Repetisjon, tradisjon og fornyelse

Julen er antakeligvis musikernes travleste måned. Jeg har, som komponist og konsertprodusent, blitt vant med at ingen planer burde legges etter første uken i desember. Da stopper nemlig den vanlige konsertvirksomheten nesten helt opp til fordel for det enorme julemaskineriet. Kulturrådet kaster millioner av kroner inn i juleturneer og julekonserter, mens musikere løper fra oppdrag til oppdrag og drar inn et sårt tiltrengt økonomisk overskudd før året er omme. Tross mengder av konserter, i alle mulige besetninger og grader av profesjonalitet, er allikevel variasjonen i repertoaret blant kor, korps, reklamesnutter, filmer, butikker og alt imellom smertelig liten. Som med så mange sider ved julen dyrkes noen få ting til det ekstreme, og det er absolutt ikke noe unntak på musikkfronten. Billboard kunne i 2017 rapportere om at det blant annet fantes over 137 000 innspillinger av Glade Jul (eller Silent Night) og 48 000 innspillinger av O Helga natt (O Holy Night). Med tanke på hvor mye enklere teknologien har gjort musikkskaping de siste årene, ville jeg gjettet at antallet er doblet siden den gang. På toppen av dette bugner det av konforme og uoriginale tolkninger av disse kjente sviskene, med innbilt inderlighet og liksompatos, gjerne ispedd bjellelyder, skjør pianoklunking og alt for mye etterklang, og vanligvis bygget på modeller etter andre og bedre klassikere fra et sted mellom 1950- og -90-tallet.  Desto mer gledelig er det derfor de gangene verkene og låtene vi blir fôret med hvor enn vi befinner oss legges bort en stakket stund og artister og ensembler heller børster støv av musikk som har blitt glemt eller aldri har fått skinne. Det gir i hvert fall meg mer sjelero: musikk fri fra den kommersielle støyen som dominerer «julefreden». Og nettopp dette var det som utmerket seg i de to førjulskonsertene jeg dro på i år, den ene i Asker Kulturhus med Odd Nordstoga, Ingebjørg Bratland og Det Norske Kammerorkester, den andre i Majorstua Kirke med Barokkanerne. 

Folkemusikk og gamle salmer

Det Norske Kammerorkester, med Odd Nordstoga, Ingebjørg Bratland og band i spissen bød på noen kjente og kjære julesanger, side om side med mindre kjente julesanger eller sanger med vintertema. Ved siden av Nordstoga og Bratlands egne låter, fikk vi gamle folkesanger og salmer som var omarrangert til vise- og popmusikk. Det lå stor styrke i at mange av julesangene var lite spilte eller til og med helt ukjente (i hvert fall for meg). Tradisjoner må utvides og ikke innsnevres om de skal holdes i live, og nettopp dette gjorde denne konserten til noe annet enn en slitsom juleklisjé. Jeg berømmer også Nordstoga, Bratland og bandet for enkelte originale og flott instrumenterte vise- og pop-arrangementer, mye takket være Nordstoga som lar folkemusikken skinne så tydelig igjennom lydbildet. De var heller ikke redde for å modifisere kraftig de kjente julesangene, som Det lyser i stille grender og Glade jul, til noe helt annerledes og nesten ugjenkjennelig. Det Norske Kammerorkester hadde først og fremst rolle som bakgrunnsorkester. For fremst på scenen stod Nordstoga, Bratland, trommeslager Thomas Gallatin og keyboardist/pianist Bjarne Gustavsen i en mer typisk band-oppstilling. Kammerorkesteret ble allikevel viet mye plass i programmet på hele 24 innslag: Her og der mellom låtene fikk vi utdrag fra fra Pachelbels Canon i D, Peter Tchaikovskijs Serenade for strykere og Peter Warlocks Capriol suite. Disse små «utstikkerne» av klassisk musikk fungerte godt som små pust, som snøfallsvakuum, i poplandskapet. Tolkningene var relativt flate og lite originale, men det føltes ikke så viktig i denne sammenhengen. For fremfor alt klarte Kammerorkesteret å finne sin plass i konteksten med lekenhet og overskudd. De poserte med lett sinn og glade smil, mens Nordstoga danset rundt med nisselue eller de to sangerne kom med uskyldige, tilsynelatende godt innøvde, vitser om jul, julestri og juletradisjoner mellom innslagene. Strykerarrangementene var skrevet av Øystein Sonstad, Eivind Buene, Jørgen Malo, Martin Hederos og Håkon Berge. Noen av dem kokte bort i bandarrangementene, andre balanserte seg godt, noen få skilte seg ut som gjennomtenkte og veljusterte til bandet.  Hadde jeg ikke skriblet ned biter fra tekster underveis i konserten, hadde jeg aldri funnet frem til enkelte av sangene i ettertid. Jeg skulle ønske de annonserte flere av titlene eller la ved et program eller lignende, for mange av disse folkesangene og salmene hadde jeg gladelig puttet på julespillelisten.

Barokkansk musikkformidling i juledrakt

Barokkanernes konsert gikk under tittelen «Tysk Jul!», og er en forlengelse av konseptet de har dyrket også andre år om å presentere barokkjulemusikk fra forskjellige nasjoner – tidligere med titlene «Fransk jul!» og «Spansk jul!». Dette er ikke-fordummende musikkformidling på høyt nivå. De åpner døren til et vell av ukjente komponister og verker fra barokkens enorme repertoar. Om man ikke er ihuga barokkentusiast, vil i det minste noen av komponistene og verkene være upløyd lyttemark for de fleste. For kveldens konsert var stort sett ribbet for barokksvisker, og vi fikk presentert komponister som Samuel Capricornus, Christian Geist, Pavel Vejvanovsky, Gottfried Finger, Samuel Scheidt, Johann Schmelzer og Johann Theile. I tillegg stod også Johann Sebastian Bach på programmet, ikke med Juleoratoriet, vel å merke, men med utdrag fra adventskantaten Schwingt freudig euch empor, BWV 36. In dulce Jubilo kom i egen versjon skrevet av Dietrich Buxtehude. De eneste velkjente julesangene på programmet var avslutningsnummeret «For unto us a Child is born» fra Messias av Georg Freidrich Händel, og ekstranummeret Det hev ei rose sprunge/Est ist ein Ros entsprungen som vekslet mellom norsk og tysk tekst i et slående vakkert arrangement hvor hvert vers var instrumentert på nye måter, fra ren vokalkvartett til tuttiensemble. Tolkningene holdt et høyt nivå. Tempi opplevdes verken forhastet eller utstrakt, balansen var i det store og hele på plass og det klanglige var upåklagelig. Ved siden av de fire sangere, bestod besetningen av lutt, fiolin, bratsj, tre gambespillere, teorbe og kisteorgel. Som om ikke programkonseptet var sterkt nok i seg selv, virket også sceneoppsettet gjennomtenkt: Musikerne satt plassert i ring vendt mot hverandre, midt i kirkerommet, som om det handlet om fellesskap og samhold. Publikum var plassert rundt dem. Alle elektriske lamper var avskrudd, og som erstatning var det tent mengder av stearinlys på scenen, plassert rundt og blant musikerne.

Trussel om strømlinjeforming

Julen står som et så tydelig eksempel på hvor viktig kultur, og fornyelse av den, er for samfunnet. Følgelig eksemplifiserer den også hva vi mister om det ikke gis ressurser til å la den eksistere eller lar den helstyres av kommersielle krefter. Hvis høyresiden med Fremskrittspartiet i spissen får gjennomslag for kuttpolitikken de legger opp til i sine alternative budsjett, vil vi se en brutal omveltning i hele feltet. Det vil naturligvis påvirke alle i musikkbransjen, fra skapere, til utøvere, og til slutt til de som feltet faktisk er for: publikum – de som strømmer til konsertlokaler over hele landet i julestria for å finne ro i en ellers urolig tid, for å høre det som i de fleste tilfeller og i en eller annen grad er subsidiert musikk. De vil bli betydelig fattigere når det eneste de kan velge og vrake i er «kunst som betaler seg selv». For i denne kategorien finnes definitivt ikke Det Norske Kammerorkester eller Barokkanerne, ei heller de fleste kirkekonserter i landet, orkestre som spiller Nøtteknekkeren for barn, visemusikk, folkemusikk, og faktisk ikke engang så mye populærmusikk. Nordstoga, Bratland og Det Norske Kammerorkester og Barokkerne gav oss jul på vidt forskjellige måter: førstnevnte var tydelig rettet mot et bredere allment publikum, sistnevnte mot de litt mer bereiste i den klassiske musikken. Allikevel, innenfor disse domenene evnet begge ensemblene å vise julemusikken som vidstrakt og langt mer mangfoldig enn den formen den stort sett presenteres i. Det er givende å få musikk som forsøker å bryte med det rutinepregede ved julen. For denne måneden i året handler stort sett ellers om å ikkeby på noe nytt, å gi folk følelsen av at de nok en gang får omtrent akkurat det samme som året før. Men kanskje tåler alle litt mindre repetisjon uten at julestemningen faller i grus. Konserter som de med Kammerorkesteret eller Barokkanerne tar vare på en tradisjon – og i forlengelsen en kultur – ved nettopp å tilføre den noe nytt og annerledes. Det gjelder ikke bare julemusikk, men i forlengelsen all musikk til alle tider, høytider og utider, og ikke bare musikk, men alle typer kulturuttrykk. Julemusikk kan være mer enn Nøtteknekkeren, Wham og Vazelina bilopphøggers: det kan være gamle folkemelodier vi ikke engang vet er en del vår kultur, men som utvilsomt vil kunne bli en del av julerepertoaret om vi løfter det frem. Det kan også være Bach i andre former enn Juleoratoriet, eller helt ukjent julemusikk av hans samtidige. Når kunst først og fremst anses som pengemaskin og til nytte for andre formål enn seg selv, og når vi nå med innmarsjen av KI kan generere tusenvis av bjelleklang-, celesta- og klunkepiano-låter på et øyeblikk – til reklamer, filmer eller bakgrunnsmusikk, vil vi til slutt sitte igjen med en plastversjon av det som en gang var en kultur: stivnet og frakoblet alt annet enn minnet om noe som har føltes ekte.