Slitesterk inderlighet

Hva er det som gir noen musikkverk tilsynelatende uendelig slitestyrke? Det er et spørsmål som ofte dukker opp når jeg hører musikk av Johann Sebastian Bach, og kanskje særlig de aller mest spilte verkene, slik som Juleoratoriet. Det ble skrevet til jule- og nyttårsfeiringen i Thomaskirken i Leipzig i 1734, der Bach var kantor fra 1723 til sin død i 1750. Kantorarbeidet inkluderte å skrive kantater til alle søn- og helligdager, og Juleoratoriet består egentlig av seks kantater, laget til henholdsvis første, annen og tredje juledag, nyttårsaften, første søndag etter nyttår og 6. januar. Tekstene er basert på juleevangeliet og andre bibelske tekster, som synges av kor og fire solister. Grunnet den store arbeidsmengden er musikken en blanding av ny komposisjon og gjenbruk fra tidligere verk.

285 år senere, og kanskje sånn omtrent 285. gang jeg hører det, for ikke å snakke om 286. eller 287. gang, fremstår denne musikken stadig like viktig, og like umiddelbar. Bach var dypt religiøs, og det gjenspeiles uten tvil i inderligheten julebudskapet er formidlet med. Samtidig har det overlegne håndverket sin egen formidlingskraft uavhengig av det religiøse innholdet. Stemmeføringen er så umåtelig elegant, melodiene så uttrykksfulle og instrumenteringen så fullkommen at musikken i seg selv trollbinder lytteren til å henge på som en klegg i undring over hver nye tone.

Intens samklang Selvsagt er denne opplevelsen av musikken helt avhengig av hvordan verket fremføres. Da Filharmonien og Solistkoret i 2017 gjorde et annet stort Bach-verk, Johannespasjonen, savnet jeg at de ulike aktørene hadde en felles kunstnerisk idé. Den stilistiske tilnærmingen var forskjellig hos kor og orkester, og mellom de fire hovedsolistene. Når Solistkoret nå var tilbake i Konserthuset for å gjøre første halvdel av Juleoratoriet (kantate 1, 2 og 3), var inntrykket nesten helt motsatt. Det virket som dirigent Francois Leleux hadde like god kontakt med både kor og orkester, og klangideal, frasering og uttrykk hørtes ut til å være gjennomtenkt og gjennomarbeidet.

Solistkoret har med årene utarbeidet et helt egenartet lydlig uttrykk. De er ekstremt samsunget og har en enhetlig klang – slank, men samtidig rik og fylt av kjerne. Klangfargen i hver stemmegruppe har sin egen valør, og de er like samkjørt innad i hver gruppe som i koret som helhet. Dette uttrykket passer som hånd i hanske til materialet, og til den felles stilistiske tilnærmingen mellom kor og orkester. Filharmonien var nedskalert for anledningen, og la for dagen et tilsvarende slankt, men intenst og kraftfullt lydbilde. Dette er andre gang på kort tid jeg hører Filharmonien i forminsket utgave. Forrige gang var under konsertmester Terje Tønnesens offisielle avskjedskonsert på Nationaltheatret, og da som nå fikk musikerne virkelig vist hvor gode de faktisk er, når de eksponeres i et mer gjennomsiktig format med færre instrumenter på hver stemme. I Juleoratoriet er det også mange solistiske partier, der orkesterets egne solister utmerket seg alle som en. Ingen nevnt, ingen glemt.

Ofte var denne klanglige samspiltheten ledsaget av en knivskarp presisjon, for eksempel i åpningssatsen, «Jauschzet, frohlocket». Det samme presisjonsnivået var ikke helt jevnt til stede hele veien; noen steder sakset det litt mellom kor og orkester, og andre steder satte dirigent Leleux an et tempo som var hakket for raskt til å få med alle nyansene.

Ujevne sangsolister Blant sangsolistene var inntrykket litt mer ujevnt. Sopran Berit Norbakken Solset hadde full kontroll på sin glassklare skimrende stemme, og Ann Hallenberg sang altrollen med innlevelse, varme og upåklagelig teknisk beherskelse. Gwilym Bowens elastiske tenor var bemerkelsesverdig jevn og fløyelsmyk – nesten hele tiden. Glimtvis låt det usikkert og luftig høyden. Bassbaryton Andrew Foster Williams sang med en voldsom energi, ofte imponerende, men i blant så voldsom at det noen ganger virket umotivert og ute av synk med de andres uttrykk, som om det snarere var et resultat av tekniske vanskeligheter enn kunstneriske valg.

Det overordnede inntrykket er likevel at Juleoratoriet denne kvelden ble revet ut av historien, ut av kirkerommet, og gjort helt levende, helt umiddelbart og helt nødvendig, her og nå.