøveren på scenen mimer ordene med munnen og gjør store, gestikulerende armbevegelser. «I am 58 years old, and I recently discovered I have narcissism», sier stemmen, som fortsetter å fortelle fra et innside-perspektiv om det å leve med en slik lidelse. Det finnes ingen kur, det angår alle aspekt av livet, og prognosene er ikke spesielt gode, får vi høre. Samtidig fortsetter utøveren med gestene, og særlig hendene er anspente. De vris, tomlene vendes opp og ned – alt ettersom teksten vi hører – og det er litt som å se på en kropp som er besatt eller som blir styrt av en ekstern stemme, med hender som gir meg assosiasjoner til emojis: tommel opp, tommel ned, to parallelle håndflater vendt mot betrakteren etc.

Koreograf Hege Haagenrud er kjent som en koreograf med stram komposisjon, med tilsvarende stilsikkerhet. Hun har de senere år jobbet mye med tekst som lyd i sin koreografi, blant annet med barneforestillingen Anatomi for nybegynnere (2017), hvor stemmen til Trond-Viggo Torgersen fortalte om kroppens anatomi (basert på et manus bestående av barns forståelser og forklaringer av menneskekroppen), mens det i Picture a vacuum for Nasjonalballetten samme år, var poeten Kate Tempests album let them eat chaos som var soundtrack. Haagenrud har altså utforsket ulike måter å sette tekst som stemme i dialog med kropper på en scene. Tilbake i 2012 laget hun barneforestillingen Juryen, hvor en video av barn spilte som kommentar til eller regelrett regi av dansere på scenen.

Så også her, hvor det altså er stemmene til ‘de sykelig selvopptatte’ som beveger kroppene på scenen. Åpningsscenen etablerer narsissisme som en ikke-valgt tilstand, en psykisk lidelse – på linje med spill- eller rusavhengighet. Jeg klarer ikke helt fri meg fra følelsen av å sitte og se på et slags AA-møte for narsissister. Haagenrud er god på å balansere et emosjonelt ladet materiale uten å falle for fristelsen til å spille på sentimentalitet. Det gjør hun også her. Lydbildet består foruten tekstbrokker av lyd-scenografi, sakrale kor og musikk av Metteson og Vetle Junker. Det skaper en større spennvidde i forestillingen, samt gir følelsesmessig dybde til enkelte scener. Det samme gjelder Martin Myrvolds lysdesign og scenografi. Scenen er inndekket med det som ser ut som fire moltontepper på hver side av scenen, som er festet i takrigg slik at de kan heves og senkes. Det samme gjelder rader med lyskastere bakerst på scenen, samt langs scenen – og en enslig lyskaster på skinne foran på scenen, som glir frem og tilbake.

Det er noe gotisk, skummelt og mørkt over forestillingen i begynnelsen. Stemmene vi hører skal være hentet fra videoer på internett hvor folk deler erfaringer fra det å ha psykiske lidelser – i en slags collage med replikkvekslinger og monologer fra såpeopera og reality-tv. Stemmene snakker konsekvent engelsk, noe som forsterker det allerede filmatiske preget som stemmene over høyttaleranlegget gir. De er ‘de andre’, noen utenfor min egen sfære, og språket bidrar også til en distanse.

Innledningsvis er det kontraster mellom lyd, bevegelse og innhold i lyd/tekst. Det er denne følelsen av at kroppene er besatt, at de dirigeres av stemmene, som også bidrar til at det som blir sagt får andre konnotasjoner. Den sakrale korsangen, og Astad Stenerud-Jentofts kostymedesign, badet i kaldt lys, gjør at enkelte scener ser ut som oljemalerier. Utøverne svever frem og tilbake på scenen, i kombinasjoner og alene. De synker på et tidspunkt sammen, som om de smelter – som Ikaros som fløy for nær sola. Haagenrud og lysdesigner og scenograf Martin Myrvold har sammen skapt flere besnærende illusjonsscener.

Stemmene fortsetter å fortelle om ensomhet og utenforskap. En kvinnestemme forteller om hvordan hun føler seg ‘abandoned’ av døtrene sine, at det er noen andre sin skyld at hun er ensom – som noe utenfor hennes kontroll. Dette fraværet av kontroll er et aspekt som går igjen i flere av monologene vi hører, mens andre tydelig fraskriver seg ansvar for andre. Det er lite trøst å hente i utøverne, heller ikke de ser ut til å ha omsorg for hverandre. I en scene sitter en av dem på gulvet, med en av de andre liggende i fanget. En kort stund ser de sammensveiset ut, til den sittende blir ‘besatt’ av en stemme og begynner å veive med armene og brutalt dytter den andre ut av fanget. Den liggende er som en filledukke, som lar seg kaste ut og blir liggende med overkroppen foldet over underkroppen – men når hun siger tilbake, kastes hun igjen fremover.

Stemmene forteller om å føle seg krenket, om vitser som blir misforstått, om venner som ikke stiller opp eller som svikter og om å være sin egen helt. Det er noe grunnleggende ensomt over tekstene som kastes mot oss, det er et totalt fravær av fellesskap. Mot slutten av forestillingen smelter utøverne igjen som pøler utover gulvet, men denne gang kryper de ut av kjolene og er iført det som først ser ut som sorte badedrakter og knestrømper. Hettene på hodene gjør at de minner om en liten synkronsvømmergjeng, men her er verken vann eller vilje til å synkronisere seg. De går vaklende rundt på scenen, som om bena var løse ledd som når som helst kan falle av kroppen.

Det er en tett komponert forestilling, men etter hvert blir det underliggjørende preget i stedet forutsigbart. De samme virkemidlene som innledningsvis virker underliggjørende, blir etter hvert mer hektiske gjennom repetisjonene. Teksten får på den måten også forrang, og både koreografi og øvrige virkemidler blir mer forsterkende for teksten enn som selvstendige komponenter. Det blir litt utmattende, og kanskje er det også meningen at man skal bli litt utmattet og oppgitt av den monumentale egoismen som gjennomsyrer de fleste replikkene. Men det gjør også forestillingen mindre potent. Innledningsvis var det nettopp forstyrrelsen av hvordan jeg oppfatter narsissisme og fremstillingen på scenen som skapte en oppmerksomhet og fikk meg til å lytte og trekke egne oppfatninger i tvil. Etter hvert lener jeg meg mer tilbake, og samtidig øker også avstanden mellom stemmene og meg. Heller ikke jeg skriver meg selv inn i et fellesskap med dem, de er noe jeg kan observere på trygg avstand.

Kanskje er det fordi jeg kvelden før har sett Kate Pendrys My Dinner with Putin på Vega Teater at forestillingen The Rest Is Silence av Haagenrud og Pendry fra 2016 blir så til stede for meg. Men også kvelden før, da jeg så Pendrys forestilling, tenkte jeg på The rest is silence. I den forestillingen var det Pendrys stemme vi hørte, som fortalte om forholdet til sin egen kropp, oppvekst og sin mor, med fire dansere på scenen. Det er noe med måten Pendry – eller, Mads Sjøgård Pettersen, som har regi på Pendrys forestilling og som er dramaturg for Haagenrud – iscenesetter tekst som gir gjenklang i Do Not Stand Too Close. Det er et forhold mellom tekst og iscenesettelse som ligger overraskende tett opptil et én-til-én forhold. Men der jeg i My dinner with Putin tidvis ønsket meg et enda tettere forhold mellom tekst og iscenesettelse, så skulle jeg ønske det var flere brudd mellom kropp og stemme i Do Not Stand Too Close. I forestillingsprogrammet står det at intensjonen er å «videreføre tanken bak den klassiske forteller-tradisjonen og omforme den slik at språket formidler en historie om og til mennesker av i dag». Det er en tynn linje mellom undersøkelse og latterliggjøring, og her balanserer forestillingen farlig nær sistnevnte.

Mens jeg skriver på denne teksten hører jeg på NRK Alltid Nyheter, hvor en robotstemme oversetter et intervju med en fortvilet far som har et barn som er i ferd med å sulte i hjel i Jemen. Stemmen hans rommer følelser som er fullstendig fraværende i den norske oversettelsen, hvor setningene har en pussig nedadgående tonasjon. Det skaper en ekstrem distanse, det er som om det den automatiske stemmen sier ikke har noen som helst forbindelse med den gråtkvalte stemmen jeg hører i bakgrunnen. Og kanskje er det også meningen at vi skal få distanse til det som formidles, for lettere å forholde oss til det som blir sagt og ikke gå inn i en emosjonell tolkning av det? Litt slik blir det også med Do Not Stand Too Close; jeg holdes på en avstand fra stemmene jeg hører, samtidig som det er stemmene som dikterer forestillingen.