Kontroll på det tilsynelatende kaotiske

Gjennom mange år har jeg vekselvis vært deltaker, observatør og tilskuer ved flere av koreograf Marie Bergby Handeland sine arbeider, på en rekke ulike visningssteder: Jeg har vandret rundt i en kirke som eneste tilhører i en orgelkonsert for én person i Kirkedanseren (2021). Jeg har ligget på et mykt underlag i et for meg ellers helt udefinerbart, mørkt rom, i Langt ute, lengst inne (2023), som hun laget sammen med Ingeleiv Berstad og Kristin Rygh Helgebostad, og jeg har sittet i Kristiansand Kunsthall og sett henne og Geir Hytten danse til hele Susanne Sundførs album Ten Love Songs i Vi synger (2016). Og ikke minst har jeg sett utøvere med såkalt «ulik grad av tidligere erfaring med dans» danse i DE GRØNNE (2015).

Med unntak av sistnevnte har samtlige av disse arbeidene vært vist utenfor tradisjonelle scenehus. Med Koreografi for to Musikere er det altså første gang på ti år at jeg opplever hennes arbeid i en tradisjonell scene-sal-relasjon. Det lover i grunnen godt at Lille scene på Black Box teater har et intimt format, tenker jeg før forestillingen begynner, men når den er slutt 50 minutter senere, er jeg ikke lenger så sikker.

Dans med musikere og instrumenter Det står et bord i det ene hjørnet av scenen med diverse instrumenter på. Det er i tillegg plassert både en kontrabass og et blåseinstrument bakerst i rommet. På veggene er det sirlig hengt opp det jeg antar er xylofon-staver. De fleste av dem er hvite eller sølvfargede med et rødt, sylinderformet objekt inni – slik at de ser ut som bittesmå brannslukningsapparater. De er små versjoner av et faktisk slikt apparat som står i det ene hjørnet av rommet.

Musikerne Andreas Hoem Røysum og Erlend Olderskog Albertsen ankommer scenen med hver sin sitar og begynner å spille. Røysum står og spiller med halvt lukkede øyne mens han løfter og beveger på instrumentet, omtrent som om han visper i løse luften og knar lyden inn i den luften som sendes mot oss i publikum. Albertsen sitter derimot på kne og spiller. Det er noe nesten okkult over måten de spiller og beveger på instrumentene på, som om de flytter på lyden eller koreograferer den og manipulerer retningen lyden kan ta. Det er som to parallelle duetter, hver bestående av mann og instrument.

Etter hvert begynner de å bevege på seg, med distinkt bevegelsesmateriale. Røysum bruker store bevegelser med flere løft av instrumentet, mens Albertsen er mer stillferdig. Instrumentene er i seg selv iøynefallende, særlig fordi de stadig beveges på, og de minner litt om en barnetegning av en giraff uten bein eller en fugl med lang hals. Mens Røysum nærmest utforskende fortsetter å klimpre, plasserer Albertsen sin sitar i et hjørne og løfter i stedet opp en kontrabass fra gulvet. Stående med ryggen til oss sender de to mørke, lange toner ut i rommet.

Et svakt lyddesign blir spilt over høyttalerne og sniker seg nærmest inn i lyden som kommer fra scenen. Albertsen snur seg og skyver kontrabassen foran seg mens han begynner å gå runder i rommet. Siden han bruker én hånd til å skyve på instrumentet, har han bare én hånd til å traktere det med en bue, og det fører til et nokså monotont lydbilde. Lyset senkes i rommet, og det er kun svakt opplyst av noen lysstriper på veggen slik at lyden får en mer omsluttende karakter og utøverne på scenen bare er skygger jeg så vidt aner. Både utøverne og lyden er i bevegelse, og begge deler har noe sirkulært over seg. Utøverne går i sirkel mens én av dem også spiller på et blåseinstrument som gir en følelse av pust som holder en jevn intensitet. Lyden endrer seg og får et mer sirene-aktig preg, før utøverne går over til å spille på perkusjonsinstrumentene i rommet.

Puslete romfølelse Det er først nokså stille før de liksom kaster lyden ut i rommet. De plukker opp bjeller og perkusjonsinstrumenter, og Albertsen begynner å løpe i sirkel mens han hopper opp og slår på instrumentene på veggen uten å stoppe opp. Det endrer lydbildet mot mer kakofoni enn melodi, og jeg får assosiasjoner til Ingri Fiksdals Deep Field fra 2018, hvor fem utøvere løp i sirkel og sløyfer på store scene på Black Box teater i 60 minutter. Det å løpe i scenerom kan, som i Deep Field, invitere til en meditativ tilstand eller skape energi – slik jeg så det brukt dagen før i regissør Jonas Corell Petersens Greven av Monte Cristo på Kilden teater. Her på Lille scene føles det mest av alt litt puslete, blant annet fordi scenerommet både er for lite til at man kommer ordentlig opp i tempo og til å holde jevn fart.

Avslutningsvis setter Albertsen og Røysum seg ansikt til ansikt. De vikler bena rundt hverandre og sitter i en slags omfavnelse, mens de spiller på hvert sitt blåseinstrument. Etter hvert lener de seg sakte bakover mens de fortsetter å spille, til de til slutt ligger på ryggen – og forestillingen er over.

Kritikerens akilleshæl På vei inn i salen kommenterte en medtilskuer, som vi ble enige om å kalle «en reflektert ung mann», at tittelen spiller på et verk av komponisten Steve Reich, Music for 18 Musicians, fra midten av 1970-tallet. I likhet med Koreografi for to Musikere innebar også Reich sitt verk at musikerne spilte flere ulike instrumenter samt bruk av pust for å strukturere stykket. Når jeg leser om Reich, blir det også tydelig hvor malplassert jeg på sett og vis er som kritiker av Handelands forestilling, ettersom musikkompetansen (eller fraværet av denne) må sies å være min akilleshæl som scenekunstkritiker. Jeg har som sagt en fornemmelse av at det er noen musikalske kvaliteter og ikke minst musikkreferanser som dundrer meg hus forbi her, men det skyldes også delvis at verket er plassert i det som i Handelands praksis er et nokså generisk scenerom.

Jeg aner på deler av publikum rundt meg at forestillingen kanskje har helt andre musikkvaliteter enn dem jeg er i stand til å høre eller vurdere, og at jeg er mer oppdatert på danse- og teaterreferanser enn musikk. Men det at forestillingens kvaliteter er litt i overkant avhengig av kontekst, er samtidig min hovedinnvending mot Koreografi for to Musikere. Koreografisk og romlig står forestillingen seg etter mitt syn mye svakere enn foregående arbeider jeg har sett av Handeland.

Koreografi for to Musikere presenteres på nettsidene til Black Box teater som «et verk der lyd og bevegelse går hånd i hånd», etterfulgt av en kort beskrivelse av lydenes bevegelser, en kontekstualisering med tidligere verk av Handeland og en presentasjon av de to utøverne på scenen. Røysum og Albertsen presenteres som erfarne jazz- og improvisasjonsmusikere som har en «sterk interesse og nysgjerrighet for å eksperimentere med hva musikk kan være utenfor sjanger og stil». Det er også mitt inntrykk når jeg ser forestillingen – at vi her har å gjøre med solide musikere, som også er villige til å gå langt utenfor det som erfaringsvis er musikerens komfortsone når det gjelder bevegelse. Men det står ingenting om hvorvidt det er noe som undersøkes fra Handelands side eller om det er noe spesifikt som kobles til hennes koreografiske interesse.

Lyd og rom Som nevnt innledningsvis er en vending bort fra den trenede dansekroppen, mot koreografi av situasjoner, forståelser og kropper et gjennomgående trekk ved Handelands arbeider. Hun skriver selv at hun er interessert i «hvordan kroppslig ekspertise kan jobbes frem i spesifikke grupper utøvere, og hvordan disse gruppene kan utfordre og utvide koreografifeltet».

Når jeg kjenner på en slags skuffelse, eller tenker at dette verket er en tanke tamt, er det muligens fordi jeg nettopp ikke opplever en slik lydhørhet for situasjon i Koreografi for to Musikere. Dette kan dels skyldes kontekst og dels at det er et prosjekt som går litt på tomgang. Romlig har forestillingen et slags performance-uttrykk, hvor alle elementene som inngår i forestillingen er oppstilt, og jeg kan nærmest regne meg fram til hvor lenge det er igjen av forestillingen etter hvor mange instrumenter som er tatt i bruk.

På konseptnivå ser Koreografi for to Musikere ut til å ha veldig mange likhetstrekk ved flere av Handelands foregående arbeider, særlig Six Moving Guitars (2019) og Femtimeteren (2018). I likhet med hennes kanskje mest kjente forestilling Forfatterbevegelsen (2018) – hvor seks forfattere tolket et av sine egne verk som samtidsdans – har Handeland også i disse forestillingene jobbet med utøvere som ikke er trenede dansere. I Forfatterbevegelsen jobbet hun med sammenhengen mellom rytmer, tempo og stemninger i tekst og hvordan de er knyttet til kroppene som har skrevet dem.

Handeland har selv skrivepraksis og er utdannet ved både Forfatterstudiet i Bø og Skrivekunstakademiet i Bergen, i tillegg til danseutdannelse fra Island. Interessen for musikk som del av koreografi går som en rød tråd gjennom store deler av arbeidene hennes, og særlig i Six Moving Guitars og Femtimeteren, der hun også har jobbet med musikere og med utarbeidelse av en koreografi som henger nøye sammen med lyden. Femtimeteren ble laget spesifikt til scenerommet Kanonhallen på Løren i Oslo, som er femti meter langt og dermed med betraktelig bedre plass å løpe på enn det som finnes på Lille scene på Black Box teater – som til sammenligning føltes klaustrofobisk lite, noe som igjen gjorde at denne forestillingen virket mer kontrollert og holdt.

I Femtimeteren var også måten akkurat det rommet svarte på klangen i musikken på, en del av verket. Dette arbeidet førte videre til Six Moving Guitars, som er utgitt som et album og også finnes som filmverk. Ettersom Albertsen er medvirkende i alle disse tre arbeidene, er det fristende å se dem som en slags trilogi eller et triptyk: tre måter å jobbe med det samme materialet på.

Hvileskjær? Valg av rom og plassering av tilskuere i denne forestillingen er veldig tradisjonelt løst, og selve scenerommet er organisert med liten sanselighet. Det gjør at forestillingen for meg oppleves litt som et hvileskjær, et arbeid som spiller i forlengelsen av tidligere arbeider, men som i seg selv ikke utviser stor originalitet. Men dette skyldes muligens også en kombinasjon av forventing, basert på foregående arbeider, og at forestillingen her inngår i programmet til et scenehus som primært viser dans og teater. I en musikalsk sammenheng kan den komme til å oppleves veldig annerledes. I mai skal Koreografi for to Musikere vises i Trondheim, som del av festivalen Jazzfest – det tror jeg vil gi dette arbeidet tydeligere kontekst.