Foto: Siren Høyland Sæther. Scenograf og kostymedesigner: Erlend Birkeland. Lysdesigner: Ellen Ruge. Videodesignere: Annie Tådne, Emi Stahl
Reddet av musikken
Juleoratoriet av Göran Tunström
Premiere på Hovudscenen på Det Norske Teatret 22. november 2025.
Dramatisert av Alexander Mørk-Eidem og Cecilia Ölveczky Til nynorsk ved Kristin Sørsdal
Regissør: Johannes Holmen Dahl Etter et konsept av: Eirik Stubø Scenograf og kostymedesigner: Erlend Birkeland Komponist og musiker: Jørn Øien Lysdesigner: Ellen Ruge Videodesignere: Annie Tådne, Emi Stahl Dramaturg: Siri Løkholm Ramberg
Med: Julie Moe Sandø, Morten Svartveit, Oddgeir Thune, Kaia Varjord, Kyrre Hellum, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Tord Kinge, Marie Blokhus, Svein Roger Karlsen, Kim Helge Strømmen, Øyvin Berven, Marianne Krogh, Jae Nyamburah Karanja, Gjertrud Louise Jynge
I Juleoratoriet er det musikken som redder forestillingen fra å drukne i flommen av karakterer og scener som kommer og går.
Rett som det er kan en mistanke streife meg om at en trend eller en tendens har oppstått og vært i omløp en stund uten at jeg har vært i nærheten av å få det med meg, hvis det jeg har fått øye på er en trend eller en tendens, da. Og snart er det jul. I noen år utforsket jeg kortfilmmediet. En dag fortalte noen meg at fading i overgangene, som jeg brukte en del, var ute. Det var visst litt sånn kvasifølsomt. Lureri. Nå var det rene, brå klipp som gjaldt. Etter antall visninger og publikummere å dømme burde jeg kanskje fulgt trenden.
Full ordrebok
Nå har jeg med bare noen dagers mellomrom sett to teaterforestillinger på vidt forskjellige steder, regissert av to anerkjente, markante - og kanskje både trendfølsomme og trendsettende, hva vet jeg – regissører preget av den samme klipp/montasjeaktige framdriften. Inn på scenen, avsi replikkene, ut. Ny(e) aktør(er) inn, avsi replikker, gå energisk ut et annet sted. Den ene kan kanskje fortsatt kalles ung og lovende mens den andre, Johannes Holmen Dahl, er blitt en veletablert regissør med full ordrebok, og et stadig tydeligere og mer gjenkjennelig uttrykk og avtrykk. Juleoratoriet utspilles – som vanlig helt siden den postpandemiske jubelforestillingen Tid for glede - på en stor, gold, sparsomt utstyrt scene. Aktørene er hverdagslig kledd, beveger ikke unødig på seg og snakker ensomt og litt rungende ut i det store rommet gjennom myggene sine. Den minimalistiske spillestilen forsterkes av start/stopp, inn/ut, klippeklippe-dramaturgien.
Drømmeaktig logikk
I det innerste høyre hjørnet står koret og varmer opp til den nært forestående konserten. Endelig skal Mater FamiliasSolveig Nordenssons store drøm om å framføre Bachs Juleoratorium i kirken i den värmlandske småbyen Sunne bli realisert. Men sånn går det ikke. På vei til kirken kalver hun på sykkelen, stuper inn på et jorde og trampes ihjel av kyrne. Göran Tunströms legendariske fortelling kretser rundt dette dødsfallet og den arven det etterlater gjennom tre generasjoner. Den flere hundre sider lange romanen er bygd opp etter en drømmeaktig, ikke-kronologisk logikk hvor språk og handling er ett. Kombinasjonen av det lokale og det universelle, det hverdagslig-realistiske og det magiske, gjør den til en slektning av Gabriel Garcia Marquez´ Hundre års ensomhet, der Sunne og Macondo begge er små, lokale konsentrater av noe stort og universelt. Strukturelt etterlikner boka Bachs verk, der de ulike kormedlemmene forteller sine respektive historier, som til slutt kulminerer i en kraftfull, kollektiv finale. Dette kan en teaterversjon på drøyt halvannen time naturligvis ikke matche. Men det starter lovende. Etter oppvarmingen bryter koret ut i Ack Värmeland, du sköna. Det låter overraskende organisk og lite «skuespiller»-aktig. Solveigs barnebarn Victor (Kyrre Hellum) stiger inn på scenen og framsier en prolog som klinger fint sammen med koret. Det er han som er blitt tildelt oppgaven å fullføre sin farmors havarerte verk. Forestillingen gjennom flyter han inn og ut av scenen for å lose oss gjennom denne komplekse, eksistensielt ladete historien.
Noe som ikke kommer
Men den fine prologen bærer bud om noe som ikke kommer. Den som de facto «loser» oss gjennom er den konstant tilstedeværende musikeren, keyboardisten Jørn Øien, mens karakterene, inkludert fortelleren, kommer og går, fram og tilbake, inn og ut. I denne i utgangspunktet utprega musikalsk baserte fortellingen er det paradoksalt nok noe påfallende stivt, uorganisk og umusikalsk over måten det gjøres på. Etter Solveigs (Julie Moe Sandø) død går mannen Aron (Morten Svartveit) i frø og blir aldri helt seg selv igjen. Denne tilstanden sprer seg nedover i familiehierarkiet. Alle kjemper på ulike, mer eller mindre «logiske» måter med arven etter det tragiske dødsfallet og det ufullførte Juleoratoriet. Men mylderet av, et sted mellom femten og tjue, karakterer i denne store, kollektive fortellingen sliter med å falle på plass innafor rammen av den en time og førti minutter korte forestillingen. I tillegg til nære og mindre nære slektninger, som sønnen Sidner (Oddgeir Thune) som sliter med å få kontakt med sin sønn Victor, og hans mor Fanny, (Ingeborg Sundrehagen Raustøl), passerer flere mer eller mindre eventyrlige figurer som Magister Stålberg og Galningen (Kim Helge Strømmen) og den beinløse Kanonkongen (Marianne Krogh) revy. Til og med en gjesteopptreden fra sambygding Selma Lagerlöf (Gjertrud Jynge) er det blitt plass til i rollen som en slags sannsigerske som ser alt utenfra. Det er tydelig at vi har med et stjernelag av skuespillere å gjøre. Alle er markant tilstedeværende i sine karakterer. Så lenge de får lov. Problemet er at mange av dem ikke får tid og rom nok til å utdype og utfolde karakterene. Teatrets forsøk på å få orden på denne flytende, polyfone fortellingen ender, med noen unntak her og der, opp i en litt hakkete, kantete rekke med sekvenser som følger insisterende på hverandre. På den måten utsettes de ulike karakterene og dermed hele historien for en slags nivelleringsprosess som gjør det vanskelig å følge med og skille de ulike delene fra hverandre. Oddgeir Thunes Sidner utgjør her et unntak, som en fortvila, hjelpeløs «dritten i midten», som prøver og prøver men aldri får det helt til.
Kombinasjonen av regissørviljer
«Konseptet», hva nå det måtte bety, er ifølge programmet ved Eirik Stubø, som visstnok skulle ha regissert. En markant regissør har altså påtatt seg å iscenesette en annen markant regissørs «konsept». Kan hende innebærer ikke dette noe annet enn at Holmen Dahl har måttet forholde seg til noen uforpliktende notater av Stubø i manuset. Likevel er det vanskelig å ikke tenke på denne kombinasjonen av regissørviljer som en av flere mulige årsaker til at dette prosjektet ikke forløses. Det er langt på vei det musikalske som redder forestillingen fra å drukne i flommen av karakterer og scener som kommer og går. Nevnte Jørn Øien skaper kontinuitet med sin sjonglering mellom ulike tangentinstrumenter, noe han gjør med lydhørhet og presisjon. Skuespillernes fine vokale arbeid krones til slutt med et entusiastisk og håpefullt utdrag av Bachs Juleoratorium. Og jeg vet fortsatt ikke om jeg her har fått øye på en ny trend.
Oslo-Filharmonien og Det Norske Solistkor fremførte Bachs Juleoratorium med den presserende nødvendigheten som skal til for å holde verket levende.
To konserter beviser at julemusikk kan romme mer enn klisjeer. Samtidig viser de hvilken bredde og nyanserikdom som er mulig i et offentlig støttet kulturliv.
Jon Fosse har skrevet en fornøyelig, eksistensiell komedie. Det Norske Teatrets urpremiere er stram og velspilt, men den kunne vært både dypere og lettere.