Innadvendt dans fra arkivet

Black Box teaters Store scene er mørk, og rundt om på scenegulvet ligger det noen klumper av det jeg myser meg frem til muligens er laget av presenninger eller tilsvarende plastmateriale. I tillegg henger det enkelte lignende objekter fra taket, samt noen lysnoder og -rør. Danser Núria Guiu står helt til venstre på scenen og idét det kommer lys i lysrøret hun holder i hånda, begynner forestillingen. Guiu plasserer ut flere lysrør og lyssetter slik rommet, klart til start. Hun er i ført en grå shorts og en litt løs topp som jeg lurer på om er lyssatt innenfra før jeg skjønner at den er laget av refleksmateriale som gir illusjonen av lys eller nesten brann.

Utdrag fra SUNN O)))s Pyroclasts er forestillingens lydspor, og musikken har samme kvalitet som scenerommet: mørkt, tungt og nesten metallisk. Guiu står og beveger seg rolig til musikken, hun svaier forsiktig og det føles litt som å sitte og se på en film i sakte bevegelse. Etter hvert blir bevegelsene spissere og raskere, hun dreier om sin egen akse og koreografien endrer karakter. Guiu står med brede ben og svinger armene fra side til side i en lett keitete – og samtidig presist utført – bevegelse, også kjent som The Floss Dance.

Tiktok som en dannelsesplatform MEDIUM er første forestilling som Núria Guiu og Ingri Fiksdal har koreografert sammen – eller, kanalisert, som de selv kaller denne praksisen. Fiksdal er utdannet koreograf fra Kunsthøgskolen i Oslo og har produsert forestillinger siden 2006. Núria Guiu er danser med utdannelse fra Barcelona og har i en årrekke vært tilknyttet det norske samtidsdansekompaniet Carte Blanche. I 2016 medvirket Guiu også i Fiksdal og Jonas Corell Petersens forestilling STATE, som var en forestilling som var dels konsert og dels danseforestilling, og som undersøkte dans og ritualer. Koreografisk har også MEDIUM et slags slektskap med STATE, som i likhet med MEDIUM hadde spor av andre danseritualer.

Tittelen MEDIUM viser til at forestillingen er ment som en slags ‘spøkelsesforestilling’ hvor bevegelser kanaliseres gjennom Guius kropp: «Spøkelset er delvis en metafor for hvordan bevegelse fra andre tider og dimensjoner finnes i kroppene våre. Det kan også forstås som en måte å beskrive den skapende prosessen på; fra idéverden til fysisk manifestasjon som forestilling, men hvor forestillingen lever etter at den kreative prosessen har dødd». Snarere enn å lage nye bevegelser, kanaliseres altså allerede eksisterende materiale her.

Som opplevelse minner det meg tidvis om det å scrolle på sosiale medier, det er noe med måten bevegelsene flyter over i hverandre på samtidig som det er klare brudd i mønstrene. På Black Box teaters nettside er det en oversikt kalt: “traces from personal, cultural and virtual dance archives embodied or encountered between 1987 and 2022, which are quoted* in the performance**”. Jeg teller 29 referanser i oversikten over koreografiske verk/praksiser forestillingen siterer fra, og det er vel dette som gir denne SoMe-opplevelsen. Guius kropp kaller frem bevegelser fra høyst ulike arkiv – alt fra danseikon som Martha Graham og Michel Fokine til mer nåtidige dansefenomener som allerede nevnte Floss og ulike TikTok-utfordringer. Hvem som egentlig eier en bevegelse, eller en rekke av ulike bevegelser, er en diskusjon som har pågått i mange år. Selv om man innenfor litteraturen har tydeligere regler for opphavsrett og tilhørende kutymer for siteringspraksis, så er det også der ulike måter å omgås dette på i for eksempel skjønnlitteraturen og akademia. At Guiu og Fiksdal legger ved en oversikt over bevegelsesmateriale som siteres i forestillingen, åpner opp for en diskusjon om eierskap og kreditering av bevegelsesmaterialet.

Siteringspraksis eller spøkelsesfremkalling? Dette kunne lett blitt en tørr affære. Men det som gjør at forestillingen ikke blir en ren oppramsing eller fremvisning, er både den mørke kontinuiteten som rommet og lyden gir og Guius evne til å la det ene bevegelsesmønsteret nærmest transformeres til et nytt. Det minner meg om en samtale jeg hadde med utøver Kristine Karåla Øren om hennes rolle i Henriette Pedersens forestilling Riding Romance 3 – Rotkäppchen (2014). (Her kan det av habilitetshensyn i parentes bemerkes at jeg da jobbet med Pedersen). I den forestillingen stod DJ Ola Smith-Simonsen for lydbildet, og jeg husker Øren beskrev utøverrollen sin som å være en jetski mens Smith-Simonsen var et tankskip. Musikken hadde sin egen seige transformasjonsprosess som utøverens kjappe bevegelser ikke kunne påvirke. Slik opplever jeg også MEDIUM, og tankskip-kvaliteten ved musikken og rommet gir ikke bare ny kontekst til bevegelsene, men smitter dem også med sin kvalitet.

Fiksdal og Guiu beskriver forestillingen som at Guius kropp hjemsøkes av ulike bevegelser, men kanskje kan forestillingen også leses som en kritikk – en lesning av andre verk? Gjennom en så bred sitering oppstår det en ny helhet, særlig ettersom verkene ikke navngis underveis, men avhenger av at tilskueren selv kjenner til referansen når den leveres på scenen. Slik vil denne lesningen igjen sannsynligvis bli lest svært ulikt av publikummere, avhengig av deres forkunnskap. Intertekstualiteten i MEDIUM gjør at den kan leses nesten som en collage av mange mindre verk. Samtidig opplever jeg at sitatene er sydd sammen og at det særlig på grunn av Nuria Guius presisjonsnivå og evne til tilstedeværelse fremstår som et helhetlig verk.

Underveis i forestillingen savner jeg en tydeligere affektiv kvalitet, noe som nok delvis skyldes at jeg har blitt vant til dette hos Fiksdal etter at hun i flere år har undersøkt affekt i koreografi. Kanskje er det litt som med en teoretisk tekst med mange referanser, man følger best med i lesningen når man både kjenner til sitatenes kontekst og klarer å følge med i den nye idérekken de former. Det er først når jeg setter meg ned og bearbeider opplevelsen at MEDIUM likevel hjemsøker meg som en ny hybrid av Loie Füllers «Serpentine dance» og «the Floss», som nå går i loop på netthinnen.