S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 7. februar 2025

Om bolighaier, pornoestetikk og dystre fremtidsutsikter

Foto: Hanna Lauridsen.


Publisert
7. februar 2025
Sist endret
12. februar 2025
Tekst av

Kritikk

Take all my resources and trickle some down on me, Daddy av Frida Vige Helle & Nami Kitagawa Aam

Prosjektleder, dramatiker, skuespiller, maskemaker, kostymedesigner og scenograf: Frida Vige Helle Skuespiller, koreograf og dramatiker: Nami Kitagawa Aam Dramaturg: Ibrahim Fazlic: Lysdesigner: Thomas Gallagher: Inspisient: Amanda Tunsberg

SALT, Pyramiden, 11.januar 2025

Vises også 30.mars, 1.juni, 17. og 18.juni 2025


Del artikkel
https://scenekunst.no/artikler/om-bolighaier-pornoestetikk-og-dystre-fremtidsutsikter
Facebook

Forestillingen Take all my resources har stort potensial, men er litt rufsete i kantene. Den blir en påminnelse om hvor sårbart scenekunstens økosystem er om dagen.

Denne sesongen preges programmene på Black Box teater og Dansens Hus, scener der det tidligere var flere internasjonale gjestespill, av det en kollega har kalt «forestillinger på hjemmebane» - det vil si, av norske eller særlig Oslo-baserte scenekunstnere. Kanskje sier dette mest om meg og om mine medtilskuere, at dette er scenehus som er vår hjemmebane og at vi derfor kjenner til de som viser kunsten sin der. Til tross for at mange av scenekunstnerne som mottok støtte som «etablerte virksomheter» og «kunstnerskapsfinansiering» fra Kulturrådet i høst samarbeider med noen av de største institusjonsteatrene, har jeg de siste årene hatt inntrykk av at avstanden mellom institusjonsteatrene og det frie scenekunstfeltet har økt. Skillet mellom feltene burde vel på grunn av samarbeidene minke og ikke øke, men jeg har inntrykk av at det er større forskjeller på estetikken i de to feltene nå enn før og at det er færre felles referanser. Dette kan til dels henge sammen med produksjonsmodellene, men kanskje skyldes det også at det har kommet et lite vell av forestillinger som utspiller seg på arenaer mellom disse institusjonene. I dette mellomfeltet har jeg inntrykk av at ganske mange av kunstnerne etterstreber de store institusjonsteatrenes modell og at ambisjonen er å få innpass der. Samtidig marginaliseres stadig det vi tradisjonelt har kalt det frie scenekunstfeltet.  Før jeg spekulerer i grunner til hvorfor jeg tror det er blitt sånn vil jeg ta omveien via en forestilling som utløste denne spekuleringen. Tidlig i januar fikk jeg en mail fra scenekunstner Frida Vige Helle med invitasjon til forestillingen Take all my resources and trickle some down on me, Daddy. Denne har Helle laget sammen med Nami Kitagawa Aam, og den selges inn som noe så ekstraordinært som en «bimboforestilling om bolig». Den vises på SALT, en av de hybride arenaene som det stadig dukker opp nye forestillinger på. I løpet av de senere årene er det bygget opp en egen liten landsby der ytterst på langkaia. Der er det en stor uteservering (med bålpanner på vinterstid), flere barer og matutsalg, og det finner sted både konserter og teaterforestillinger. Bredden i kulturprogrammet til SALT er nesten overveldende, men gir også følelsen av å komme til en slags kulturlandsby med stort mangfold fremfor et kuratorisk spisset program. Ett eksempel er forestillingen Varm melk med honning (av Kristi-Helene Engeberg og Maiken Schjøll Frisch), som hadde premiere på SALT i 2023 og som siden blant annet har vært vist på Nationaltheatret og andre institusjonsteaterscener. Parallelt holdes det quiz-kvelder, improteater og altså Take all my resources. Ved ankomst til SALT tok det litt tid før jeg fant noen som kunne gi meg info om forestillingen, som viste seg å begynne i baren Bazaar. Det ble fort tydelig hvem som var del av publikum og hvem som var ordinære bargjester, ettersom publikum nærmest instinktivt samlet seg midt i rommet, rundt en sirkelformet scene med en sofa på. Forestillingen er inndelt i en slags prolog, som utspiller seg i baren, etterfulgt av tre akter i scenerommet Pyramiden. Jeg har kun vært i SALTs scenerom Pyramiden én gang tidligere, noen uker før, på en kveld med nybegynner-stand-up. Men det slår meg at scenen både rent fysisk og kontekstuelt kommer med sine begrensninger og fordeler. Rent praktisk er det et forholdsvis lite scenegulv, og selv om publikumsamfiet er forholdsvis bratt, er sikten for mange i publikum noe begrenset. Scenen egner seg nok bedre til stand-up enn teater eller dans siden det er så kort avstand mellom scene og sal. Den begrensede sikten gjør også at scenerommet fungerer best når den eller de som er på scenen står oppreist midt på scenegulvet. I Take all my resources er det flere scener hvor utøverne befinner seg nede på gulvet, og som jeg fra min plass midt på rad fire kun hører utspille seg. Litt over hel ankommer utøver Frida Vige Helle og inntar en slags fortellerteater-rolle, hvor hun, nærmest som til en gruppe barn i eventyrstund, forteller historien om Bolighaien. Haien er en gutt som vokste opp med en pengesterk og dominant far og ønsket å få anerkjennelse fra ham. Slik blir han en bolighai som kjøper opp boliger og deler dem opp med så mange soverom som mulig slik at de blir innbringende utleieboliger. Dramatiker og scenekunstner Ibrahim Fazlic har vært dramaturg for forestillingen og er også fortellerstemme gjennom de tre påfølgende aktene. Over høyttaleranlegget hører vi Fazlic berette om livet til de to bimboene Brittany Dream (Frida Vige Helle) og Destiny (Nami Kitagawa Aam). De flytter sammen i kollektiv i en trang leilighet hvor de to soverommene er for små til at verken Brittany Dream eller Destiny kan sove på dem. Det løser de enkelt gjennom å bruke rommene som sine respektive walk-in-closets og sover sammenfiltret på en skitten madrass i stua. Der lever de ut erotiske klisjéer som putekrig, samtidig er leiligheten tydelig skitten, fuktig og inneholder ulike insekter og skadedyr. De bor åpenbart ikke særlig bra, men ingenting kan ta fra de to bimboene deres utrettelige positive innstilling! Parallelt med scenene fra livet i kollektivet er det innskutte historier om en utslitt alenemor. Rollen spilles av Helle som fremfører monologer om morens hektiske dager i et like hektisk tempo mens hun står fremoverbøyd og twerker for harde livet. Teksten ramser opp dagsprogrammet til alenemoren. Hun har lite på konto, mye havregrøt på menyen og et barn som skal leveres og hentes til tidspunkt som sjelden korresponderer med morens mange parallelle jobber. Teksten til forestillingen står Helle og Aam for i fellesskap, og de har blant annet hatt en arbeidsvisning i regi av Dramatikkens Hus i produksjonsperioden. Forestillingen er en videreutvikling av en maskeserie Helle har laget tidligere, kalt Redd haiene fra oss og oss fra bolighaiene. Helle er i tillegg til å være utøver, også scenograf, maskør og kostymedesigner i Take all my resources. På bakveggen henger et stort teppe med et intrikat mønster, og detaljene i teppet ser nesten ut som om de svever i lysdesignet til noen scener med de fryktinngytende haimaskene. Prologen med bolighaien lager en enkel, men effektiv ramme for å vise to sider av boligeventyret. Bolighaiens konto kan øke, og boligporteføljen hans kan ese ut på grunn av høye leiepriser betalt av bimboene, alenemødrene og andre som ikke selv har råd til å komme inn i det forjettede land: boligmarkedet. Take all my resources er hardcore kapitalismekritikk, og det er smart å bruke boligkrise som rammefortelling og sosiale medier og porno som estetisk tilnærming og fortellergrep. Forestillingen viser hvordan unge mennesker i dag vokser opp i en rå kapitalisme med grovt skjevfordelt kontroll over ressurser. De blir unge voksne i en boligpolitikk hvor de med arvede ressurser premieres i stadig økende grad, mens de som stiller med lite ved start forblir tapere. Det er særlig synlig i Oslo hvor både salgs- og leieprisene øker i et forrykende tempo. Ved nyttår ble krav om egenkapital senket fra femten til ti prosent, noe som foreløpig har ført til enda sterkere press på de rimeligste boligene i Oslo. Prisene er fortsatt så stive at det kreves skyhøy lønn for å få et lån som er høyt nok til at man kan kjøpe. I en sak i Aftenposten i høst går det fram at det har blitt nesten 8000 færre sekundærboliger i Oslo siden 2019, dette er boliger som vanligvis leies ut, og leieprisene i Oslo har derfor har økt i rekordfart. Økte skatter, utgifter og høyere lånerente er noen av faktorene som nevnes som årsak, mens det også pekes på at det er mer inntektsinnbringende for boligeiere med korttidsleie (som Airbnb) enn langtidsleie. Denne uka skriver Dagens Næringsliv at leieprisene i Oslo ligger på «rekordhøye nivåer». Samlet sett gjør dette boligmarkedet til et lukrativt marked for bolighaier som kan leie ut til leietakere som har lite annet valg enn å akseptere de mildt sagt dårlig avtalene som tilbys. I stedet for å lekse opp om denne urettferdigheten tar Helle og Aam utgangspunkt i konsekvensene. Det begynner allerede ved kjøp av billett til forestillingen, hvor man kan velge mellom tre billettkategorier: «eier av bolig» (300 kr), «leier av bolig» (180 kroner) og «leier ut bolig» (400 kroner). Dramaturgien minner om en strøm av episoder i sosiale medier-stil. På samme måte er sosiale medier den eneste sosiale virkeligheten de to bimboene har råd til å delta i ettersom alle deres midler går til husleie og mat fra billigvarekjeder.

Startplass

På nettsiden står det at «SALTs ambisjon er å presentere et program som spenner seg fra unge entusiaster med glød og iver etter å utforske sitt kunstneriske uttrykk, til etablerte toneangivende kunstnere og forfattere som setter ord på tiden vi lever i». Publikum på Take all my resources er så vidt jeg kan se forholdsvis unge, det er mange jeg antar at befinner seg et sted i 20-årene, og de virker fremoverlente og ivrige. Helle og Aam beskriver selv forestillingen som en «sexy, dansende og satirisk forestilling om BOLIG!». Det satiriske, i kombinasjon med det utstudert sexy, viser seg etter hvert å bli en liten snublestein for duoen. Det føles litt som om de to forsøker å tilfredsstille publikums underholdningssult, og det skaper et litt masete tempo. Mens jeg ser forestillingen tar jeg meg i å tenke tilbake på noen av scenekunstkompaniene fra 00-tallet. Særlig Sons of Liberty, men også Vinge/Müller, Goro Tronsmo, Søstrene Andrews og Fantastic Four, kompanier og scenekunstnere som var forholdsvis ferske på dette tidspunktet. Det er nok delvis den litt burleske estetikken som får meg til å assosiere Helle og Aam med Sons of Liberty, et kompani som bestod av scenekunstnerne Lisa Lie og Stina Kajaso. Også Sons of Liberty lente seg på humor og lek med referanser (inkludert pornoestetikk) i sine produksjoner, men hadde en mer distansert holdning, mye på grunn av scenetekster med en tidvis mer poetisk form. Et annet fellespunkt er en gjennomgående kommunikasjon med publikum, noe som i Take all my resources som regel gjøres med et tydelig humorpremiss. Det er en mer gemyttlig stemning på SALT enn jeg husker fra Sons of Libertys forestillinger på Black Box teater. Sistnevnte var mer som en raljering over en felles virkelighet, men det var så mange lag med fiksjon at det ble litt uklart hva som var hva etter hvert. Hos Helle og Aam er det mer som om vi fanget i en virkelighet vi ikke kommer ut av, og hvor fiksjonen er en ramme som gjør at publikum lattermildt kan takke ja til klemmer eller utføre oppgaver underveis. En annen grunn til at jeg tenker på de nevnte kompaniene er nærheten i samarbeidet mellom Aam og Helle. De har studert skuespill sammen ved Nord Universitet (tidligere HiNT), og det er en egen form for intimitet eller tillit som kan oppstå i slike samarbeid hvor man nærmest vokser ut av utdanningsinstitusjonen sammen. Særlig Aam er en interessant utøver, og Helles masker og scenografi må svært gjerne ta enda mer plass i kommende arbeider. Det blir tydelig at de to har utøver- og romkompetanse, men scenerommet på SALT kommer med mange begrensninger, og dramaturgien hviler litt i overkant mye på publikumsreaksjoner. Det er som om sosiale medier-dramaturgien som de harselerer over også er med på å styre deres egne valg. Det er fristende å skrive at de kunne trengt en regissør, men de har allerede en dramaturg, og jeg tror egentlig at de selv vet hva de vil gjøre og at de ikke nødvendigvis trenger noen utenfra for å lære dem det. Men jeg skulle ønske at de fikk mer tid i mer egnede lokaler, skjermet fra et underholdningshungrig publikum og tid til å fordype seg i flere av detaljene og utvikle en større helhet i produksjonen.

Sidespor eller også: don’t take all our resources

Mens jeg skriver denne teksten er det nærmest uunngåelig å tenke på scenekunstfeltets strukturer – både innenfor utdannelse, produksjon og visning av scenekunst. Fjoråret viste hvor utsatt (særlig den offentlig finansierte) scenekunsten er – fra Oslo Nye Teater via Akademi for scenekunst i Fredrikstad og de mange kommunene og fylkeskommunene som har strøket og kuttet kulturmidler fra sine budsjetter, til høyresidens alternative 2025-budsjetter, hvor Norsk kulturfond og NRK er blant postene som foreslås enten kraftig redusert eller fullstendig nullet. Det har frem til nå rådet en slags tanke om et skille mellom privat og offentlig finansiert kunst, hvor sistnevnte gjerne er den man har ansett som mest forutsigbar økonomisk og med armlengdes avstand mellom giver og mottaker. Høsten 2024 ble det klart at offentlig støtte er like uforutsigbar og kan gjøres om med enkle styrevedtak og budsjettforslag. Nærmest over natten forsvinner utdannelser og produksjons- og visningssteder strupes. Selv om det kan ha virket som om disse endringene kom litt plutselig, tror jeg grunnlaget for dem har vært bygget opp over tid. Det handler blant annet om en svekket scenekunstdiskurs og at den offentlige samtalen om kunst og scenekunst stadig oftere foregår på enten sensasjonsdrevne eller majoritetsbegrunnede betingelser. De store avisene skriver sjelden om scenekunsten på verken Black Box teater, Dansens Hus eller SALT, eller forestillinger på andre arenaer som også spilles få dager på rad. Det er størrelsen på teaterhuset og scenen, og hvor lenge en forestilling vises, som er med på å bestemme hvorvidt den skal bli prioritert omtale i offentligheten. Om forestillingen kan skilte med et kjent navn eller en form for kontrovers, økes sjansen. På samme måte som boligprisene har økt er det blitt dyrere å lage scenekunst, og det ser også ut til at tilfanget av scenekunstnere øker. Det er laget egne støtteordninger for etablerte kompanier og scenekunstnere, men summen til prosjektstøtte ikke har økt i samme tempo. Det fører til kamp om midlene hvor utvalgene må velge mellom å gi full støtte til færre eller gi redusert støtte til flere. Sånn sett kan det nesten virke som en lettelse for økonomien om det blir færre utdannelser og færre scenekunstnere, slik at det blir en jevnere fordeling av midlene. En kollega i feltet uttalte i en diskusjon om nettopp dette tidligere i vinter at det virket urimelig at vi skal utdanne flere kunstnere enn det er marked for. Men hvem skal være portvoktere, trenger vi egentlig færre kunstnere? At ikke alle går videre til å bli kunstnere som lever av kunsten de lager, betyr ikke at kunnskapen og kompetansen deres går til spille. Da jeg selv kom ut av Universitetet i Oslo med en master i teatervitenskap i 2007, var utdannelsen i seg selv viktig for veien videre. Det handler like mye om teorien jeg hadde lest som om de scenekunstnerne og den kunsten jeg var eksponert for mens jeg studerte. Jeg har studert teatervitenskap ved både Universitetet i Bergen og UiO, og jeg har nå nettopp levert en doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder. De tre stedene underviser i forskjellige deler av faget og har historisk også hatt ulike preferanser for hvilke historikere og teoretikere som vektlegges. Hvert institutt har sine prioriteringer og forskningsfelt, og det er allerede svært smalt. UiO skal slippe å stå med hele skylden for at samtalen om kunst og scenekunst er blitt dårligere, men nedleggelsen av teatervitenskap ved UiO fjernet noen verdifulle perspektiver nasjonalt, og det har også ført til en svekket scenekunstdiskurs. Som nyutdannet teaterviter kunne jeg satse på scenekunstkritikken som yrke fordi det var tidsskrift som ville utvikle nye kritikerstemmer, det var tidligere medstudenter som var sjenerøse og anbefalte meg til jobboppdrag, og jeg kom inn i et felt som på den tiden bestod av en stor bredde i kritikerkorpset. Noen av mine daværende kritikerkolleger er fortsatt aktive kritikere, mens mange av dem har forsvunnet inn i andre roller innenfor scenekunst. Men hvilken plass er det for nye stemmer, og hvor skal de hentes fra? Jeg fikk begynne å skrive i en dagsavis mens jeg var i tyveårene, og når jeg ser rundt meg nå skrives scenekunstkritikken primært av folk som er over 35 år gamle. For avisene virker det som det er minst like viktig, om ikke viktigere, at nye kritikere raskt kan skrive seg inn i avisens sjargong eller stil, som at de har scenekunstkompetanse. I dette landskapet er det særlig det frie feltet og scenekunsten som ikke har klassikere, filmer eller romaner som utgangspunkt, som taper. Det er en skeivfordeling som har bygget seg opp over tid, og som både mediene og institusjonene bærer noe av ansvaret for. Vi snakker som om det ikke er valgmuligheter, at avisene skrive om forestillingene på de største scenene og at teatrene lage forestillinger som når flest mulig publikummere, til lavest mulig pris. Den kommersielle tankegangen har for lenge siden flyttet inn i den offentlig subsidierte kunsten. Helle og Aams Take all my resources and trickle some down on me, Daddy har boligmarkedet som ramme og de skjevfordelte konsekvensene denne strukturen lager som handling. Men den blir også en påminner om rammene som Helle og Aam produserer innenfor, og som forestillingen til dels også lider litt under. Som tittelen indikerer handler forestillingen om kontroll over egne ressurser, om å ha rammer til å utvikle og skape, uten å måtte la seg diktere av ytre faktorer - det være seg en trang utleiebolig, små produksjonsbudsjetter eller et forhold til publikum som nesten kan bli som til en sugardaddy som dikterer vilkår. Det handler om scenekunsten som økosystem: Hvordan sikre fortsatt fremtid for scenekunsten når kommunene skrur igjen kulturbudsjettkranene, utdannelser legges ned og institusjonene får trangere budsjett? Hvordan sørge for at det er plass til utvikling av de nye og de etablerte scenekunstnerne, at kunsten de skaper får vilkår til å utvikles og ikke ender opp i det hamsterhjulet som Helle og Aams forestilling handler om og hvor det er pengene som rår og alt handler om å produsere på kortest mulig tid og med lavest mulig budsjett?


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, PAHN, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no