Lekent skumgummiland

«Velkommen til skumgummiunivers og badeland», skrev kommunikasjonsmedarbeideren på Kilden i forkant av min ankomst. Vi hadde allerede utvekslet flere mailer, ettersom premieretidspunkt sammenfalt med en nokså hektisk periode i min kalender, og jeg forsøkte (og lyktes!) å få redusert reisetiden til og fra forestilling til én og samme dag. Det er kanskje derfor hjernen min umiddelbart oversatte «skumgummi» og «badeland» til «foamparty». Når jeg ser på ordene nå, virker det bisart at jeg skulle forveksle dem, men det henger kanskje sammen med mine tidligere møter med scenograf og billedkunstner Erik Pirolts verk. De er preget av en leken dialog med verden, hvor det å gjøre eventyret om den stygge andungen til en skumfest med såpebobler ikke virket det grann usannsynlig.

Stygg og vakker

H.C. Andersens eventyr Den stygge andungen er nok kjent for de fleste: Det handler om en and som på ukjent vis får et svaneegg i redet sitt, svaneungen vokser opp med mobbing og avvising fordi den er så «stygg» - frem til den selv, og resten av verden, skjønner at den er en vakker svane! Denne historien om den misforståtte, men vakre fuglen er kanskje ikke mitt favoritteventyr. Forventingen om et normativt skjønnhetsideal motbevises ikke i eventyret, tvert i mot er det de dumme barna som tar feil når de ikke skjønner at den «stygge» andungen egentlig er den vakreste av alle. Jeg finner flere illustrerte utgivelser der gjengivelsen av Andersens eventyr reduseres til nettopp dette handlingssammendraget. Men det finnes flere måter å vinkle eventyret på, blant annet ved å vise – slik Kilden Teater gjør – at svaneungen opprinnelig er elsket av sin andemor. «Det er min egen unge. I grunnen er han da ganske pen likevel når en ser nøyere på ham!», roper hun når hun får se svaneungen svømme for første gang. Når hun likevel vender seg bort fra barnet litt senere i fortellingen, kan det tolkes som at hun ser det som svaneungens beste å finne et annet fellesskap enn de mobbende endene – eller også at hun ikke makter å kjempe for barnets plass i flokken. Her konkluderer ikke forestillingen, men lar spørsmålet stå åpent. I Kilden teaters iscenesettelse leses eventyret høyt over høyttaleranlegget nesten i sin helhet. Innledningsvis hører vi om en herregård på landet som er omringet av kanaler. Her ligger det en and under noen skreppeblader og ruger på egg. Lesningen har en gammelmodig klang, et litt porøst og skjørt lyddesign gjør at det minner om eldre opptak fra 1950- eller -60-tallet. Jeg lurer på om det er autentisk eller om det er regissør Øyvind Osmo Eriksen selv som leser.

Skumgummiparty

Min falske forventing om skumparty førte kanskje ikke direkte til en skuffelse, men jeg ble lettere overrasket over å se at Kildens intimsal var holdt i hvitnyanser. Innledningsvis er det plassert noen rader med bølgeformede skumgummirekker midt på scenen. Bak dem henger det et stor applisert, hvitt sceneteppe – som en collage av hvite stoffstykker. Lignende tepper henger også på begge sider av scenen litt lenger frem, som en ramme for forestillingen. Teppene gir meg assosiasjoner til noen av scenograf Signe Beckers scenetepper, men de er som regel i sartere materialer. Pirolt har holdt på en litt mer grov struktur. Det er noe uvørent ved det som kler eventyrformatet. Det er også flere andre scenografiske skulpturer i skumgummi, og store deler av kostymene er laget i samme materiale. Utøverne har gjerne et hvitt basisantrekk – hvit trikot eller tights og genser – med hodeplagg og mer skulpturelle konstruksjoner festet til kroppen. De er sminket med sorte ringer rundt øynene og andre mindre realistiske eller mer absurde trekk. Både kostymer, rom og sminke antyder en fiksjon, de peker i retning av noe, men krever også at tilskueren selv fyller ut resten og blir en medskapende del av fiksjonen. Jeg tror den gulhvite skumgummien er Pirolts svar på hvite ark, som i «blanke ark», men uten fargestifter. For den som kjenner Pirolts kunstnerskap er verken blanke ark eller fravær av fargestifter det første som slår en. Det vrimler gjerne i verkene hans, og det finnes en fullstendig overflod som man kan dykke ned i og la seg omslutte av. Jeg husker blant annet en performance han laget til festivalen Ravnedans i 2017. Den fant sted i hans mildt sagt overfylte atelier på Odderøya i Kristiansand hvor det utspilte seg en rekke hendelser uten opplagt sammenheng. Dansekritiker Andrea Csaszni Rygh omtalte performancen som å komme nært en «opplevelse av magi og ekstase», i en kritikk av en annen forestilling i festivalen det året. Performancen ble laget sammen med kunstneren Stian Pollestad, som Pirolt har samarbeidet med på en rekke prosjekter.

Lekent ensemble

Samtidig som eventyret leses for oss over høyttalerne, spiller tre skuespillere fra Kilden Teater sammen med syv skuespillere fra UngdomsKilden, ut handlingen på scenen. UngdomsKilden er navnet på et såkalt «fordypningsprogram» som Kilden har, hvor ungdom i alderen 13 til 19 år får teaterundervisning én ettermiddag eller kveld i uka. I tillegg har de workshops med ulike scenekunstnere, og bidrar i noen av Kildens produksjoner – som Snøsøstera (2023) og En julefortelling (2024). Ulla Marie Broch spiller en klumsete og oppriktig andunge. Fra den er født til den møter svaneflokken på slutten, snubler den rundt, konstant i utakt med enhver etikette. Ann Ingrid Fuglestveit går fra å spille omsorgsfull andemor, som til slutt ønsker det brysomme barnet bort – til å være bondekone, høna Kykkelilavbein og svane. Martin Næss Hald spiller både en gammel and (som hevder at svaneegget er et kalkunegg man sporenstreks bør forlate!), spansk and, skyggekatt og svane. Mitt inntrykk er at den gulhvite fargepaletten på scenen er valgt nettopp for å tillate en slags overflod som gir plass til teatrets andre elementer – særlig til utøverne. Ensemblet har fått en leken regi og forestillingen er jevnt over preget av overskudd. Både de tre skuespillerne fra Kilden Teater og de syv utøverne fra UngdomsKilden har en sterkt lyttende tilstedeværelse på scenen, og veksler elegant mellom munter lek, slåsskamper i skumgummi samtidig som de viser en omsorg for karakterene som gjør dem helhetlige. Skuespillerne går inn og ut av roller, flytter scenografi og hjelper generelt frem handlingen på flere plan. Både Hald og Fuglestveit drar stor veksel på humor, mens Broch spiller en andunge det er vanskelig ikke å få empati for. Iscenesettelsen av eventyret gjøres som en markering av at det i år er 150 år siden Andersen gikk bort. Kilden skriver at eventyret er «en tidløs fortelling om utenforskap, identitet og selvoppdagelse» og at historien skal være inspirert av forfatterens eget liv og oppvekst: «Gutten som ikke passet inn hos de andre barna fant teatret, poesien og eventyrene. Den stygge andungen ble en vakker svane – om enn i overført betydning». I en tid, og kanskje særlig i en by som Kristiansand hvor janteloven står ekstra sterkt, er eventyrets navigering etter skjønnhet litt tung å svelge. Regissør Øyvind Osmo Eriksen og dramaturg Endre Sannes Hadland har tonet ned elementet om at den stygge andungen endelig får sin revansj mot slutten når alle ser at den er en vakker svane. Istedenfor har de lagt til et motiv om tilhørighet: Her er det en flokk den stygge andungen ønsker seg, ikke skjønnhet. Dramaturgisk bærer forestillingen mot slutten preg av at det er en lang rekke med elendige situasjoner for andungen. Det blir litt overkill av tristesse etter hvert. Skal det ingen ende ta? Men det skal det jo. Når vår anti-helt er klar for døden, da finner han flokken sin, og sammen går de inn i en nesten eurytmisk koreografi som også får meg til å tenke på den kjente Loie Fullers ikoniske serpentindans fra sent 1800-tall. Forestillingens inkluderingsmotiv er særlig potent i en by hvor kommunens initiativ om å la de kommuneansatte gå med regnbuefargede nøkkelkort – for nettopp å indikere inkludering – blir møtt med motstand fra høytstående politikere som mener at dette «kan virke polariserende». Det har kanskje gått litt fort i svingene når eventyrets tråder skal samles i forestillingens slutt, slik at dette motivet fremstår litt mer platt enn nødvendig – men dette kan forhåpentligvis spille seg litt inn i visningsperioden.