Da jeg kom inn på Scene 2 på Det Norske Teatret for premieren på Macbeth var Etienne Pluss sin scenografi allerede synlig for publikum. Det var et sort scenegulv, innrammet av lysrør og bakerst hang det strimler av blankt materiale ned fra taket. Umiddelbart minnet det meg om Nationaltheatrets oppsetning av Begjær under almene, som hadde premiere 8. mai i år, der Susanne Münzners scenografi også var preget av blankt materiale i strimler som hang ned fra taket som et slags tidløst futuristisk grep som var mer forvirrende enn stemningsskapende. Der opplevde jeg at scenografien ble fremmedgjørende og ikke gikk i dialog med spill og handling, og jeg lurte derfor også nå på om dette var den nye vinen der futuristisk scenografi på historisk materiale skulle skape dybde i formidlingen. Jeg var usikker på om dette skulle fungere her, men det var før jeg hadde sett hvordan scenografien var tenkt.
Vær som ormen
For Pluss sin scenografi er ikke tenkt som en kontrast til handling, historie eller tekst, men som en formidlingsfaktor. Scenografien styrker skuespillernes arbeid og fremhever tekstens kompleksitet og spenning. Pluss står også for kostymene som på noen måter skiller seg fra dette lett futuristiske uttrykket i scenografien, men samtidig bidrar til å gjøre det visuelle uttrykket mer jordnært og kjølig og gir meg følelsen av kalde skotske middelalderborger. Alle mennene er kledd i mørke, skotskrutede dresser, noe som både henviser til det skotske og til en uniformert maskulinitet.
Det er et strengt visuelt uttrykk. Det er skarpe linjer og ingen overflødighet noe sted. Sånn sett kunne det innimellom minne om Johannes Holmen Dahls oppsetning av Antigone på Hovudscenen på samme teater, men der stramheten der for meg ble litt for mye av det gode, kommer Øian her unna med det blant annet fordi det også er laget et svært poengtert og fint lysdesign. Kyrre Heldal Larsen får det til å virke så enkelt, men bruken av ulike lyskilder, både langs gulvet og fra taket skaper et veldig godt rom samtidig som det gir det visuelle uttrykket fleksibilitet. Stramme scenografier kan ofte være vakre, men gi lite å spille på og dermed ikke fungere som blikkfang i to hele timer. Her bygger imidlertid lyset opp stemningen og skaper nye interessante romforståelser som gir skuespillerne mye å jobbe med og bidrar til å beholde en gjennomgående intensitet.
The lady is not for turning
Det er veldig mange menn på scenen. Veldig mange menn. Lesninger av kjønnsperspektivet i Macbeth er ikke uvanlige, og føles heller ikke mindre relevante i møte med denne oppsetningen. Nå skal det sies at det selvfølgelig også i Shakespeares originaltekst er overvekt av mannlige karakterer, men de få kvinnelige bikarakterene som finnes er skåret vekk mens mennene i stor grad er beholdt og fremstår som én samlet gruppe. Det blir nesten som et kor fra antikke tragedier med Macbeth, spilt av Preben Hodneland, som mannen som trer ut av koret. Dette kunne ha blitt skjevt og kjedelig hvis det ikke var for at Ingeborg Sundrehagen Raustøl i rollen som Lady Macbeth spiller så glitrende sterkt at hun tilfører forestillingen likevekt. Særlig vil jeg trekke frem søvngjengerscenen, som her er gjort som en monologscene, der hun både behandler teksten med respekt i en prikkfri diksjon og gir karakteren dybde til tross for en helt på kornet stilisert spillestil.
Stykkets kjønnsproblematikk møtes også i kostymevalget der de skotskrutede dressene sammen med kroner og rustningsdetaljer uttrykker makt og tradisjonell maskulin styrke. Lady Macbeths feminine styrke i vakre, mørke, ensfargede kostymer, skaper en klar kontrast som er tydelig forankret i kjønn. De eneste andre kvinnene på scenen er heksene som i en blanding av å være kjønnsløse demonvesener og feminine ballerinaer blir mer som nornene i norrøn mytologi enn heksebryggkokende og kosteskaftreisende kvinnefigurer. Heksenes bevegelser er nærmest skrekkinngytende og sterkt kroppslige, og er med på å skape en kroppslig tilstedeværelse i scenerommet.
Koreografi
Regissør Peer Perez Øian har i denne oppsetningen hatt hjelp av koreograf og danser Magnus Myhr. I et intervju med Det Norske Teatrets magasin sier Myhr selv at det ikke er sikkert at det vil være synlig for publikum at det er har vært en koreograf med i arbeidet, men én ting er sikkert, denne forestillingen er usedvanlig godt koreografert. Det er ikke mulig å se hvor regissørens arbeid slutter og koreografens begynner, og det kan tilsi at det har vært et godt samarbeid, men både kroppsbeherskelse og plasseringen i rommet er gjennomarbeidet. Dette gir også skuespillerne rom til å fokusere på sin egen kropp og formidling, og gjør også de svakere leddene i skuespillerensemblet gode.
Dette er en forestilling jeg kunne skrevet mye mer om. Jeg hadde ikke trengt å slutte å skrive, jeg føler på en dragning tilbake i scenerommet til lyden og lyset, men også til ondskapen og styrken som ligger i det. Jeg kunne problematisert og diskutert den en god stund til, men jeg slutter nå sånn at den skal ha en leservennlig lengde og for at mine følelser for dette ikke skal overskygge verkets tolkningsrom, for her er mulighetene åpne for publikum. Peer Perez Øians Macbeth har styrke i absolutt alle ledd og har den fordelen at den var ferdig til premiere, så fra nå av skal den vokse hos publikum.