Tradisjoner eller visjoner?

Klassikeren Jul med Prøysen og snekker Andersen er blitt spilt hvert eneste år siden urpremiéren i 1991, til sammen over 1200 ganger. På Trikkestallen i Oslo er salen full av forventningsfulle barnehagebarn: «Se, juletreet!» «Se, der er musehullet!» Dette er tydeligvis fortsatt en historie barn kjenner. Forestillingen representerer på alle måter teater av den gamle skolen. Her er ingen spektakulære effekter, ingen animasjon eller storslagen scenografi, men mye godt håndverk, spesielt når det kommer til dukker og dukkespill. Både levende skuespillere og dukker leker med opplevelsen av størrelsesforhold, blant annet er nissefamilien som snekker Andersen (Per Skjølsvik) møter, akkurat like små og rare som tradisjonelle norske nisser skal være. Fortellingen er full av dyr, og alle som kjenner barn i barnehagealder vet at det er en vinner. Blant annet dukker tre ertete mus opp flere steder i handlingen og driver kattemor halvt til vanvidd.

Litt sparebluss Her er mange klassiske virkemidler fra tradisjonelt barneteater. Det går litt inflasjon i at skuespillerne gjør seg dumme og ikke skjønner eller finner ting som er lett synlige for barna i publikum: «Bak deg! Bak deg!» roper barna når snekker Andersen lurer på hvor han har gjort av sekken med julegaver. «Skjegget og maska!» roper de når snekker Andersen nesten glemmer å ta på seg de viktigste delene av julenissekostymet sitt.

Skuespillerne virker som om de kjører litt på sparebluss, som om det har gått en smule rutine i det hele. Men dukkespillet imponerer. Her er timingen og energien helt på plass, og dessuten er spillet fullt av overraskelser, som et møte med kua Dagros i full størrelse, som nesten jafser i seg nisselua til snekker Andersen.

Scenografien er som et titteskap inn i en svunnen teaterepoke. Her er det endimensjonale sidedekorasjoner som gir opplevelse av dybde. Det mest sinnrike er alle smutthullene rundt om på scenen, hvor dukkene plutselig blir synlige eller forsvinner. Dette skaper variasjon og dynamikk i bildet.

Forestillingen har god dramaturgisk oppbygning og flyt. Vi blir litt for lenge hos nissene, hvor snekker Andersen bruker lang tid på å snekre henholdsvis stylter, dukkeseng, snurrebass, linerle og sleiv til nissebarna. Da begynner barnehagebarna å vri seg i stolene. Den timelange forestillingen kunne med fordel vært kuttet nesten et kvarter, men Jul med Prøysen og snekker Andersen representerer alt i alt godt, gammeldags teater for barn.

Og i denne forestillingen er det tradisjonelle helt riktig.

Jul i Blåfjell. Oslo Nye Teater 2015. Foto: L-P Lorentz

Kommersiell klassiker Jul i Blåfjell gikk første gang som julekalender på NRK i 1999 og ble spilt første gang på Oslo Nye i 2002, dramatisert av Svein Sturla Hungnes. Historien om blånissene har med sin enorme popularitet blitt en moderne adventsklassiker for norske barn. Forestillingen finner sted på Oslo Nye Hovedscenen, og akkurat som Snekker Andersen, trekker forestillingen fulle saler hele desember. Merchandise selges i foajéen, og alt tyder på at Jul i Bjåfell gir gode penger i kassa til Oslo Nye. Men det er mange grunner for å få med seg denne forestillingen om man har barn i passende alder.

Den velkjente handlingen trenger knapt noen stor utgreiing, den dreier seg altså om blånissene i Blåfjell, og om hvordan uvanlige ting begynner å skje under deres tradisjonsbundne førjulstid. Vi blir kjent med den frimodige blånissen Turte og hennes venn Tvilling. Alt er egentlig fryd og glede, til den viktige kvisthulenøkkelen forsvinner og en forkommen Rødnissejente dukker opp.

NRK Super-fjeset Margrethe Røed spiller Turte, og Jannecke Øinæs, med lang fartstid fra norsk musikalscene, spiller Rødnissejenta. En akrobatisk Trond André Hansen gjør en flott figur som Tvilling, mens resten av ensemblet har et levende og tilstedeværende spill, og får vist seg gjennom mye god koreografi. Kor/solist strukturen er gjennomgående, hvor hovedrollen eller birollene avleverer replikker, og ensemblet av lettere forvirrede blånisser utgjør et ekko til det som blir sagt.

Blant prestasjonene som kan trekkes fram er også «bygdefolkene» ute i fjellheimen; «Mamsen» (Siw Anita Andersen) og Lillegutt (Johannes Joner). Det merkelige radarparet med forkjærlighet for forsøpling og smultringer, får salen til å trille av latter.

Utenfra er Blåfjell en verden av blå-skimrende, hvit vatt. Når det viser seg at fjellet kan åpne seg, og scenografien faktisk utgjør en enorm tre-etasjes konstruksjon som kan heves og senkes, oppstår ekte scenemagi. Turte kan vandre nedover en vindeltrapp, gjennom blånissenes huleganger og helt ned til Dronning Fjellrose (Birgitte Victoria Svendsen) sin trone.

Visjonsløst Med Jul i Blåfjell og Snekker Andersen får barn i Oslo to helstøpte juleforestillinger som bærer preg av å ha vært strammet opp og forbedret gjennom mange år. Samtidig representerer de også den tradisjonelle og lette underholdningen som dominerer norske institusjonsteatres tilbud for barn.

Tradisjoner og julehøytid hører sammen. Men utenfor høytiden, i det kommende vårprogrammet, viser Oslo Nye liten vilje til å ta kunstnerisk risiko på barnas vegne. Institusjonen har i høst inngått et samarbeid med nylig etablerte Tigerstadsteatret om å på sikt tilby barn og ungdom i Oslo et teatertilbud som henvender seg direkte til dem. Oslo Nye Teater vil altså bli Oslos nye teaterscene for barn og ungdom. Men ut fra programmeringen for våren, har de en lang vei å gå. Hele fem barne- og familieforestillinger på repertoaret for våren 2016 er et skritt i riktig retning. Men Doktor Proktor's Tidsbadekar og et gjensyn med Bukkene Bruse på Badeland kan neppe kalles visjonær programmering. Med ambisjon om å bli hovedstadbarnas eget teater, må Oslo Nye Teater etterhvert vise at de vil og tør.