Vemod og stille eufori over livet

«Grete ble bare litt lei seg», sier skuespiller Henrik Rafaelsen til kollega Ragnhild Meling Enoksen i en scene i Samhold søkes. «Først ble hun overrasket – hun skjønte ikke hvor alt det søppelet kom fra, og så ble hun lei seg», fortsetter Henrik, i en samtale som på overflaten handler om avfallssortering. Karakterene i forestillingen har samme navn som skuespillerne og spiller slik fiktive versjoner av seg selv. Karakteren Ragnhild leier en leilighet av (karakteren) Henriks tantes venninne, og det er hun, altså Grete (som jeg antar er en ren fiktiv figur), som blir lei seg av antallet restavfallssøppelposer Ragnhild kaster. Samhold søkes består av en rekke slike trivielle diskusjoner som egentlig er mekanismer for inkludering og ekskludering av fellesskap du kanskje ikke en gang var klar over at du ble vurdert til. Her tar Corell Petersen og ensemblet den sørlandske passiv-aggressiviteten helt på kornet: I stedet for å be Ragnhild om å endre avfallssorteringsvanene sine, får hun vite at hennes handlinger gjør Grete lei seg, en reaksjon som på ingen måte står i forhold til Ragnhilds handlinger.

Samhold søkes skulle opprinnelig hatt premiere i mars 2020. Jeg har tidligere skrevet om ventingen på denne forestillingen, som skulle følge regissør Jonas Corell Petersens Savnet fellesskap og hvor tydelig dette savnet etter teatersalens fellesskap ble under pandemien. Samtidig tror jeg muligens at nettopp det at vi var utestengt fra teatersalene førte til at vi til den viss grad fetisjerte dette fellesskapet. Og det er også denne mer ambivalente lengselen mot tilhørighet og fellesskap som er tema i Samhold søkes.

Gymsalestetikk Intimsalen på Kilden ser for anledningen ut som en gymsal med blått gulv med gule, røde og sorte streker. Bakerst på scenen er det ribbevegg, med lave benker foran – og oppe til venstre henger det en tjukkas. Til høyre på scenen er det et piano med et par lave benker foran. Publikum strømmer inn med vinglass i hånda, og litt over halv åtte kommer skuespiller Ulla Marie Broch inn med en utklippstavle og henvender seg direkte til oss: «Vi er snart klare, vi venter bare på én til», sier hun mens en siste publikummer haster lett beskjemmet inn med et glass rosévin i hånda, til lett humring fra resten av publikum. De tre øvrige skuespillerne kommer også inn, og de stiller seg opp foran oss. De presenterer seg, sier det jeg antar er telefonnummer og begynner å snakke om ‘programmet’. Hva dette programmet består i, eller hva slags gruppe vi i publikum skal utgjøre, blir aldri fullstendig klart for meg. Men ettersom mitt forhold til gymsalen er min egen fortid som skoleelev, er det slik jeg leser situasjonen. Jeg vil anta at publikummere som er foreldre eller foresatte med barn i skolealder, opplever situasjonen litt annerledes – jeg forestiller meg at foreldremøter og informasjonsmøter mellom skole og foresatte kan minne om den dramaturgien som utspiller seg på scenen. Innimellom får jeg også assosiasjoner til det ordinære arbeidslivets avdelings- og personalmøter. Det vises til menyvalg og informasjon som kan finnes i en app, og det sies at vi kommer til å motta informasjon som melding og Digipost og PLAN.

Synne Reichelt Førelands kostymer forsterker eller kontrasterer de karikerte rollefigurene på subtilt vis. Isabel Tomings karakter er for eksempel iført kamuflasjefargede tights med sidelommer (som hun graver hendene dypt ned i) og snakker med overdrevent høy stemme. Hun utstråler gymlærerenergi. Henrik Rafaelsen er iført shorts, skjorte og sandaler og har et smalt sølvkjede i halsen. Ulla Marie Broch har en kortermet topp med plantemotiv og en bukse med glidelåser på bena (slik at buksa kan omgjøres til shorts). Ragnhild Meling Enoksen er den mest karikerte. Hun har midtskill og stram hestehale og er iført en vekteruniform som gjør henne yrkesmessig lett å lese. Den praktiske påkledningen forsterker lærerassosiasjonen, men det er mindre opplagt hva slags fag Henrik og Ulla skal undervise i. Isabel inviterer derimot til en historietime om det premoderne mennesket.

Alle skal med Mens Isabel går i gang med dette har en pianist satt seg ved pianoet, og et kor strømmer inn på scenen – seniorkoret Sølvstrupene. Kormedlemmene har ulike antrekk som knytter dem til yrker som baker, politi, militær, butikkansatt og prest. De setter seg på noen benker og er uten mimikk i ansiktene når Isabel stiller – og svarer – på spørsmål på vegne av dem. Hun mimer at hun lytter til noe, gjentar så dette, og svarer – på ulike dialekter. Så bryter det lille ensemblet ut i en sang («Hvor er du nå?», som den banalt og enkelt nok heter), før vi løper videre i forestillingen der ideologi brukes som «kart til utopien». Det er litt uklart hva dette betyr, men alle skal med. Alle skal med, bestemmes det bastant.

Det er vanskelig å oppsummere Samhold søkes som handling. Hva er det egentlig som skjer? Skjer det overhodet noe? Når jeg i etterkant sitter og blar i notatene mine og leter etter stikkord eller beskrivelser som kan gjøre forestillingen lettere å gjenskape eller gjenfortelle, blir jeg ikke egentlig så mye klokere. Å forsøke å gjenfortelle Samhold søkes er litt som når man lattermildt forsøker å gjenfortelle en morsom situasjon og underveis forstår at humoren er situasjonsbestemt, og derfor ende med å si: «du måtte nesten være der for å skjønne det». Forestillingen består av en rekke hendelser som strekker seg fra samtaler om søppelsortering, via kroppsøvingsoppgaver, til diskusjoner om historiske hendelser. Innholdet i samtalene veksler mellom det helt konkrete – som hvordan man avfallssorterer en halvfull Godmorgen-yoghurt – til det mer abstrakte og absurde.

Jeg forestiller meg at Corell Petersen har tenkt og fabulert frem denne forestillingen mens han har lest aviser, historiebøker og kanskje stirret ut av vinduet mens fantasien har blandet seg sammen med historiske linjer. Fellesskapets mekanismer har vært omdreiningspunkt i flere av Corell Petersens produksjoner. Samhold søkes har mange likhetspunkter med dem, men jeg opplever den dramaturgisk som noe løsere i formen og som mer sorgtung og samtidig med en mer genuin eller intens glede over livet. Tematisk har den noe til felles med Vigdis Hjorts roman Femten år – den revolusjonerende våren (2022), hvor ungjenta Paulas frigjørelse fra sin families måte å forholde seg til verden på: «De ville leve sånn de alltid hadde gjort og i en fred som bandt dem sammen og som sikkert varmet, men som det aldri slo flammer opp av, som ikke kunne befri!» (s. 129).

Passiv-aggressivt Den konstante utsettelsen av denne forestillingen har gjort at den samlede produksjonsperioden til forestillingen sammenfaller med mitt eget opphold i Kristiansand – en periode på tre år, hvor nettopp ambivalens er det jeg sitter igjen med. Det er en sørlandsk passiv-aggressivitet i forestillingen som derfor treffer meg spesielt godt. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å navigere i de sørlandske fellesskapene, å forstå de sosiale kodene for inkludering, og jeg gjenkjenner her mekanismene som insisterer på en slags tvungen, overfladisk inkludering i en gruppe (for eksempel et kor), men som samtidig lager subtile hierarkiske grupperinger innad. I en scene nærmest presser koret Ragnhild opp i ribbeveggen sånn at hun blir sittende med ansiktet mot veggen i et fåfengt forsøk på å unnslippe det påtvungne fellesskapet. Både skole og arbeidsplass er arena for slike intrikate fellesskapsmekanismer, og ved å la det være åpent hva som er rammen for forestillingens handlinger, står man som tilskuer også friere i å assosiere og bruke egne erfaringer inn i lesingen av scenene. Regien lar de fire skuespillernes ulike stiler og kvaliteter komme godt frem, og bruken av et faktisk kor gir også en mer organisk flyt i fremstillingen av fellesskap og utenforskap. Det flerstemte koret gir også en større tyngde til Gaute Tønders enkle og repetitive komposisjoner som fester seg uhyre raskt hos meg som tilskuer, og får meg til å gå rundt og nynne på låtene i etterkant. At det i tillegg er et seniorkor gir også en tilstedeværelse av kropper med levd liv på scenen. Flere av korets medlemmer har i tillegg noen lure smil underveis som gir meg fornemmelsen av at de har sine egne interne spøker som jeg ikke får tilgang på – uten at det oppleves ekskluderende. Det fungerer snarere som en påminnelse om alle de små og overlappende grupperingene og fellesskapene vi går inn og ut av i de fleste sosiale situasjonene vi er i.

Trygghet og frihet Corell Petersen har i forestillingsprogrammet uttalt at han tror man trenger trygghet og frihet for å få et fellesskap til å fungere – noe som fører tankene mine til et prosjekt jeg opplevde i Oslo, samme dag som Samhold søkes hadde premiere i Kristiansand: Mette Edvardsens En lys sommers usigelige smerte, basert på Ruth Maiers diktsamling med samme navn. Der har et knippe utøvere lært seg noen av Maiers dikt utenat, et prosjekt som kan ses i sammenheng med Edvardsens prosjekt time has fallen asleep in the afternoon sunshine – hvor man som tilskuer får låne en ‘bok’, men boken har form av et menneske som har lært seg deler av eller en hel bok utenat, og tilskueren får teksten sitert. Men i tillegg til å bli fortalt eller sitert dikt, inviteres man i En lys sommers usigelige smerte også til selv å lære et dikt utenat. Den læringsprosessen jeg deltok i var kollektiv. Utøver Marit Ødegaard sa fraser fra diktet, som vi i publikum deretter gjentok i kor. Overleveringen av diktet var utelukkende muntlig, og underveis fremsa vi også diktet i mindre grupper. Det var en veldig skjør situasjon, hvor både jeg og flere av de andre følte oss sårbare og samtidig støttet av de andre i vår kollektive memoreringsprosess.

Diktet jeg lærte meg heter «En stue» og handler om relasjonen mellom trygghet og frihet, om bevegelsen mellom tryggheten i det uforanderlige og det kanskje mer skrekkinngytende ved friheten i det ukjente. Maiers språk er i likhet med Corell Petersens jordnært og enkelt, og diktet har en eksistensiell kraft jeg også opplevde i Samhold søkes. Jeg lar derfor min hukommelse av diktet stå som avslutning på denne teksten i et forsøk på å tenke langs en forestilling som ikke selv konkluderer eller avslutter enstemmig:

En stue har fire grenser og bare vinduet peker ut mot det som kunne ha vært Derfor er du bestandig trygg i stuen hvor fire grenser skriker hva du er En stol og et bord som med enkle ord sier: Dette er meningen Tryggere her enn der, hvor trær, blomster og himmel gir deg en mulighet til alt