Usentimentalt om jul og død

Fortellingen handler om snart elleve år gamle Julian, som mistet storesøsteren sin Juni for et halvt år siden. Fremdeles er ingenting er som det pleier. Foreldrene vaser rundt som tomme skall i en tåke av sorg og later ikke til å merke at det snart er jul. Dette er ekstra sårt for Julian, som med god grunn pleier å glede seg mer enn de fleste – han har nemlig bursdag på julaften (derav navnet).

En dag dukker plutselig den jevnaldrende Hedvig opp av intet – hun er like munter og sprudlende som Julian er trist, og minst like glad i julen som han vanligvis er. Hedvig og Julian er sammen hver dag og blir gode venner, helt til det viser seg at alt ikke er slik det ser ut til å være. Møtet med Hedvig inspirerer likevel Julian til å lage jul på egenhånd, ikke minst for sin fortsatt høyst levende lillesøsters skyld. Omsider greier han også å rykke foreldrene ut av tåken og få dem til å innse at de ikke kan vente med å leve videre til sorgen går over.

Effektiv iscenesettelse Maja Lunde har selv stått for dramatiseringen. Teaterstykket ligger tett på boken, og mange av dialogene er mer eller mindre ordrett gjengitt. Andre steder er handlingen komprimert, spenningsmomenter slått sammen og skrudd til, og resultatet er et stykke for det meste vellykket dramatikk som fungerer uavhengig av boken.

Vellykket er også Alan Lucien Øyens luftige og dynamiske regi. Den gir teksten plass til å utspille seg og veksler mellom å være tett på og å ta hele scenerommet i bruk. Rollefigurene er mye i bevegelse, og alle sceneskift inngår sømløst i handlingens flyt – muliggjort av scenograf Åsmund Færavaag fleksible løsninger. På dreiescenen står en modulbasert kulisse som rommer både Hedvigs gammeldagse, hjemmekoselige julehus, Julians upersonlige moderne leilighet og trykkeriet til den «gamle skumle mannen», som ikke er så skummel likevel når det kommer til stykket. Snølandskap, skøyteis og travle handlegater fremkalles med enkle grep: En snøklump her, en lyktestolpe der, eller to Frelsesarmé-soldater som stiller seg opp med sin karakteristiske julegryte. Diverse vinterkledde statister haster frem og tilbake med juletrær og gaveposer. Snøfall og måneskinn projiseres på den bakre sceneveggen og gjør julekortmotivene komplette.

Det som likevel er helt avgjørende for at forestillingen fungerer så godt som den gjør, er skuespillerprestasjonene til Gina Bernhoft Gørvell (Hedvig) og Vetle Bergan (Julian). Begge spiller de troverdige (snart) elleveåringer, med alt det innebærer av mimikk, gester og stemmebruk. Bergan turnerer et stort følelsesregister uten å bli melodramatisk, og Bernhoft Gørvell er kvikk og heftig, men aldri forsert eller heseblesende. De øvrige rollefigurene er alle for biroller å regne, men samtlige gjør akkurat passe mye utav det de har å spille på. Spesielt overbevisende er Andreas Koschinski Kvisgaard som Julians forsmådde venn John, som ikke står noe tilbake for de to hovedrolleinnehaverne når det gjelder å passere som elleveåring.

Musikk på vippepunktet Det er ikke til å komme unna at døden og julen er formidable klisjemagneter. Både teksten og oppsetningen for øvrig klarer likevel å behandle dette materialet med finesse og ektefølthet og unngå de sentimentale fellene. Balansen mellom Julians grå hjemmeliv og den eventyraktige, magiske julen han drømmer om, holder stort sett stemningen nede på jorden. Noen få ganger truer forestillingen med å bikke over kanten, og det er spesielt når Henrik Skrams musikk – forhåndsinnspilt av Kristiansand symfoniorkester – blir hakket for generisk og søtladen. I det store og hele fungerer likevel instrumentalmusikken utmerket som stemningsskapende bakteppe. Det som imidlertid ikke fungerer fullt så godt, er sangene rollefigurene synger selv, skrevet av Odd Nordstoga. De involverte synger upåklagelig, men musikken har for lite særpreg til å gi noe bestemt inntrykk. Når sangene ikke forteller noe annet eller mer enn det teksten allerede gjør, blir de fort bare dramaturgiske dødpunkter.

Den største dramaturgiske knekken kom dog først mot slutten: Etter at det perfekt timede vendepunktet utløste usynkroniserte kaskader av «hva!!!» fra de ellers forholdsvis tause skoleklassene i salen, kom oppklaringer og forsoninger behørig på løpende bånd. Men så tok forestillingen seg enda en runde, som opplevdes litt som å få følelsene inn med teskje. Det ble fort merkbart i salen at jeg ikke var alene om den opplevelsen. Oppsetningen har heldigvis tonet ned en litt klam kvasireligiøs sekvens fra boken, men avslutningen kunne også ha vært snurpet sammen og gjort et kvarter kortere uten at noe vesentlig hadde gått tapt.

Et par slappe sanger og en litt for lang koda kan likevel ikke rokke ved helhetsinntrykket – Snøsøstera er et usentimentalt, moderne juleeventyr som strutter av solid teaterhåndverk.