Mens vi venter på en båt

I Jon Fosses nyskrevne skuespill, ganske enkelt kalt Skodespelet, møter vi en mann og kvinne som skal ut og reise med båt. De har lett lenge etter kaia, men nå som de endelig er fremme, lar båten lar vente på seg. Mannen og kvinnen uttrykker forundring over at det ikke er noen andre der, ettersom de hadde sett for seg at båten skulle være kjempestor. Etter hvert kommer det noen til – et ungt par som også skal med båten og en trupp med tre skuespillere. Sistnevnte vil vise passasjerene et skuespill mens de venter. Det går ikke så bra, for det er uklart når fremføringen egentlig begynner, skuespillerne blir stadig avbrutt av spørsmål og de krangler seg imellom. Dessuten mangler det visst en skuespiller; passasjerene involveres mot sin vilje, de forstår ikke hvor skillelinjene mellom fiksjon og virkelighet går, og parforholdene settes på prøve. Og båten er fremdeles ikke å se. Til slutt kommer den kanskje likevel, men det er bare den anførende skuespilleren som påstår det, de andre ser den ikke. Likevel følger alle etter ut av scenen.

All the world’s a stage? Som så ofte før er Fosses tekst tilsynelatende enkel og liketil, men samtidig gåtefull, flertydig og vidåpen for tolkning. Stykket inneholder mer enn ett nikk til Becketts venting på Godot, både i form av konkrete småting – som forslaget om at båten kanskje først kommer i morgen, men også den nesten fraværende fremdriften, forårsaket av gjentakelser, misforståelser og situasjoner som går i lås og blir stående i stampe.

Det ligger en letthet i den absurde humoren, samtidig som de eksistensielle spørsmålene aldri er langt unna. Er det døden de venter på? Eller paradiset? Eller på at livet skal begynne? For det er visst ikke sikkert at alle får være med på akkurat denne reisen, selv om de har billett. Men alle skal få reise med båten på et eller annet tidspunkt, forsikrer Første skuespiller. Etter hvert kommer det frem at skuespillet muligens omslutter alle som er på kaia og foregår hele tiden, og at også passasjerenes utsagn bare er forhåndsbestemte replikker fra dramatikerens hånd. Da ligger det også snublende nær, spørsmålet om ikke livet på jorden muligens er skjebnebestemt av en skaper. For som Shakespeare sier i As you like it: «All the world's a stage / And all the men and women merely players».

Klaustrofobisk kulde I Johannes Holmen Dahls iscenesettelse er gulvet på Det Norske Teatrets Scene 2 dekket av en rektangulær forhøyning, som består av åtte ganger ti finmaskede kvadratiske metallrister med individuelle lyskilder under. Veggene er uten inndekning. Belysningen under ristene endrer seg underveis og danner ulike mønstre med mørklagte og opplyste ruter om hverandre. Lyset er ofte kaldt og hvitt, og sammen med metallgulvet gir det scenebildet et industrielt og goldt preg. Den avgrensede spilleflaten skaper en klaustrofobisk følelse av at alle aktørene befinner seg i en boks. De reisendes kofferter er de eneste rekvisittene i spill. Rollefigurene er kledt i moderne klær, med noen svakt overdrevne detaljer eller bare litt pussige kombinasjoner, og det er ingen tydelige markører som skiller skuespillerne fra passasjerene.

De fire ventende passasjerene spilles helt rett frem, de har ingen skjult agenda eller undertekst, og de spiller ikke bestemte «typer». Riktignok ser det unge paret ut til å ha kranglet rett før de kommer inn, men det blir ikke til noe mer enn en liten antydning. Første skuespiller er den tydeligste figuren, selv om hun også virker personlighetsløs, er hun ikke uten substans. Replikkene fremsies på en måte som nesten bobler over av undertekst, uten at det går an å lese hva den underteksten skal være. Trekker hun i alle trådene eller bare later hun som? Har hun kontroll på situasjonen eller er alt i ferd med å gå helt skeis? De andre rollefigurene mangler en tilsvarende egenart.

Overdreven nøytralitet Det er mye ved oppsetningen som fungerer. Den tilsiktede «nøytraliteten» kan på en måte sies å ta Fosse helt på ordet. Istedenfor å fylle tomrommene med en tydelig tolkning, er flertydigheten bevart og nærmest foredlet; vi får ikke vite noe mer om rollefigurenes personlighet eller agenda enn det som står i teksten.

Jeg vil også berømme produksjonen for å satse på levende musikk: Borte i venstre hjørne, utenfor spilleflaten, står Madalena Moreira Rato og spiller forsiktig underlagsmusikk og antydende lydkulisser med marimba og xylofon. Jeg er så lei av teater med forhåndsinnspilt lydspor at jeg snart ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg tør påstå at selv med bare én musiker er det er ingenting som slår den taktilieten og nærværet levende musikk tilfører.

Alle skuespillerne gjør også en solid jobb: Frykt og smerte virker ektefølt, den komiske timingen er god og mange av de absurde poengene blir morsomme.

Likevel er det som om noe mangler. Jeg tror det er den eksistensielle undringen som kunne ha piplet frem gjennom humoren. Fosse tegner opp en høyere himmel med hverdagslige og absurde virkemidler, og når regien blir så distansert og åpen, er det som om kontrasten mellom det lette og det dype flates ut.